Lærere kommet fra Gud
En aften med eldste M. Russell Ballard
Tale til medarbeidere i Kirkens skoleverk • 26. februar 2016 • Salt Lake tabernakel
Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere i kveld. Jeg ønsker spesielt å uttrykke takknemlighet til alle lærerne og deres ektefeller, og til alle som støtter dem som underviser. Jeg har en svigersønn som er lærer i Morgenseminar, så jeg vet hvilket offer og engasjement som skal til for å undervise i Morgenseminar, og jeg har sett hvilken innflytelse heltidsansatte lærere har på den oppvoksende generasjon, blant dem mine barnebarn. Måtte Gud velsigne dere for hva dere gjør.
I august i fjor talte jeg til dere om vårt behov for å heve oss til det store ansvaret som hviler på oss. Vi må undervise den oppvoksende generasjon dypere og mer kraftfullt enn vi noensinne har gjort før. Og det betyr at vi alle må bli bedre og gjøre det bedre enn vi noensinne har gjort.
Når jeg har tenkt på denne befalingen fra Herren og anledningen til å si noen ord i kveld, har mitt sinn blitt tiltrukket av beretningen om Nikodemus besøk til Frelseren om natten, slik den står i Johannes kapittel tre. Nikodemus sa: “Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.”1
Denne uttalelsen erklærte ikke bare hvem Jesus er – en lærer kommet fra Gud, men også hva lærere som kommer fra Gud, gjør: De utretter mirakler hos dem de underviser, fordi Gud er med dem.
Jeg kjenner en slik lærer veldig godt. Jeg ønsker å dele en lignelse om henne med dere i kveld. Jeg kaller den “Lignelsen om barnestuelederen”.
En søster ble kalt som barnestueleder i menigheten. Hun hadde god utdannelse fra universitetet, og hun hadde mange ideer til aktiviteter og håndarbeid barna kunne gjøre. Hun bestemte seg for å gjøre barnestuen eksemplarisk.
Etter noen uker var søsteren mismodig. Barnestuen var en byrde. Hun gruet seg til å møte barna. Til tross for hennes planer, maste og gråt barna og ignorerte henne hver uke. Ingenting hun prøvde, virket. Hver uke kom hun hjem med tårer i øynene.
I frustrasjon utbrøt hun: “Jeg har gjort mitt beste! Hva mer kan jeg gjøre?”
En tanke slo henne: Spør din himmelske Fader om hva du skal gjøre. Mens hun tørket bort tårene, knelte hun i bønn. Hun ba angående barnestuen, sitt håp, sin frustrasjon og sin skuffelse. Hun ba om hans hjelp og veiledning.
Vår himmelske Fader besvarte bønnen hennes. Hun fikk en sterk tilskyndelse: Leksjonsplanene dine handler om deg. Fokuser heller på barna. Lær å kjenne og bli glad i dem.
Det var et godt råd, et godt budskap, men det var vanskelig å høre. Hun visste at hun måtte omvende seg. Hun trengte en ny holdning og en ny tilnærming til barnestuen. Hun ba og studerte Skriftene for å få inspirasjon.
Da læreren kom til barnestuen neste søndag, følte hun ingen frykt. Hun stolte på Herren. Hun møtte barna ved døren, knelte ned på deres nivå og hilste på dem ved navn. Hun snakket til dem om deres familier, deres yndlingsmat og mye annet. Hun hadde sangstund og leste historier for dem. Noen av barna gråt og maste, men det var en annen følelse i barnestuen den uken. Og da det var over, var hun utslitt, men ikke på gråten.
Litt etter litt, etter hvert som den gode søsteren ble bedre kjent med barna, skjedde en forandring. Barnestuelederen gledet seg til søndagene. Hun var begeistret og glad for å være sammen med barna i barnestuen. Hun elsket dem.
Og inspirasjonen kom. En uke tok hun med seg et kamera til barnestuen og tok bilde av hvert av barna. Hun laget en bildetavle, festet hvert barns bilde på tavlen, og tok den med seg til barnestuen hver uke. Barna likte å se seg selv på tavlen. De følte seg ikke bare viktige, de følte seg elsket.
Etter en stund brukte barnestuelederen sine aktiviteter og prosjekter til å undervise barna. Barna elsket dem. Barna ble faktisk så glad i barnestuen at de løp til barnestuen etter nadverdsmøtet. Barna stortrivdes der. De elsket barnestuelederen, og hun elsket dem.
Det er mange prinsipper man kan lære av denne lignelsen. Av størst betydning er tro på vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Det var lærerens tro som førte henne ned på kne i bønn, tro som motiverte hennes omvendelse, og tro som fikk henne til å gå videre uten å vite nøyaktig hva hun skulle gjøre. Tro er det første prinsippet.
Det andre er håp. Det kan være vanskelig for små barn å være i barnestuen. De kan føle seg redde eller alene, eller til og med forlatt. De kan lure på om det finnes en vei ut. Barnestuelederen hadde hatt de samme følelsene, men hun hadde arbeidet seg gjennom dem, og hun visste at det var håp i Kristus. Hennes håp var “levende”, “lyst” og “skinnende”, og barna følte det.
Det tredje prinsippet er ydmykhet. Stolthet og tillit til kjødets arm er en yrkesrisiko for en lærer. Ydmykhet – å være lærevillig – er den store motgiften mot stolthet. Barnestuelederen handlet i tro på Kristus for å ydmyke seg for sin himmelske Fader. Han opplyste henne og velsignet henne med visdom ved Den hellige ånds kraft.
Det fjerde prinsippet er kjærlighet – Kristi rene kjærlighet. I begynnelsen var det krevende å bli glad i barna. Men barnestuelederen hadde tro på Kristus, og hun gikk frem i ydmykhet og med tro på ham for å bli glad i dem. Gud velsignet henne med Kristi rene kjærlighet, og barna følte det. Barnestuelederen knyttet faktisk kjærlighetsbånd med dem. Disse båndene ble en åndelig kanal som læring, oppmuntring og håp kunne strømme gjennom.
Brødre og søstre, jeg ber om at Gud må velsigne oss slik at vi alle, uansett hvor vi underviser, kan følge prinsippene tro, håp, ydmykhet og kjærlighet med enda større flid, mot og tålmodighet enn noen gang før. Jeg vet at hvis vi gjør det, vil Kristi nåde være med oss, og vi vil virkelig være lærere kommet fra Gud og utrette mirakler i våre elevers liv. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.
© 2016 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett. Engelsk original godkjent: 12/15. Godkjent for oversettelse: 12/15. Oversettelse av “Teachers Come from God.” Norwegian. PD60001102 170