Guds barns omvendelse til evangeliet
Årlig opplæringssending for religionsseminarer og -institutter • 13. juni 2017
Det er en glede å delta på denne andakten i dag sammen med dere som leder og underviser i Seminar og Institutt, og deres kjære ledsagere. Vi har møtt mange av dere over hele verden, og dere er bemerkelsesverdige. Jeg tror det er noen grunner til det. For det første ansetter Kirken bare kvalifiserte personer som er verdige til en tempelanbefaling, har vist sin evne til å undervise, og har blitt anbefalt og godkjent på forskjellige nivåer, blant annet av Kirkens skolestyre. Dere kalte lærere har kanskje ikke blitt gransket på samme måte som ansatte lærere, men min erfaring tilsier at lokale ledere kaller de aller beste til å undervise i Seminar og Institutt. For det annet har dere fordypet dere i Kristi lære, som Nephi erklærte som “Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds eneste og sanne lære”.1 Undervisning i denne læren gir kontinuerlig oppmuntring til å etterleve denne læren, og det er derfor dere er så gode. Fortsett slik!
Vi er en Seminar-familie! Jeg ble kalt som president for Honolulu Hawaii stav for 32 år siden. Vårt yngste barn var 18 måneder, og den eldste av våre fire barn var 11 år. Jeg var opptatt i et krevende yrke, og det virket som om vi levde helt på grensen. Så ble jeg kontaktet av dem som koordinerte Seminar i staven, og ble spurt, med litt mangel på selvtillit på grunn av vår unge families omstendigheter: “Tror du det kan være mulig, eh, at søster Hallstrom kan, eh, undervise i Seminar? Vel, vi var ikke vant til å avslå kall, så vi pustet dypt og sa: “Selvfølgelig.”
Dette innledet en krevende, men svært givende periode for familien vår. Min hustru Diane sto opp klokken 04.30 hver ukedag for å være klar til Seminar klokken 06.00. Dette innebar også at jeg måtte vekke barna, hjelpe dem å bade og kle seg, lage frokost og ha alt i orden, slik at når Diane kjørte inn i oppkjørselen klokken 07.00, kunne jeg dra på jobb, og hun kunne kjøre dem som var gamle nok, til skolen.
Dette var rutinen vår i åtte år, helt til Diane ble kalt som Unge kvinners president. Etter fem år kom Seminar-koordinatoren igjen og banket på døren vår med bønnen: “Vi har en svært vanskelig avgangsklasse. Kan søster Hallstrom undervise i Seminar igjen?” Dermed ble ytterligere tre år lagt til de åtte, og det måtte et kall fra president Hinckley til for å få henne avløst. Jeg ble kalt som generalautoritet, og vi ble sendt til Japan på vårt første oppdrag. Så dere kalte lærere må være forsiktige med å håpe på en avløsning – dere vet aldri hvor dere kan havne!
Vi tenker tilbake på denne tøffe, hektiske, vanvittige tiden med glede og takknemlighet. Diane bare elsket Seminar-elevene sine (og de elsket henne). Hun underviste også alle barna våre i Seminar, samt våre nevøer og nieser, hvorav én nå er Institutt-leder, og forhåpentligvis ser på denne sendingen. I tillegg styrket denne intense undervisningen Dianes kunnskap og vitnesbyrd om evangeliet – noe som har vært til enorm gavn for meg og familien vår. Det “lot” meg også være sammen med barna våre på den eneste tiden av døgnet da jeg alltid var tilgjengelig – disse tidlige morgentimene på ukedager. Det var en betydelig velsignelse for meg, og det tror jeg også det var for dem. Som dere skjønner, blir noen av våre største byrder virkelig våre største velsignelser.
Jeg er glad for at jeg i dag kan være sammen med medarbeidere som jeg setter stor pris på. Som medlem av Kirkens skolestyre og styrets utøvende komité, har jeg to ganger i måneden møte med eldste Kim B. Clark, vår fantastiske skolesjef, og Chad H Webb, den fremragende administratoren for Seminar og Institutt. Dere som er ansatt i eller virker i Seminar og Institutt, er godt ledet. Som de fleste av dere vet, er formannen for Kirkens skolestyre president Thomas S. Monson, og president Henry B. Eyring og president Dieter F. Uchtdorf er medlemmer av styret. Eldste Dallin H. Oaks er også medlem av styret og formann for den utøvende komité. Andre medlemmer av styret og den utøvende komité er eldste Jeffrey R. Holland, søster Jean B. Bingham og søster Bonnie L. Oscarson. Jeg blir stadig dypt imponert over prioriteringen og ressursene som vies utdannelse i Kirken.
