2018 Andakter
Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende Kirke


31:24

Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke

En aften med eldste Patrick Kearon

Verdensomspennende andakt for unge voksne • 6. mai, 2018 • Brigham Young University – Idaho Center

Jeg er så takknemlig for Jen, som, uten unntak etterlever det hun lærer. Hun vet hvem hun er og fryder seg over å vite hvem hun er. Hun er modig nok til å dele det med andre uansett hvor hun er. Jeg er så takknemlig for at vi møttes to år etter at jeg var blitt medlem av Kirken. Hun har vært et velsignet eksempel for meg siden den gang og fortsetter med det.

Det er vidunderlig å tenke på at dere er samlet rundt om i verden. Jeg ber om at du, i ånden til Landons vakre åpningsbønn, vil få det du trenger, at du vil få inspirasjon hvis du trenger det. Hvis du trenger noe spesielt, vil det komme. Det er slik kraft når vi samles som dette, når vi forbereder oss for stunder som dette. Det er kraft i å samles. Hvis du trenger helbredelse, måtte du få helbredelse. Hvis du trenger trøst, måtte du få trøst. Hvis du trenger fred, måtte du få fred. Hvis du trenger hjelp med dine eksamener – jeg antar at det er litt tidlig for det for de fleste, men når den tiden kommer, måtte du få det også.

Jeg ber om at når du blir tilskyndet, når du mottar et budskap, at du da vil ha styrke og overbevisning til å handle ifølge det, og ikke bare vender tilbake til hva dine nåværende vaner måtte være. Hvis du trenger en forandring, hvis du trenger fornyet styrke og tro, at det kan være din gave.

Da jeg var 15 eller 16 år, var jeg svært selvopptatt og gjennomgikk mange av disse urolige og usikre og sårbare følelsene som kan komme som en del av det å være ungdom. Noen av disse følelsene fortsatte en stund til, men de var sterkest i de tenårene. Jeg følte meg fortapt og sjenert og klosset. Det hjalp ikke at jeg oppholdt meg på en kostskole på et øde sted på kysten i England. Foreldrene mine bodde langt borte i Saudi-Arabia. Når det gjelder skolen, ville Galtvort med Slur vært mer innbydende.

Det var vanlig med dårlig vær langs kysten, men en vinter blåste det inn en spesielt kraftig storm over Irskesjøen med orkan styrke i vindkastene. Sjøen brøt over forsvarsverkene og knuste dem noen steder. Da ble omtrent 5 000 hjem oversvømt i de omkringliggende områdene, og folk ble isolert, uten elektrisitet eller andre kilder til oppvarming og lys i hjemmet sitt, og de gikk tom for mat.

Da flommen begynte å trekke seg tilbake, ble vi utsendt fra skolen. Jeg hadde ikke sett en naturkatastrofe på den størrelsen før, og jeg var forbløffet over å se den på så nært hold. Det var vann og gjørme over alt. De som hadde vært utsatt for flommen var askegrå i ansiktet og så utslitt ut. De hadde ikke sovet på flere døgn. Mine skolekamerater og jeg begynte å arbeide. Vi flyttet vannskadede eiendeler til etasjer lenger opp der de kunne tørke og fjernet tepper som hadde blitt ødelagt av flommen. Jeg husker at de vanntrukne teppene var ubeskrivelig tunge, og at stanken i husene var forferdelig.

Det som i neste øyeblikk slo meg var kameratskapet som utviklet seg mellom de av oss som hjalp til og de som fikk hjelp. Det oppsto en vidunderlig god følelse mellom mennesker som var knyttet sammen for en verdig sak under utfordrende omstendigheter. Jeg tenkte senere over at alle de følelsene av usikkerhet som jeg hadde og som opptok så mye av tenåringstankene mine forsvant mens jeg var involvert i denne store innsatsen for å hjelpe naboene våre.

