Seminar, Institutt og andre ting som fungerer
Årlig sending for S&I 2023
Fredag 27. januar 2023
President Steven J. Lund: For en glede det er å bli bedt om å bære mitt vitnesbyrd i dag for dere, som jeg beundrer så mye, og å bli klemt, som jeg er, mellom disse kanskje to beste lærerne som jeg kjenner i Kirken.
Jeg deltok nylig på en forelesning av Harvard-professoren, Arthur Brookes. Han sa: “Vi legger for mye press på lærerne våre. Vi ber dem om å endre kursen i menneskehetens historie.” Han visste ikke hvor sant det var. Bortsett fra, i deres tilfelle, er det ikke menneskets historie vi er bekymret for. Det er evigheten. Så vi forventer mye av dere, og verdsetter hvem dere er, og hva dere gjør, og insisterer på dette resultatet.
Da jeg talte på siste generalkonferanse, snakket jeg om at jeg ønsket å legge hendene mine på skuldrene til en oppriktig, hjemvendt misjonær og presse mitt hjertes tilskyndelser inn i hans sjel. Med dette oppdraget å tale til dere, kom forslaget om å gjøre nettopp dette – at jeg på en måte legger hendene mine på skuldrene deres og ser dere inn i øynene og uttrykker mine følelser for deres muligheter og deres utfordringer. Vel, vi kommer ikke til å komme så nært, men kanskje, gitt hva jeg føler for dere, hvis vi gjorde det, ville jeg ønske å høre det som er i deres hjerte som jeg burde vite.
Jeg er et produkt av morgenseminar som for det meste undervises i et lite, mobilt klasserom ved siden av en ungdomsskole i California. Vi ble i tur og orden undervist av en svensk konvertitt, hustruen til et medlem av biskopsrådet, og i senere år av et par bestemødre i syttiårene – som alle tre i hovedsak var kvalifisert av innvielsesmerket som fikk dem opp før klokken 05:00, og ved sin absolutte overbevisning om gjenopprettelsens sannhet. Mesteparten av det jeg vet om evangeliet, og jeg mener dette bokstavelig – det meste av det jeg vet om evangeliet lærte jeg i Seminar. Og det meste av det nye jeg lærer nå om evangeliet, er ganske enkelt gjenoppdagelser av det de prøvde å lære meg da.
Så la oss begynne med de viktigste ordene jeg kan kalle frem: Takk for det dere gjør og det dere er. Takk for deres villighet til å gjøre det uvurderlige arbeidet som kreves for å endre pensumet, leksjonsplanene og kalenderen deres for å være på linje med Kom, følg med meg. Ikke mange i Kirken så fullt ut hva som ble krevd av dere. Takk for at dere la dere så hardt i selen for å påvirke denne forandringen, vel vitende om at dere fortsetter å foredle læren. Deres arbeid har begynt å bære frukt.
Én lapp som kom til kontoret vårt, forteller en vanlig historie. Der står det: “Hvis jeg skal være ærlig, har familien min vanligvis ikke familiens hjemmeaften. Vi leser ikke så mye i Skriftene på egenhånd, eller som familie, eller studerer evangeliet sammen. Vi er aktive i Kirken. Men i det siste, siden jeg har gått på Seminar, har jeg kunnet dele ting jeg har lært i Seminar med dem. Jeg tror at Seminar bidrar til å påvirke meg til å lese i Skriftene, men også for å hjelpe meg å påvirke familien min også.”
Det var håpet, ikke sant? Kirke-støttethet ville strømme tilbake for å styrke Kirkens hjemme-sentrerthet. Denne prosessen er en del av den vedvarende gjenopprettelsen, og den er en prosedyre som fungerer. Kirken går langt for å prøve å forstå hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Dere befinner dere faktisk midt i virvelen av flere ting som vi vet skaper varige forbindelser med Herren.
Så mens jeg har mine hender på skuldrene deres – eller rundt halsen, som kanskje er tilfellet – kan jeg få fremheve noe av det vi vet fungerer, slik at dere kan støtte dere der det betyr mest i deres undervisning? De sier at den første ingrediensen til suksess er å være til stede. I gjennomsnitt vil ungdom som kommer til Seminar, ende opp med å få bedre livslange resultater. Det er mer sannsynlig at de vil motta sin begavelse, mer sannsynlig at de reiser på misjon, mer sannsynlig at de gifter seg i tempelet. De som deltar fire år i Seminar, får en forbindelse til evangeliet som sjelden bryter sammen. For det annet, når ungdom betaler full tiende, danner de en kobling til vår himmelske Fader som består. Hver gang de adlyder dette budet og foretar denne utbetalingen, skapes et nytt offerbånd og en ny forbindelse.