La meg nå dele noen tanker med dere som har en så viktig rolle i den åndelige utdannelsen av Kirkens ungdom. Jeg har allerede nevnt Kristi uutgrunnelige lære. Hvordan hjelper denne Kirken sine medlemmer å forstå og etterleve denne læren? En annen måte å stille dette spørsmålet på er: “Hvilke apostoliske prioriteringer har Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?”
Én måte å finne ut hva disse prioriteringene er, er å forstå “arbeidet med å frelse sjeler”. Den mest kortfattede definisjonen av arbeidet med å frelse sjeler står i Håndbok 2. Husk at Kirkens håndbok er godkjent av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Der står det: “Medlemmer av Jesu Kristi Kirke sendes ut ‘for å arbeide i hans vingård med å frelse menneskenes sjeler’ (L&p 138:56). Dette frelsesarbeidet omfatter medlemsmisjonær-arbeidet, arbeidet med å holde på nye medlemmer, reaktivisering av mindre aktive medlemmer, tempelarbeid og slektshistorie, og undervisning i evangeliet.”2
Et annet innblikk i disse prioriteringene finnes i uttalelsen i Kirkens håndbok under tittelen “Kirkens formål”. Den lyder: “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert av Gud for å hjelpe til med hans arbeid for å tilveiebringe hans barns frelse og opphøyelse. Kirken innbyr alle til å komme ‘til Kristus og bli fullkommengjort i ham’ (Moroni 10:32; se også L&p 20:59). Invitasjonen til å komme til Kristus gjelder alle som har levd eller noensinne vil leve på jorden.”3
Dette sitatet fra håndboken lyder videre: “For å oppfylle sitt formål om å hjelpe enkeltpersoner og familier å kvalifisere seg til opphøyelse, fokuserer Kirken på guddommelig forordnede ansvarsoppgaver. Disse innbefatter å hjelpe medlemmene å etterleve Jesu Kristi evangelium, samle Israel gjennom misjonærarbeid, yte hjelp til de fattige og trengende, og legge til rette for frelse for de avdøde ved å bygge templer og utføre stedfortredende ordinanser.”4
Dermed er “arbeidet med å frelse sjeler” og disse “guddommelig forordnede ansvarsoppgaver” i bunn og grunn samme sak, og skulle veilede alt vi gjør i Kirken, herunder (og kanskje særlig) undervisning av våre ungdommer.
I siste instans er alt vi gjør – for oss selv, våre familier og i deres nåværende stillinger – for å undervise om “arbeidet med å frelse sjeler” og de “guddommelig forordnede ansvarsoppgaver” for å hjelpe Guds sønner og døtre å omvende seg. Det er å undervise som Aaron og hans brødre Ammon, Omner og Himni – å undervise “ifølge åpenbaringens og profetiens ånd” slik at alle som tror “på deres forkynnelse og [blir] omvendt til Herren… aldri [vil falle] fra”.5
Slik Det første presidentskap sa til foreldre og ungdomsledere: “Du er kalt av Herren til å hjelpe ungdom å bli omvendt til evangeliet.”6 Ved å ta etter Frelserens måte å undervise på, er vi trygge på at våre ungdommer vil lære på en mye dypere måte som vil føre til omvendelse.
Dermed handler ikke det å utdanne våre ungdommer bare om å lære dem historien, det handler om å lære dem en lære som inspirerer dem til å handle. Vår oppgave er å “være et redskap i Guds hender”7 slik at de ikke bare kan høre, men så de kan føle og deretter gjøre. Vår oppgave er å “undervise og oppbygge hverandre”8 slik at vi kan “forplikte [oss] til å gå frem i all hellighet”.9 Vår oppgave er å undervise “tro til omvendelse”.10
Hvordan kan vi best få til denne typen undervisning? Mønsteret som er etablert i Herrens kirke, er at vi fullt ut deltar i offentlig tilbedelse, tilbedelse i familien og personlig tilbedelse. Jeg skal utdype hver komponent.
