16:11

Fylt med glede

Grant C. Anderson

Assosiert administrator, Seminar og Institutt

Årlig opplæringssending for religionsseminarer og -institutter • 13. juni 2017

For to år siden underviste vår skolesjef, eldste Kim B. Clark, oss fra 3 Nephi om englene og barna som var omkranset av ild. Han lærte oss at som religionslærere burde vi også være omkranset av denne hellige ild.¹ Det finnes, som dere vet, en annen beretning i Mormons bok om personer som blir omkranset av himmelske flammer. Lehi og Nephi hadde blitt kastet i fengsel, og beretningen sier:

“Det var som om de befant seg midt i et flammehav…

Og se, Guds Hellige Ånd kom ned fra himmelen…, og det var som om de ble fylt med ild.”²

Beretningen sier også, “Og de ble fylt med den glede som er usigelig og full av herlighet.”³

Mitt budskap i dag er dette: Som religionslærere burde vi ikke bare være omkranset av ild, vi burde også være fylt med glede. Elevene burde lære om “lykkens plan” i våre klasserom, men de burde også se tegn i oss på at planen virker – at etterlevelse av evangeliet bringer lykke. I drømmen om livets tre, gjorde Lehi tegn til sin familie at de måtte komme og ta del i frukten som var “ønskelig fordi den gjorde en lykkelig.”⁴ Hans innbydelse hadde kraft og ekthet fordi han talte av erfaring. Han hadde tatt del i og følt denne gleden selv.

President Gordon B. Hinckley sa: “Det er svært viktig å være lykkelig i dette Guds verk. Vi har mange dystre mennesker i Kirken fordi de ikke forstår, antar jeg, at dette er lykkens evangelium.”⁵ Vi kan ha den lykke som president Hinckley talte om ved å motta Den hellige ånd i vårt liv og da, som Skriftene sier, leve “på en måte som [bringer] lykke.”⁶

Jeg ønsker å legge frem, til deres overveielse, noen prinsipper som har hjulpet meg som religionslærer å leve “på en måte som har bragt lykke.” Det er ingen store eller nye ideer, og jeg nevner dem i håp om å hjelpe noen å leve og undervise med større glede. Jeg taler ikke til dem som er religionslærere av yrke, men til dem som, for en periode, lever livet som en “kalt” religionslærer i Seminar og Institutt.

For mange år siden kom jeg over et sitat av president Spencer W. Kimball som bekymret meg. Han sa, “La oss gripe fatt i lykken i dag, for vit dette, at hvis du ikke er lykkelig i dag, vil du kanskje aldri bli lykkelig.”⁷

Det kan ikke stemme, tenkte jeg. Hva med omvendelse? Hvis jeg ikke er lykkelig i dag, kan jeg ikke gjøre noe for å endre det? Jeg tenkte mer på det, og jeg tror hensikten med president Kimballs budskap var dette: Hvis du ikke er lykkelig og tror at du kunne vært lykkelig hvis bare dine omstendigheter var annerledes, vil du kanskje aldri bli lykkelig, fordi lykke ikke er knyttet til dine omstendigheter. En forfatter uttrykte det på denne måten:

“Vi har en tendens til å tro at hvis vi var et annet sted – på ferie, sammen med en annen partner, hadde en annen karriere, et annet hjem, andre omstendigheter – ville vi på en eller annen måte være lykkeligere og mer tilfreds. Det ville vi ikke!

Sannheten er at hvis du har ødeleggende mentale vaner… eller hvis du konstant ønsker at ting var annerledes, vil disse samme tendensene følge deg, uansett hvor du drar.”⁸

Laman og Lemuel trodde at deres lykke var knyttet til deres omstendigheter – særlig omstendigheter som ville gjøre det behagelig for dem. Da de snakket om reisen i villmarken, sa de:

“Våre kvinner har arbeidet hårdt mens de var med barn, og de har født barn i villmarken og har gjennomgått alt unntatt døden, og det ville ha vært bedre for dem å dø før de kom ut av Jerusalem, enn å gjennomgå alle disse lidelser.