Jeg håper at enhver lærer i Seminar og Institutt stadig forbedrer måten hvorpå de underviser tiendens sammenhengende kraft. Min egen far spurte meg en gang da jeg var rundt 10, om jeg alltid betalte tiende. Det gjorde jeg. Det var knapt noe, for det skjedde ikke mye handel på grusveien der vi bodde. Men han fortsatte med å si: “Hvis du bestemmer deg for å gjøre det, kan du leve livet med å være fullkommen på det.” Han sa: “Noe jeg angrer på” – dette er min far – “var at da jeg var i Marinen på et skip i noen måneder, var det ikke noe sted å betale tiende, og jeg mistet vanen. Jeg har vært fullkommen siden. Men jeg skammer meg over perioden da jeg ikke var det. Hvis du bestemmer deg for det, kan du bli fullkommen i dette.” Og det kan elevene deres også være.
Det tredje jeg vil vektlegge for dere som virkelig fungerer, er FSY-konferansen. Disse FSY-konferansene er fantastiske. I sommer reiste mange, eller de fleste, av 200 000 14-18-åringer over hele verden, hjem med en rikere og mer motiverende forståelse av hvem de er og hvorfor Herren ber om det han ber om. FSY er så vellykket at vi har måttet spørre oss selv: Hva er den hemmelige sausen? Hva er FSY-effekten?
En del av det er å koble deltagerne fra deres daglige distraksjoner i en uke, noe som setter dem i en svært lærevillig, fokusert sinnstilstand. Og samtidig som de alle fredelig befinner seg i havn som et barn hjemme, må de forholde seg til dere, med lærere og øktledere, for det meste fra Seminar og Institutt, når dere setter hjernen deres i brann med en lære som er så ren og nyttig at de ansporer til en forandring i hjertet.
Dere gir dem de verktøyene de trenger når de på lørdag reiser tilbake til det kulturelle kaoset som er deres liv. Deres leksjoner og eksempel og hver ytring vil gå inn i deres verktøykasse for livsferdigheter. For noen av dem kan FSY være deres siste beste sjanse til å slutte fred med seg selv og med Gud. Takk for deres forpliktelse til å gi dem deres åndelige intellektuelle og pedagogiske beste. Våre undersøkelser i Kirken bekrefter at en av de sterkeste triggerne for livslangt disippelskap, har vært relasjoner med trofaste voksne som dere, som har funnet ut hvordan man navigerer gjennom livets utfordringer og finner glede i Kristus.
For omtrent en måned siden ble president Bonnie Cordon og jeg bedt om å rapportere til Det første presidentskap om FSY-programmet og hvordan det ble iverksatt i USA og Canada i sommer. Vi avsluttet presentasjonen og svarte på noen gjennomtenkte spørsmål om våre planer om å gjøre ytterligere forbedringer, og møtet syntes å gå mot slutten. Men da vi begynte å bevege oss bort fra stolene våre, lente president Nelson seg frem, og han sa: “Vi må lære dem å be.” Vi satte oss umiddelbart ned igjen. Han sa: “Vi må lære dem å be, til hvem de ber og bønnens språk.” Og så fortsatte han med å si at han var bekymret for at vi kunne bli for likegyldige i måten vi henvender oss til vår himmelske Fader på. Så gjentok han setningen “Vi må lære dem å be, til hvem de ber og bønnens språk”. Så la oss lære dem å be. Hver gang vi uttaler en bønn, innbyr vi vår himmelske Fader til å gripe inn i livet vårt. Enhver bønn er en bønn om et mirakel. Til og med bønner i takknemlighet håper å styrke vårt forhold til det guddommelige.
Så la oss vende oss til et annet redskap for vitnesbyrd som virker. Veiledningen Til styrke for ungdom. Jeg beklager – Til styrke for ungdom: En veiledning i å ta valg, som lærer oss å erstatte vårt fokus på regler med fokus på vårt forhold til Frelseren og å bli som ham. Det gamle ordtaket ‘Hva ville Jesus gjort?’ er fortsatt en fantastisk leveregel. Bakteppet vi skal ta våre avgjørelser mot, er ikke lenger et hefte. I stedet er det vår gudgitte misjon.
President Nelson forteller oss om og om igjen at det viktigste som foregår i denne verden, og grunnen til at vi ble bevart for å komme inn i denne verden på dette tidspunktet, er Israels innsamling. Når vi tar avgjørelser om hvordan vi skal leve vårt liv, skulle vi bli drevet av spørsmålet: “Vil denne beslutningen hjelpe eller hindre min mulighet til å oppfylle mitt jordiske formål?” Når vi gjør vårt beste for å leve et slikt liv som er verdig Herrens bataljoner, prøver vi å gjøre vårt livs valg i overensstemmelse med vår livsmisjon.