Offentlig tilbedelse
Offentlig tilbedelse er når vi samles som Guds barn, som brødre og søstre, som et samfunn av hellige. Disse møtene er noen ganger store, for eksempel stavs- eller generalkonferanser, og noen ganger små, som et møte i et quorum eller Unge kvinner eller Hjelpeforeningen, eller en Seminar- eller Institutt-klasse. Andakten vår i dag er en form for offentlig tilbedelse. På hvert av disse møtene ber vi, underviser vi, vitner vi og oppbygger vi – alt i den hensikt å styrke vår forståelse av vår himmelske Fader, Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi har da ansvaret for å omsette den stadig økende kunnskapen til visdom – til stadig å redusere kløften mellom det vi vet, og hvordan vi lever.
Tempelarbeid er en hellig form for offentlig tilbedelse fordi det direkte innebærer ordinanser og pakter som knytter oss til Guddommen. Hvor knyttet er dere til templet og deres pakter? Bruker dere jevnlig denne hellige formen for offentlig tilbedelse for å styrke deres kunnskap og visdom? Hjelper dere dem dere underviser, å bli knyttet til templet? Oppfordrer dere ungdommene våre til å være verdige og ha en tempelanbefaling for begrenset bruk og bruke den der det er geografisk mulig? Å delta i frelsesarbeidet ved å forske frem familienavn og dra til templet for å bli døpt og bekreftet for deres forfedre, gir anledninger til å motta åndelig veiledning.
Det viktigste av våre offentlige møter, i hvert fall utenfor templet, er nadverdsmøtet. I tillegg til aktivitetene for tilbedelse som inngår i de fleste kirkemøter, dreier dette møtet seg om nadverdens ordinans. Når vi begynner og avslutter møtet, og spesielt når vi forbereder oss til å delta i den hellige nadverden, synger og ber vi. Deltar vi fullt ut? Er vårt sinn og hjerte tilstede, eller er de et annet sted? Er våre smarttelefoner av, eller tekster og tvitrer vi (eller for oss eldre, sender vi e-post) under ordinansen eller under noen del av møtet? Når talerne taler, spesielt hvis de er mindre drevne, kobler vi arrogant av og tenker: “Jeg har hørt alt sammen før?”
Hvis vi er skyldige i noen av disse feilene, kan det vi gjør, redusere – kanskje fullstendig hemme – Åndens evne til å kommunisere med oss. Og lurer vi så på hvorfor vi ikke blir oppbygget av nadverdsmøtene og andre møter i Kirken?
Offentlig tilbedelse er en fantastisk mulighet til å hjelpe oss alle, også ungdommene, videre langs omvendelsens vei.
Tilbedelse i familien
Offentlig tilbedelse skulle fremme tilbedelse i familien. I 1999 rådet Det første presidentskap foreldre og barn “til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familien fullt ut kan oppfylle.”11 Disse samme prinsippene har naturligvis blitt undervist gjentatte ganger av en rekke ledere i Kirken, på utallige måter, i mange år.
Vi lever i en travel verden. Når jeg reiser over hele Kirken, spør jeg noen ganger lokale ledere – og dette er gode siste-dagers-hellige: Holder dere familiebønn og familiens hjemmeaften? Studerer dere evangeliet som familie? Jeg får ofte et forlegent blikk og forklaringen: “Vi har det så travelt. Våre barns skole- og fritidsaktiviteter, musikk og andre leksjoner, sosiale timeplan og oppgaver i Kirken holder dem opptatt nesten hele tiden. Min ektefelle og jeg er fullt opptatt av arbeid, Kirken og andre forpliktelser. Vi er sjelden sammen som familie.” Kjernen i Det første presidentskaps råd er at hvis vi er så opptatt med å gjøre til og med gode ting at vi ikke har tid til de viktigste tingene, må vi finne løsninger.
Når barn blir oppdratt av omvendte foreldre som har etablert et mønster for religionsutøvelse i familien, har de større sjanse til å føle Den hellige ånds innflytelse mens de er unge, og deretter følge dette gode eksemplet for alltid. Da inntar vår undervisning i kirkesammenheng sin rette plass som et støtteapparat for undervisningen som finner sted i familien.