Se, i alle disse år har vi lidd i villmarken mens vi kunne ha gledet oss over våre eiendeler og vårt arveland, ja, vi kunne ha vært lykkelige.”⁹

Jeg har lært at min lykke ikke er knyttet til hvor jeg bor, hvilket oppdrag jeg har, hvem jeg arbeider sammen med, elevene jeg har eller mulighetene som ikke har kommet. Jeg foreslår ikke at en “god innstilling” vil få dine utfordringer til å forsvinne eller fylle ditt liv med solskinn. De omstendigheter vi noen ganger befinner oss i kan være hjerteskjærende og nesten uutholdelige. Men jeg gir mitt vitnesbyrd om at selv i disse omstendigheter kan det komme en himmelsendt ånd og et perspektiv som kan gjøre livet lykkelig.

Et vers i Almas bok lyder, “Og dette er beretningen om Ammon og hans brødre, deres reiser i Nephis land, deres lidelser i landet, deres sorger, og deres plager, og deres ufattelige glede.”¹⁰ Sorg og glede utelukker ikke hverandre. Som en kalt lærer ønsker du kanskje at du hadde et annet kall. Som en ansatt lærer ønsker du kanskje at du hadde et annet oppdrag. Det er greit å ha ønsker, men husk at din lykke ikke er knyttet til om du får ditt ønske oppfylt. Lykke er en måte å reise på, det er ikke et endelig mål. Hvis du lever ditt liv i tro på at det er et endelig mål, vil du kanskje aldri bli lykkelig.

Hvor finner man lykke, uansett hva omstendighetene er? Jeg vet ikke alle svarene, med jeg gir et viktig et: Takknemlighet har mye å gjøre med å leve “på en måte som bringer lykke.” President Dieter F. Uchtdorf sa:

“[Jeg foreslår] at istedenfor å være takknemlig forting, kan vi fokusere på å være takknemlige i våre omstendigheter – uansett hva de måtte være…

Denne typen takknemlighet overvinner hva enn som skjer rundt oss… Den blomstrer like vakkert i vinterens iskalde landskap som den gjør i sommerens behagelige varme…

Å være takknemlig i våre omstendigheter er å handle i tro på Gud…

Sann takknemlighet er et uttrykk for håp og vitnesbyrd.”¹¹

La meg legge frem et annet prinsipp som har hjulpet meg å leve og undervise med større glede. Etter noen år inn i min karriere, besluttet jeg å forlate Seminar og Institutt. Jeg tok den beslutningen fordi jeg ikke syntes jeg var så flink som de lærerne jeg så rundt meg. Jeg så lærere som var engasjerte, lærde, morsomme og hadde selvtillit – og jeg så lite av dette i meg selv. Til syvende og sist forlot jeg ikke Seminar og Institutt, men jeg fortsatte å kjempe med meg selv mens jeg undret på om min personlighet kunne undervise og hjelpe ungdom på en effektiv måte.

Når vi snakker om vår unike personlighet, sa søster Pat Holland, eldste Jeffrey R. Hollands hustru, dette:

“Vår Fader i himmelen trenger oss som vi er, mens vi vokser til å bli. Han har med vilje skapt oss forskjellige fra hverandre slik at vi selv med våre ufullkommenheter kan oppfylle hans formål. Min største elendighet oppstår når jeg føler at jeg må passe inn i det andre gjør, eller det jeg tror andre forventer av meg. Jeg er mest lykkelig når jeg er komfortabel med å være meg selv og prøver å være det min Himmelske Fader og jeg forventer at jeg skal være.