Jeg skulle ønske at denne forståelsen hadde vært varig, men det var den ikke. Oppdagelsen om at det å hjelpe andre var en motgift mot min dystre, selvopptatte tilstand, burde bevirket forandring. Men det gjorde den ikke, fordi oppdagelsen ikke sank dypt nok inn, og jeg reflekterte ikke nok over det som hadde funnet sted. Den forståelsen kom senere. Du har sannsynligvis oppdaget denne sannheten i ditt eget liv. Det kan være nyttig for deg å tenke på når dette skjedde med deg, og hvordan.

Innbydelsen på generalkonferansen til å yte omsorgstjeneste

Jeg overveide dette selv under generalkonferansen. Jeg føler meg så heldig som har denne muligheten til å tale til dere så tidlig etter den historiske konferansen som ble holdt for bare noen uker siden. De inntrykk, den fred og tilførsel av energi jeg fikk er fremdeles med meg.

Det sentrale i generalkonferansens budskap var det gjentagende kallet om å yte omsorgstjeneste på Frelserens måte – og gjøre det av kjærlighet, i erkjennelsen av at alle dem som er rundt oss er vår himmelske Faders barn. Vi vil tjene, ikke fordi vår tjeneste blir tellet og målt, men fordi vi elsker får Fader i himmelen og er motivert av et høyere og edlere engasjement – å hjelpe våre venner finne og forbli på stien som leder hjem til Ham. Vi viser kjærlighet og yter tjeneste for vår neste slik Jesus ville ha gjort hvis han var i vårt sted, ved å virkelig søke å forbedre menneskers liv og lette deres byrder. Det er derfra glede og varig tilfredsstillelse kommer, for både giveren og mottakeren, når vi deler fruktene av å kjenne og føle vår evige verdi og Guds evige kjærlighet til hver enkelt av oss.

Dette budskapet ble oppsummert av president Nelson på denne måten: “Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke vil alltid være en organisert, rettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie. Fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”1

Når jeg har reflektert over det vi ble undervist om, vet jeg at hvis vi gir akt på dette kallet om å yte omsorgstjeneste, vil vi få mulighet til å gå ut over oss selv, vokse i tro, selvtillit og lykke, og overvinne vår selvsentrering og følelsen av tomhet og dysterhet som kommer med den. Jeg skulle ønske jeg hadde kommet til denne forståelsen mye tidligere i livet. Men jeg er takknemlig for at jeg har lært det i økende grad over årene, og at vi stadig blir gitt påminnelser om denne store sannheten.

Fordelene og velsignelsene ved denne slags omsorgstjeneste

Det vakre i denne form for tjeneste, omsorg eller disippelskap er at den hjelper andre på måter som er for mange til å ramse opp, men det forandrer oss ved å ta oss bort fra våre bekymringer, frykt, engstelse og tvil. Til å begynne med distraherer tjeneste oss ganske enkelt fra våre egne problemer, men det forandrer seg fort til noe mye høyere og vakrere. Vi begynner å oppleve lys og fred, nesten uten å innse det. Vi blir beroliget, varmet og trøstet. Og vi føler en glede som vi ikke kan få på noen annen måte. Disse gavene som vi får er ikke i samsvar med det vi faktisk har gjort for å hjelpe andre.

President Spencer W. Kimball forklarte det delvis som følger: “Det rike livet som nevnes i Skriftene er den åndelige summen som fremkommer ved å multiplisere vår tjeneste for andre og ved å investere våre talenter i tjeneste for Gud og mennesket.”2 “Vi blir større når vi tjener andre – det blir i sannhet lettere å ‘finne’ seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne!”3

Eksempler på den forandringen vi opplever når vi yter omsorgstjeneste og kontrasten til når vi ikke gjør det