Foruten konsekvent og effektiv tilbedelse i våre egne familier, må de som underviser ungdom på passende og følsomt vis, oppmuntre til tilbedelse i elevenes familier. Noen kommer fra familier hvor en slik praksis allerede er på plass, og dere kan bare stå på sidelinjen og heie. For andre er det forskjellige grunner til at det ikke skjer – alt fra at eleven er det eneste medlemmet av Kirken i familien (eller det eneste aktive medlemmet) til at de tilhører en familie som regelmessig deltar på Kirkens møter, men ikke ennå har forstått hvor viktig tilbedelse i familien er. Uten å blande dere inn i det ansvar Kirkens ledere og foreldre har, kan dere bare vise og undervise i gode mønstre, og hjelpe ungdommene våre å finne ut hvordan de kan være en inspirasjonskilde for sin familie med hensyn til å utvikle vaner for konsekvent tilbedelse i familien.
Personlig tilbedelse
Til syvende og sist er omvendelse til evangeliet en personlig sak. Offentlig tilbedelse fører til tilbedelse i familien, som så fører til personlig tilbedelse. Dette omfatter personlig bønn, personlig studium av evangeliet og personlig overveielse av vårt eget forhold til Guddommen. “For hvordan kjenner et menneske den herre… som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker og hensikter?”12
Eldste D. Todd Christofferson har sagt: “Betydningen av å ha sans for det hellige er ganske enkelt at hvis man ikke verdsetter hellige ting, vil man miste dem. Føler man ikke ærbødighet, vil man etter hvert få en likegyldig holdning og slappe av i sin oppførsel. Man vil drive bort fra den forankring som ens pakter med Gud kunne være. Ansvarsfølelsen overfor Gud vil avta og deretter bli glemt. Deretter vil man bare være opptatt av sitt eget ve og vel, og å tilfredsstille sine uhemmede lyster. Til slutt vil man komme til å forakte det som er hellig, til og med Gud, og deretter forakte seg selv.”13
Vi har lært at den viktigste forutsetningen for åndelig fremgang (målt ved at man blir ordinert til Det melkisedekske prestedømme, mottar begavelsen, reiser på misjon, gifter seg i templet og oppdrar rettskafne barn) er at en ung mann eller ung kvinne har personlige åndelige opplevelser i sin ungdom – at han eller hun føler Den hellige ånds innflytelse. Det er mer enn å være aktiv i Kirken. Det er å være aktiv i evangeliet!
Målet for hver leksjon dere underviser, hver diskusjon dere leder, hver samtale dere har på gangen, er at Den hellige ånd er den virkelige læreren. Frelseren sa: “Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.”14 Den hellige ånd har evnen til å tilpasse budskapet til hver enkelt slik at de blir “opplyst av sannhetens Ånd”.15 Når vi underviser om frelsesarbeidet og de guddommelig forordnede ansvarsoppgavene, gjør vi det på en måte som oppbygger, som løfter, som inspirerer, som leder dem vi underviser, til styrket tro på vår himmelske Fader og på Jesus Kristus og hans forsoning.
Til dere flotte religionslærere sier vi: Takk! Takk! Takk! På vegne av Kirkens ledelse, takk! Lev et verdig liv, ta vare på familien og tjen Herren – og ta spesielt godt vare på den dyrebare oppvoksende generasjon. Å være engasjert i frelsesarbeidet og de guddommelig forordnede ansvarsoppgavene, under apostolisk veiledning og nøkler, vil løfte oss og motivere oss.
Jeg vitner om vår storslagne himmelske arv og vår evne til å motta “evig liv som er den største av alle Guds gaver”.16 Jeg vitner om den store Jehova, født Jesus, med tittelen Jesus Kristus, den “salvede”.17 Jeg vitner om hans uforlignelige forsoning, som gjør det mulig for hver enkelt av oss, og hver av dem vi underviser, å overvinne verden – å komme gjennom de vanskeligste jordiske omstendigheter med “et fullkomment, klart håp”.18 Med velsignelsene av et gjengitt evangelium og en gjenopprettet kirke, har vi alt vi trenger for å hjelpe oss å høre, føle og gjøre. I Jesu Kristi navn. Amen.
© 2017 ved Intellectual Reserve, Inc. All rights reserved. Engelsk original godkjent: 5/17. Godkjent for oversettelse: 5/17. Oversettelse av “The Conversion of the Children of God.” Norwegian. PD60004121 170