Spørsmålet for hver enkelt av oss er: “Tror vi Kristus når han åpenbarer vår guddommelig hensikt gjennom sine profeter?” For hvis vi tror ham, vil vi ønske å ta gode avgjørelser. Dere i S&I-drakt er mestere i å hjelpe dem å besvare dette spørsmålet. I en verden i forandring vil ikke en liste med restriksjoner beskytte oss, men evangeliets prinsipper vil det.
Den nye Til styrke for ungdom-veiledningen i å ta valg, ber våre unge om å nærme seg livet gjennom deres åndelige følsomhets linse fremfor gjennom deres svært tvilsomme kulturelle følsomhet. Denne nye FSY-veiledningen er noe annet enn den neste gjentagelsen av voksne som snakker med ungdom om verdinormer. I stedet er det en nullstilling av hvordan de håndterer sitt liv når de lærer sin sanne identitet som sønner og døtre av Gud, en Gud som har et verk de skal utføre, som har sendt dem hit i en bestemt hensikt som vil gi deres liv en levende mening. Deres føtter vil bli plantet på evangeliets grunn.
Denne nye veiledningen i å ta valg er en del av et flere tiår gammelt åpenbart mønster som fører oss mot sterkere åndelighet. Det er det nyeste bidraget til en lang bue med gjenopprettelse som innbefatter at undervisning i menigheten lykkes med overgang til hjemmeundervisning, og deretter til omsorgstjeneste – familiens hjemmeaften istedenfor familiekveld, ethvert medlem en misjonærer, og heve listen på utenatlærte misjonærleksjoner med Forkynn mitt evangelium, og erstatte speiding og Personlig fremgang med Barn og ungdom – der ungdom blir bedt om å ta kontroll over sitt åndelige liv.
De nye lesekravene for Seminar er i samsvar med denne prinsippbaserte tilnærmingen ved hjelp av åndens veiledning. Vi har beveget oss stadig mer mot en høyere og helligere måte å ta åndelig motiverte beslutninger på. Det blir stadig viktigere at våre ungdommer, og vi selv, lærer å avgjøre hvordan vi skal handle ved å følge hellige prinsipper istedenfor å være opptatt av konkrete forbud. Våre ungdommer blir allerede konfrontert med moralske spørsmål som ikke engang var spørsmål for et tiår eller tre siden. Hvis de blir vippet av pinnen i dag over beslutninger om tatoveringer, vel, bare vent og se hva annet verden kommer til å slenge mot dem.
President Russell M. Nelson forklarte hvordan vi kan ta disse avgjørelsene. Man kan ikke bare krysse av på en liste. Han underviste: “Jeg lover deg at om du virkelig ønsker og aktivt gjør det åndelige arbeidet som trengs for å utvikle den avgjørende, åndelige ferdigheten å lære hvordan man hører Den hellige ånds hvisken, vil du få all den veiledning du noen gang vil trenge i ditt liv.1
Det går en historie om en 14-åring som sa til moren sin dagen etter generalkonferansen at det nye heftet ikke forbød flere piercinger, så hun hadde tenkt å skaffe seg noen flere greier til ørene på torsdag. Moren trakk pusten dypt og skal angivelig ha sagt: “Vel, du vet hva vi føler for det, men dette handler ikke om hva vi ønsker at du skal gjøre. Dette er din mulighet til å spørre hva vår himmelske Fader ønsker at du skal gjøre. Du må gjøre arbeidet, undersøke det, be angående det og vente på et svar.” 14-åringen fant svaret sitt, og moren forandret livet hennes.
Da jeg kom hjem fra misjon, gikk jeg inn i den amerikanske hæren. Jeg rapporterte en dag til Oakland Induction Center, hvor jeg ble innlemmet i min nye militærfamilie. Mine nylig tildelte venner var så forskjellige fra meg og fra hverandre, som dere kan forestille dere. Men 24 timer senere hadde vi alle fått identisk hårklipp, kledd i identiske uniformer. Og da vi kom inn i kasernen den kvelden, så vi alle ut som renseri-eiere. I løpet av de neste månedene med opplæring sammen, visste jeg aldri hvem som var hvem i det menasjeriet som opplæringssenteret var. Vi trente sammen og klaget sammen og betrodde oss til hverandre, og det var ingen -itter blant oss. Jeg fikk en lærdom for livet om betydningen av uniformer: Det vi har på oss, kan splitte eller forene. Klær forteller hvem sin side vi er på og hva som kan forventes av brukeren.