Denne forandringen er det som nye misjonærer oppdager når de slutter å bekymre seg for seg selv og isteden spør, “Hvem kan jeg hjelpe, og hvordan?” Det som skjer er at de slutter å tenke på seg selv og vender sitt mål til å bringe sjeler til Kristus. Denne oppdagelsen er ofte vanskelig for misjonærene. De kan være så opptatte av å være på et nytt sted med nye mennesker, mat, skikker og ofte et utfordrende språk som gjør at det er veldig vanskelig for dem å vende seg utover og begynne å yte tjeneste. Men når de gjør det, endrer alt seg for dem. De slutter å bekymre seg, begynner å arbeide med uselviske oppgaver som ligger foran dem, og de oppdager en helt ny dimensjon ved misjonen sin og i livet deres, med fred og en følelse av mening.

Dessverre reverseres altfor ofte denne oppdagelsen for misjonærer når de kommer hjem igjen og begynner å fokusere på de neste fasene i livet sitt, det være seg utdannelse, arbeid eller personlige utfordringer og utfordringer i familien. De har tilbragt 18 måneder til 2 år med å lære at vi er lykkeligst når vi ikke er opptatt med oss selv, eller som president Hinckley sa det, når vi glemmer oss selv og begynner å arbeide. Ofte, når de vender tilbake fra sin misjon og til det livet de forlot, vender de også tilbake til mange av de mer selvfokuserende vanene som var en del av det livet. De vender særlig tilbake til å bli opptatt av seg selv, hvordan det går med dem, hvordan de ser eller høres ut, og hva andre tenker om dem.

Like sikkert som at det å se utover og hjelpe andre bringer lys, fred og glede, bringer det å se innover tvil, engstelse og dysterhet.

Jeg hadde en opplevelse for noen måneder siden der jeg hadde ligget våken i mange timer og prøvd å få sove men ikke fikk det til. Til slutt sto jeg opp og gikk litt rundt i huset, gikk deretter tilbake til sengen og prøvde å sove igjen. Mens søvnen fortsatt ikke ville komme, fikk jeg plutselig en forandrende tanke: “Slutt å tenke på deg selv”. Deretter kom spørsmålet: “Hvem kan jeg hjelpe?” Jeg lå der og ba innstendig: “Hvem kan jeg hjelpe nå, og hvordan?” En tilskyndelse kom om å kontakte og oppmuntre en venn. Det var ikke noen stor ting, men neste morgen handlet jeg ifølge den og forhåpentligvis førte det til noe godt. Det jeg vet er at når jeg ba på den måten, og spurte hvem jeg kunne hjelpe, fant jeg den freden jeg hadde manglet, og jeg kunne endelig sove.

Eksempler på Frelserens omsorgstjeneste

Frelseren “gikk omkring og gjorde vel”,4 og så alltid etter noen å hjelpe, og “helbredet alle dem som var underkuet.”5 Stadig velsignet, underviste og veiledet han andre til å forandre sitt synspunkt og dermed sitt liv. Det er lærerikt at når han kalte Peter, Andreas, Jakob, og Johannes til å følge ham, forandret deres retning og fokus seg umiddelbart: “De forlot da straks sine garn og fulgte ham.”6

Senere, etter korsfestelsen, da Frelseren var blitt tatt fra dem på den grusomste måte, vendte de tilbake til fiskingen sin, til det de følte at de kunne. Ved én anledning kom den oppstandne Frelseren til dem mens de fisket forgjeves. “Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det.”7 Dette var en demonstrasjon av at han ikke hadde mistet noe av sin kraft, men også et svært virkningsfullt bilde på at de så på feil sted og fokuserte på feil ting. Mens de spiste fisk sammen på bredden, spurte Frelseren Peter tre ganger om han elsket ham. Hver gang, med voksende engstelse, svarte Peter at det gjorde han. Etter hvert av Peters svar, ba Jesus ham fø hans får.