I mange år prøvde jeg å måle den ofte stille, reflekterende, tankefulle Pat Holland mot den robuste, sprudlende, snakkesalige og energiske Jeff Holland og andre med lignende egenskaper. Jeg har lært gjennom flere utmattende feilgrep at du kan ikke være lykkelig som sprudlende dersom du ikke er en sprudlende person. Det er en selvmotsigelse i begreper. Jeg har sluttet å se på meg selv som en mangelfull person… Å slutte med dette har gitt meg frihet til å omfavne og glede meg over min egen måte og min egen personlighet…

Et sted, en gang, sendte Herren ‘beskjeden til min skjerm’ om at min personlighet ble skapt for å passe perfekt til den misjon og de talenter Han ga meg… Jeg har oppdaget at jeg har utallige, rikelige energikilder ved å være meg selv. Men i det øyeblikket jeg prøver å etterligne min neste, føler jeg meg splittet og utmattet og oppdager at jeg alltid svømmer mot strømmen. Når vi hindrer Guds plan for oss, frarøver vi denne verden og Guds rike våre unike bidrag.”¹²

Jeg vil gi to advarsler når det gjelder å være seg selv. For det første, jeg foreslår ikke at vi lever med holdningen “Det er bare slik jeg er.” President Russell M. Nelson har sagt, “Jesu Kristi evangelium handler om forandring.”¹³ Jeg burde ivrig søke tilbakemeldinger fra mine ledere om hvordan jeg kan forandre meg og bedre justere min personlighet og mine anstrengelser for å nå vårt mål. Enda viktigere er det at jeg har fullmakt fra Kristus selv til å bli som Han er. Men jeg trenger ikke å være slik som læreren nede i gangen. Min personlighet, fremhevet ved Åndens gaver, kan gi et unikt bidrag til arbeidet i Seminar og Institutt.

Den andre advarselen: Da jeg for første gang kom til hovedkontoret for å få et nytt oppdrag, inviterte vår administrator på den tiden, eldste Paul V. Johnson, meg inn på kontoret sitt for å gi noen instruksjoner og råd. Han sa blant annet, “Ikke definer deg selv.” Jeg forsto at det betydde at hvis jeg noen gang definerte for Herren hvordan han best kunne bruke meg i sitt arbeide, kunne jeg begrense mine muligheter til vekst og tjeneste.

Dessverre falt jeg for akkurat den tingen han advarte meg mot. Jeg forsøkte å gjøre mitt beste i det administrative oppdraget han ba meg om å gjøre, men jeg knurret i mitt hjerte. “Jeg er ikke en administrator”, sa jeg til meg selv. “Jeg er en lærer. Jeg burde være i klasserommet, ikke sitte i møter.” Det var en lang og smertefull prosess før jeg lærte at mitt uttrykte ønske om å undervise bare var et skalkeskjul for å fylle mine egne personlige behov. Å tilbringe din tid sammen med elever og Skriftene er veldig givende. Å tilbringe dagen i møter og drøfte retningslinjer blir ikke helt det samme. Men det er ikke poenget. Gjør jeg dette arbeidet for personlig belønning og tilfredshet, eller gjør jeg det med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære og formål?

Jeg håper du vil være klokere enn jeg var og ikke definere deg selv og hvordan du burde bli brukt. Det er en egen lykke som kommer ved å underkaste seg Faderens vilje, slik Frelseren gjentatte ganger underviste og demonstrerte.

Dette med å underkaste seg leder meg til et annet forslag som kan hjelpe oss som religionslærere å leve “på en måte som bringer lykke”. Jeg er overbevist om at de fleste av oss har et oppriktig ønske om å underkaste oss vår himmelske Faders vilje. Det blir mer utfordrende når vi blir bedt om å underkaste oss de dødelige her på jorden som Herren bruker til å lede sitt verk, om det er i en menighet, en stav eller i Seminar og Institutt. I min karriere har jeg kjent svært dyktige lærere som har blitt fornærmet av en leders handlinger eller av en fremgangsmåte som de ikke har vært enige i. Enten urettene var reelle eller opplevd, beskyttet disse lærerne sin sårhet og ga den næring – alt på bekostning av sin egen lykke. Deres sårhet vendte seg ofte til bitterhet, som deretter ledet til stridigheter mot andre, spesielt dem som ledet dem.