Jeg leste akkurat om en marinelege som hadde vært i en skuddveksling i Midtøsten, som bar flere sårede marineinfanterister til et helikopter, og deretter vendte tilbake til slagmarken igjen og kom tilbake med en annen såret soldat. Noen lokale allierte soldater skrek til ham: “Hei du der, marineinfanterist” – og de mente det som en fornærmelse – “Hei du der, marineinfanterist, la du ikke merke til at du bærer på en av fiendene?” Han sa ganske enkelt: “Hei, jeg er marineinfanterist. La du ikke merke til at han også er såret?” Uniformen hans sto for noe overordnet.
Profeten har invitert disse ungdommene inn i Herrens bataljoner. Når du verver deg i en hær, tar du på deg en uniform. Når det er farer eller katastrofer, forteller en bataljonsuniform befolkningen at hjelpen har kommet, rettferdige hærstyrker frigjør undertrykte, blomster kastes på deres vei, det er tårer, hjelp har ankommet. Misjonærer går i uniform. Guds hær kan best gjøre det den blir sendt til å gjøre når den skiller seg litt ut fra dem de blir sendt for å løfte og frigjøre.
I håndboken står det: “Han vet” – det snakkes om vår himmelske Fader – “Han vet at du kan utgjøre en forskjell i verden, og det krever, i mange tilfeller, å være annerledes enn verden.”2
Mens vi fortsatt var i hæren, dro min venn Rich og jeg på perm og endte opp i Jerusalem. Og da vi gikk gjennom Jerusalems gater i olabukse og piquéskjorte, kommenterte en arabisk butikkeier at vi gikk på BYU Jerusalem Center. Vi fortalte ham at vi ikke gjorde det. Vi var bare et par amerikanske soldater.
“Ja, men dere går også på Jerusalem Center.”
“Hva får deg til å tro det?”
“Vi kan se det på dere på lang avstand.”
Vi så på hverandre. Vi så akkurat ut som de israelske forsvarssoldatene som gikk forbi oss iført de samme klærne som vi hadde på oss, samme frisyre, alt var likt. Men det var tydeligvis noe.
Gjennom alle tider har Herrens tilhengere stort sett levd blant andre folkeslag med forskjellige kulturer og verdier og prioriteringer. Hvordan respekterer vi så vår neste samtidig som vi bevisst etterlever evangeliets unike kultur? Vi blir bedt om å være et lys for verden når Herren samler Israel denne siste gangen som forberedelse til hans gjenkomst. Kirkens medlemmer bærer ofte lys som er usynlige for oss selv, men kan merkes av andre. Jeg antar at det er Kristi lys de kan se, noen ganger svakt, men definitivt skinne gjennom vårt falne oss. Kristus er tross alt ungdommens styrke. Alt vi gjør for å avlede fra eller redusere eller kamuflere eller skjule dette lyset, forleder hensikten med å bli født på dette tidspunktet.
Veiledningen Til styrke for ungdom kan hjelpe oss å bære dette lyset når vi søker inspirasjon om hvordan våre unike guddommelig forordnede hensikter best kan oppfylles gjennom vårt liv og våre avgjørelser om livsstil. Å bli sendt for å stå som Guds eiendomsfolk er en kompliment. Det kan bety å stå ut fra mengden når vi viser, gjennom våre valg, hvem vi følger. Vår oppgave i Kirkens utdannelse og i programmet Barn og ungdom og i Guds rike på jorden, er ikke bare å hindre denne generasjon i å miste sin tro og skli inn i en livsstil som er uverdig for dem. Profeten kaller på unge menn og unge kvinner med evne til å være opptatt av verdens gjenfødelse.
Herrens profet kaller på kvinner som kan reise seg og lede i en verden av mange kvinner som på riktig måte vil insistere på å ta sin rettmessige plass i verden, og har til hensikt å være relevante og virkningsfulle. Men for mange av dem synes religiøsitet å være en motsetning til deres meningsfylte ambisjoner. Og likevel vil Sions kvinner ikle seg guddommelighetens kraft og flytte midtpunktet.
Og Han trenger at vi bygger opp menn med stor kraft som tilegner seg alle Guds sønners egenskaper som er beskrevet i Skriftene. Får jordelivet bare én kaptein Moroni? Det er ikke det jeg hører president Russell M. Nelson si når han taler om denne kongelige generasjon. Han forklarer dem at “vår himmelske Fader har holdt tilbake mange av sine edleste ånder – kanskje … sitt flotteste team – til denne siste fasen. Disse edle åndene – disse flotteste spillerne, disse heltene – er dere!”3
Så takk igjen for den uunnværlige kraften mot varig omvendelse, som dere er for ungdommen i Herrens kirke og rike. I Jesu Kristi navn. Amen.