Hvorfor spurte Frelseren ham tre ganger om han elsket ham? Da Peter tidligere hadde blitt kalt til å følge Jesus, hadde han reagert umiddelbart, og lagt fiskingen bak seg. Men da Jesus ble tatt fra dem, sørget Peter, han følte deg bortkommen. Han vendte tilbake til den ene tingen han følte at han kunne – å fiske. Nå ville Jesus at Peter virkelig skulle høre ham og forstå alvorligheten av hans innbydelse denne gangen, han trengte at Peter forsto hva det betydde å være en disippel og tilhenger av den oppstandne Kristus, nå da han ikke lengre fysisk kunne være ved deres side. Hva ønsket Herren av Peter? Han ville at Peter skulle fø hans får, hans lam. Dette var den jobben som trengte å gjøres. Peter gjenkjente dette milde, direkte kallet fra sin Mester, og seniorapostelen responderte tappert, og uredd ga han resten av sitt liv til den tjeneste han hadde blitt kalt til.

Hvordan dette gjelder deg

Gjennom gjenopprettelsen har vi en annen seniorapostel på jorden i dag. President Nelson gir innbydelsen til dere og meg om å fø Jesu får. Vi hørte det på generalkonferansen med de tydeligste og kjærligste ord som er mulig. Vi ble rørt og inspirert, men ble vi forandret? Utfordringen nå, med alle distraksjonene som er rundt oss og så mange mindre betydningsfulle ting som krever vår oppmerksomhet, er å besvare denne innbydelsen og handle – faktisk gjøre noe, virkelig gjøre en forandring og leve annerledes.

Spørsmålet ditt, med hensyn til kallet om å yte omsorgstjeneste, kan være: “Hvor skal jeg begynne?” Begynn med bønn. President Nelson oppfordret oss til å “overgå [vår] nåværende åndelige evne til å motta personlig åpenbaring, for Herren har lovet at ‘hvis du [søker det], skal du motta åpenbaring på åpenbaring, kunnskap på kunnskap, så du kan kjenne mysteriene og det som gir fred, det som bringer glede, det som bringer evig liv’ [L&p 42:61].”8

Spør din Fader i himmelen om hva du kan gjøre, og for hvem. Enhver liten vennlig handling får oss til å se utover og fører til sine egne velsignelser. Handle ifølge ethvert inntrykk du får, uansett hvor ubetydelig den kan synes. Handle ifølge den. Det kan være en vennlig tekstmelding til noen som ikke forventer det. Kanskje det er et budskap av noe slag. Kanskje det er en blomst, noen småkaker eller et vennlig ord. Kanskje det er mer, som å rydde i en hage eller i en bakgård, gjøre klesvasken for noen som ikke er så mobil som han eller hun en gang var, vaske en bil, klippe gress, rydde snø eller bare lytte når en venn snakker om de utfordringene han eller hun står overfor.

Som søster Jean B. Bingham sa det: “Noen ganger tror vi at vi må gjøre noe stort og heroisk for at det skal ‘telle’ som å tjene vår neste. Men enkle tjenestegjerninger kan ha dyptgripende innflytelse på andre – så vel som oss selv.”9

Du vil kanskje nøle med å ta det første skrittet, overbevist om at du ikke har tid, eller at du ikke egentlig vil utgjøre noen forskjell, men du vil bli forundret over hva selv en liten ting kan gjøre.

Hvis du er bekymret for en venn som vandrer bort fra Kirken og mister sitt en gang klare håp og sin tro, be ham eller henne om å bli med deg for å yte en eller annen slags tjeneste eller omsorg. Det finnes ingen bedre måte å bløtgjøre hjerter til det som er av Gud på og gjenoppdage hans kjærlighet i vårt liv enn å engasjere seg i meningsfylt tjeneste til noen som trenger det.