Eldste Neal A. Maxwell skrev en gang: “Livet i Kirken [og jeg vil legge til, livet i Seminar og Institutt] betyr å oppleve forskjellige ledere som ikke alle er kloke, modne og netthendte til enhver tid. Noen av oss er faktisk så klumpete og ujevne som en sekk full av gamle dørhåndtak. Noe av den poleringen vi opplever kommer ved at vi slipes mot hverandre. Hvor vesentlig tålmodighet og smørende kjærlighet er i slike omstendigheter!”¹⁴

Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig “tålmodighet og smørende kjærlighet” er for en religionslærer. De er avgjørende for å finne lykke og å undervise ved Ånden.

President Boyd K. Packer sa: “Den som sier han støtter Kirkens president og generalautoritetene, men ikke kan støtte sin egen biskop, bedrar seg selv. Den som ikke vil støtte sin menighets biskop og sin stavspresident, støtter heller ikke Kirkens president.”¹⁵

Det blir ikke tid til ytterligere kommentarer, men det er et prinsipp i den uttalelsen som jeg tror gjelder religionslærere og deres forhold til dem som har blitt utnevnt til å lede dem. Hvis noen av dere har dårlige følelser overfor administrasjonen, overfor en spesiell leder eller fremgangsmåte, eller for å bli oversett eller for å bli sett for nøye på, ber jeg dere innstendig om å la det passere, for deres egen skyld. Lykke vil alltid fravike den som ikke tilgir, som sprer sin misnøye til andre eller som fremelsker strid.

Så, mitt siste forslag. Bare timer før Frelserens død vasket han apostlenes føtter og sa så:

“Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter…

Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.”¹⁶

Mye av den glede vi kan oppleve i livet vil komme når vi glemmer oss selv og fokuserer våre tanker og tjenestegjerninger på andre. For religionslæreren finnes det stor glede når vi sentrerer våre tanker, ønsker og anstrengelser rundt å velsigne våre elever. Da han talte til religionslærere, sa president Spencer W. Kimball en gang at “vekst og utvikling” hos våre unge burde være vår “store og praktfulle besettelse.”¹⁷ Hvis vårt fokus noen gang vender seg bort fra våre elever og begynner å sentrere seg rundt våre egne behov, velbehag, tilfredshet eller anerkjennelse, vil det bli et merkbart tap av effektiv undervisning, for ikke å snakke om tap av mye av vår egen lykke.

Harry Emerson Fosdick, en protestantisk pastor i det forrige århundre, skrev: “Noen kristne bærer sin religion på ryggen. Det er en pakke med trosoppfatninger og praksis som de må bære på. Den hender den blir tung, og de ville gladelig legge den av seg, men det ville bety brudd med gamle tradisjoner, så de får den opp på ryggen igjen. Men virkelige kristne bærer ikke sin religion, deres religion bærer dem. Det er ingen byrde; det er vinger. Den løfter dem opp, den hjelper dem over vanskelige steder, den får universet til å virke vennlig, livet meningsfylt, håpet reelt, offer umaken verd. Den frigjør dem fra frykt, formålsløshet, motløshet og synd – det som gjør menneskesjelene til slaver. Man kan kjenne en virkelig kristen når man ser ham, på hans ukuelighet.”¹⁸

Det er mitt håp og min bønn for hver og en av dere at evangeliet faktisk er vinger og ikke en byrde, at dere er omgitt av ild og fylt med glede, og at deres egen lykke vil innby andre til å søke og følge kilden til deres lykke, som er den Herre Jesus Kristus. Jeg bærer vitnesbyrd om at han var den lykkeligste person som noen gang har vandret på denne jorden og han innbyr oss til å komme og følge ham “på en måte som bringer lykke.” I Jesu Kristi navn. Amen.