Hvorfor yte tjeneste og omsorg

Vi må hele tiden minne oss selv på hvorfor vi yter tjeneste og omsorg. Vi er vår himmelske Faders barn, på jorden for å lære og vokse gjennom myriader av erfaringer, slik at vi kan være mer fullkommengjort når vi vender tilbake til ham. Å lære å se utover, ikke innover, og tjene hverandre er en stor del av vår hensikt her. Det er faktisk i senteret av den. Mirakelet med å se utover og yte omsorgstjeneste til en annen person som har behov for det, er at i prosessen lærer vi at vi kan glemme oss selv og våre egne problemer.

President Nelson fremlegger et høyere og mer hellig mønster for tjeneste for dere og meg. Når vi responderer, vil vi oppdage hvor tilfredsstillende, frigjørende og beroligende det er for oss, og hvordan vi kan være en som bringer forandring og trøst i andres liv.

Når du har mottatt din begavelse i templet, og vært på misjon, kan det være fristende å si: “Nå er jeg ferdig. Jeg har vært en heltids tjenestemaskin i 18 måneder eller 2 år. Nå er det noen andre sin tur.” Det samme kan sies etter at vi blir gift. Vi kan tenke: “Nå er det gjort. Nå er det på tide med en pause.” Men denne slags tjeneste tar ikke pause. Det er en livsstil. Vi kan ta pauser fra våre vanlige aktiviteter og ferier for å slappe av og hente oss inn igjen, for å “løsne spennet i buen” som Joseph Smith sa.10 Men vårt paktsansvar om å elske hverandre som han har elsket oss og å fø hans får, tar ingen pause.

Jeg har både vært mottaker av slik omsorgstjeneste, og jeg har også oppdaget den fred og glede som kommer ved å være et instrument i Guds hender på vegne av en annen person.

Jen viste til den kamp vi hadde for livet til vårt nyfødte barn. Etter at vi hadde mistet ham, lurte vi på om vi noen gang ville komme over tapet. I løpet av den tiden mottok vi en ekstraordinær kjærlighet, vennlighet og hjelp fra familie og venner, så vel som fra mennesker vi knapt kjente. Et kjært par som allerede var våre gode venner var konstante omsorgspersoner gjennom hele perioden. De forble ved vår side, ba sammen med oss og for oss, og ga oss velsignelser, måltider, trøstende ord så vel som stillhet. De dukket alltid opp når vi hadde fått en eller annen kritisk informasjon eller når vi sank sammen i utmattelse og deretter i sorg. De har vist opp gjennom årene at dette er deres livsstil. De yter omsorgstjeneste stillferdig og konsekvent.

Tjenestegjerning i den verdensomspennende kirken

Under min tjenestegjerning i området Europa av Kirken de senere år, og mens vi bodde i Tyskland, var jeg vitne til at dette prinsippet, med forbausende effekt, ble anvendt da medlemmer av Kirken og våre venner fra andre trosretninger mobiliserte hjelp for utallige tusener av flyktninger som hadde mistet alt da de flyktet fra kampene og krigens ødeleggelser som fortsatt raser i Midtøsten. De kom, noen ganger gående tusenvis av kilometer bærende på små sekker med det de eide. Da de så et behov, så brødre og søstre, så hans lam, gikk våre folk inn for å hjelpe, kle, fø, gi husly og trøste disse flyktningene som hadde mistet alt. Ved å gjøre det, ble de som hjalp forandret. De ble velsignet med lys, energi og glede som de enten aldri hadde opplevd før, eller som hadde bleknet mens de fokuserte på seg selv og livets dagligdagse rutiner. Vårt folk fortsetter dette vidunderlige hjelpearbeidet over hele verden.

Flyktninger har umiddelbare og store tydelige behov, men det finnes andre rundt oss, hvis utfordringer kanskje ikke er så synlige, som trenger vår hjelp, og vi har også et behov for å hjelpe dem. Vår tjenestegjerning og omsorg må ikke finne sted på andre siden av verden. På mange måter er det bedre dersom den er nærmere hjemmet.

Jeg er så stolt over å tilhøre en kirke som omsetter dette i praksis. Bare i fjor ble det gitt over 7 millioner frivillige timer til dyrking, innhøsting og distribusjon av mat til de fattige og trengende. Forrige år skaffet Kirken igjen rent vann til en halv million mennesker som ellers ikke ville hatt det. Førti-ni tusen mennesker fikk rullestoler i 41 land. Frivillige ga synet tilbake og lærte opp 97 000 forsørgere for dem som har synshemminger i 40 land. Tretti-tre tusen forsørgere fikk opplæring for mødre og i stell av nyfødte i 38 land. For ikke å nevne Helping Hands [Hjelpende hender] der, i de senere år hundrevis og tusenvis av vårt folk har gitt millioner av timer. De løper til for å hjelpe dem som er rammet av små og store katastrofer, så vel som å forbedre sine nabolag og lokalsamfunn.

Kirkens nye JustServe-initiativ, som er et flott sted å se etter tjenestemuligheter hvis du har det i nærheten, har allerede over 350 000 registrerte frivillige, som har bidratt med millioner av timer for å hjelpe til i sine lokalsamfunn.

Dette er en kirke i handling. Dette er det vi gjør. Det er dette dere gjør. La dette være et avgjørende karaktertrekk ved hvem du er. Og dette er måten vi finner glede og fred på, fordi det er en av de høyeste, beste og mest håndgripelige måtene å følge Frelserens eksempel på.

President M. Russell Ballard har sagt: “Store ting tilveiebringes ved små og enkle midler. I likhet med små gullflak som med tiden blir til en stor skatt, vil våre små og enkle velgjerninger og vår tjeneste til sammen bli et liv fylt av kjærlighet til vår himmelske Fader, hengivenhet til vår Herre Jesu Kristi verk og en følelse av fred og glede hver gang vi gjør noe for en annen.”11

Tre typer tjeneste

Jeg vil gjerne fremheve tre typer omfattende tjeneste som vi har muligheten til å engasjere oss i.

Den første er den slags tjeneste som vi blir tildelt eller innbudt til å utføre som en ansvarsoppgave i Kirken. Dette ble så vakkert og inspirerende tatt opp under generalkonferansen. Vi vil strebe etter den slags omsorgstjeneste som er verdsatt, ikke målt, når vi tenker på, ber for og hjelper dem vi er blitt gitt ansvaret for å ta vare på.

Den andre er den slags tjeneste vi velger å gjøre av egen vilje. Dette er en utvidelse av den første, som vil strømme inn i alle våre daglige handlinger og samhandlinger når vi mer bevisst søker å glemme oss selv og vende oss utover mot andre. Det finnes ikke noe formelt oppdrag, men vi er motivert av et ønske om å følge Kristus, og begynner med å være mer vennlig og oppmerksom mot dem vi omgås. Tjenestegjerninger og stillferdig generøsitet forandrer hjerter og fører til varmere og mer meningsfylte forhold.

Den tredje er offentlig tjeneste. Selv på deres alder kan dere yte tjeneste i skolestyrer, veldedighetsorganisasjoner, og i lokale, regionale og nasjonale myndigheter. Jeg vil oppfordre både menn og kvinner til å engasjere seg på denne måten. Når det er passende, involver dere i politikk med fokus på tjeneste og å bygge opp enkeltpersoner og lokalsamfunn. Unngå den politiske stammekulturen som har blitt så polarisert, stridende og ødeleggende på tvers av samfunn, land og kontinenter. Slå dere sammen med andre politikere som arbeider for å gi helbredelse til urolige liv i sin egen jurisdiksjon og utover. Dere kan være en stemme som gir balanse og mening, og oppfordre til rettferdighet i alle deler av samfunnet. Det er et voksende behov for at dere bidrar med deres krefter til denne slags verdig engasjement.

Når vi leser nyhetene føler vi kanskje at verden bare blir verre og verre. Hvis hver enkelt av oss handler på små og store måter hver dag, kan vi endre vår egen verden og den til dem vi omgås. Når du tjener din neste og tjener sammen med din neste i lokalsamfunnet, vil du få venner som deler ditt ønske om å hjelpe. Disse vil bli sterke vennskap, og bygge broer på tvers av kulturer og trosretninger.

Antoine de Saint-Exupéry sa: “Livet har lært oss at kjærlighet ikke består av å se på hverandre men av å se utover sammen, i samme retning. Det finnes ikke noe kameratskap uten gjennom en forening av felles innsats. Selv i vår tid med materiell velstand må det være slik, hvordan skal vi ellers forklare den glede vi føler når vi deler våre siste smuler med andre i ørkenen?”12

Konklusjon

Hvis hver av dere vil ta imot innbydelsen om å tjene slik Jesus gjør, vil dere bli forandret, og bli mer uselviske istedenfor selviske. Dere vil oppdage den glede som kommer ved å yte omsorgstjeneste på Frelserens måte, og legge bak dere vår engstelse og usikkerhet og den dysterhet som kommer fra det dere oppfatter som utilstrekkelighet.

Kanskje, mens dere har lyttet, har det kommet et navn eller en sak til deres sinn. Dette er sannsynligvis en innbydelse fra Ånden, og kanskje dere har fått den før. Rekk ut en hånd, se ut og løft opp. Velg å besvar denne innbydelsen og be i dag for å finne ut hva du kan gjøre. Når dere ser og føler de velsignelser dette gir dere og dem dere yter tjeneste til, vil dere ønske å gjøre dette til et daglig mønster.

Vårt høyeste og beste forsøk er å dele lyset, håpet, gleden og hensikten med Jesu Kristi evangelium med alle Guds barn og hjelpe dem å finne veien hjem. Å hjelpe, tjene og yte omsorg til dem er tilkjennegivelser av evangeliet i handling. Når vi gjør dette til en livsstil, vil vi oppdage at det tilfredsstiller oss på en unik måte, og det er slik vi kan finne den fred og glede som vi kan ha gått glipp av.

La meg gjenta president Nelsons oppfordring til hver av oss: “Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke vil alltid være en organisert, rettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie. Fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”13

Dette er slik Frelseren levde, og dette er hvorfor han levde – for å gi den fullkomne lindring og fullstendige helbredelse gjennom sin store, evige forsoningsgave for dere og for meg. Måtte vi følge den levende Kristus mer villig, mer effektivt, når vi streber etter å bli hans sanne disipler gjennom omsorgstjeneste på hans måte.

I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Russell M. Nelson, “Omsorgstjeneste med kraft og myndighet fra Gud”, Liahona, mai 2018, 69.

  2. Spencer W. Kimball, “The Abundant Life”, Ensign, juli 1978, 4.

  3. Spencer W. Kimball, “The Abundant Life”, Ensign, juli 1978, 3.

  4. Apostlenes gjerninger 10:38.

  5. Apostlenes gjerninger 10:38.

  6. Matteus 4:20; uthevelse tilføyd.

  7. Johannes 21:6.

  8. Russell M. Nelson, “Åpenbaring for Kirken, åpenbaring for vårt liv”, Liahona, mai 2018, 95.

  9. Jean B. Bingham, “Omsorgstjeneste på Frelserens måte”, Liahona, mai 2018, 104.

  10. Se William M. Allred, i “Recollections of the Prophet Joseph Smith”, Juvenile Instructor, 1. aug. 1892, 472.

  11. M. Russell Ballard, “Finn glede i kjærlig tjeneste”, Liahona, mai 2011, 49.

  12. Antoine de Saint-Exupéry, Airman’s Odyssey (1939), 195.

  13. Russell M. Nelson, “Omsorgstjeneste med kraft og myndighet fra Gud”, Liahona, mai 2018, 69.