Djervt, edelt og uavhengig
Verdensomspennende andakt for unge voksne • 11. september 2022 • Salt Lake Tabernacle
Eldste Dale G. Renlund: Takk. Vi er samlet i det historiske Salt Lake Tabernacle, men vårt publikum er over hele verden. Gjennom Skriftene ber Herren oss om å minnes. Å minnes vår felles arv av tro, hengivenhet og utholdenhet gir oss perspektiv og styrke når vi møter utfordringene i vår tid.
Det var med ønsket om å “minnes hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn”1 at serien Hellige: Historien om Jesu Kristi Kirke i de siste dager i fire bind, ble til. Tre bind er allerede publisert. Denne skildringen inneholder historier om trofaste siste dagers hellige fra fortiden. Den gir oss virkelige eksempler på mennesker som elsket Jesu Kristi evangelium, inngikk pakter og gikk langs paktens sti for å bli kjent med vår Frelser Jesus Kristus.
Søster Ruth L. Renlund: Det gleder oss at vi kan sette fokus på virkelige opplevelser som du nå kan lese i Hellige: Djervt, edelt og uavhengig, det tredje bindet i serien. Dette bindet forteller om Kirkens historie mellom innvielsen av Salt Lake tempel i 1893 og innvielsen av Bern Sveits tempel i 1955. I denne perioden blir vedvarende åpenbaring tilkjennegitt i Kirken gjennom Herrens profeter og til enkeltmedlemmer. Bind 3 av Hellige hjelper oss å forstå vår egen historie, menneskene som opplevde den og vår Frelser.
Eldste Renlund: I denne perioden ble begge sett med besteforeldre medlem av Kirken. Mine foreldre emigrerte til Salt Lake City fordi de hadde gitt et løfte om å bli viet i tempelet. I 1950 var det ikke noe tempel i Europa. De mottok begge sin begavelse i Salt Lake tempel, hørte undervisningen på engelsk, og forsto lite. De ble viet og beseglet og anså seg selv som evig velsignet. Deres valg om å gjøre alt som måtte til for å bli beseglet i tempelet, har også hatt evig innvirkning på mitt liv.
Hellige, bind 3, er vår arv, enten vi kommer fra tidlige pionerer, slik søster Renlund gjorde, eller fra senere pionerer, slik jeg gjorde, eller noen av dere som er pionerer i troen. Du er en viktig del av Kirkens vedvarende historie. Vi takker deg for alt du gjør for å bygge på troens grunnvoll som du og dine forfedre la. “Vi ber om at dette bindet av Hellige vil øke din forståelse av fortiden, styrke din tro og hjelpe deg å inngå og holde paktene som fører til opphøyelse og evig liv.”2
Søster Renlund: Jeg gleder meg til å fortelle historier fra bind 3 av Hellige. La oss komme i gang!
Eldste Renlund: La oss begynne med et eksempel på Kirkens vedvarende gjenopprettelse. President Russell M. Nelson underviser ofte at gjenopprettelsen “er en prosess, ikke en hendelse, og vil fortsette til Herren kommer igjen”.3 Et eksempel fra slutten av president Joseph F. Smiths liv er en flott illustrasjon.
Joseph F. Smith og Julina Lambson Smith.
I 1918 hadde president Smith dårlig helse, og han visste sannsynligvis at han ikke hadde lenge igjen å leve. Døden syntes å omgi ham. For det første ble hans eldste sønn Hyrum syk og døde av en sprukket blindtarm. President Smith utøste sin sorg i dagboken sin: “Min sjel er sønderrevet … Å! Gud hjelp meg!”4 For det annet ble president Smiths sorg forsterket da Ida, Hyrums enke, døde av hjertesvikt kort tid etterpå.
For det tredje leste han forferdelige rapporter om verdenskrigen som raste. Under krigen døde 20 millioner soldater og sivile. For det fjerde drepte en dødelig influensa mennesker over hele verden. Antall dødsfall over hele verden var på minst 50 millioner. Disse dødsfallene bragte uendelig sorg og kvaler til familier. President Smith sørget over tapet av liv. I tillegg hadde han vært sengeliggende i fem måneder. Det er rimelig å si at profeten tenkte mye på døden.
Jeg har her en bibel som tilhørte president Smith. Han kan ha brukt denne eller en annen lignende før han mottok en viktig åpenbaring.
Søster Renlund: Den 3. oktober 1918 satt han på sitt rom i Beehive House, bare et kvartal herfra, “og reflekterte over Jesu Kristi forsoning og verdens forløsning. Han åpnet … 1 Peter og leste om Frelseren som forkynte for åndene i åndeverdenen … Ånden senket seg over [president Smith], og åpnet hans forstands øyne.” Han så inn i åndeverden der hærskarer av “rettferdige kvinner og menn som hadde dødd før Frelserens jordiske virke, ventet med glede på at han skulle komme dit for å erklære deres befrielse fra dødens bånd.
Frelseren viste seg … og de rettferdige åndene frydet seg … De knelte foran ham og anerkjente ham som sin Frelser og Befrier fra døden og helvetes lenker …
[President Smith] forsto [også] at Frelseren ikke gikk personlig til fengselet der de ulydige åndene befant seg. I stedet organiserte han de rettferdige åndene … ga dem i oppdrag å bringe evangeliets budskap til åndene som var i mørke. På denne måten kan alle som døde i overtredelse eller uten kunnskap om sannheten, lære om tro på Gud, omvendelse, stedfortredende dåp til syndens forlatelse, Den hellige ånds gave og alle andre viktige prinsipper i evangeliet …
Eldste Renlund: “Profeten skjønte da at de trofaste [hellige] i denne evangelieutdelingen ville fortsette sitt arbeid i det neste liv ved å forkynne evangeliet for åndene som var i mørke og under syndens trelldom. [Han sa]: ‘De døde som omvender seg, vil bli forløst ved lydighet mot ordinansene i Guds hus, … og etter at de har sonet straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de motta en belønning ifølge sine gjerninger, for de er arvinger til frelse.’”
Søster Renlund: “Neste morgen … [ble noen overrasket over at han deltok] på det første møtet under generalkonferansen i oktober til tross for sin dårlige helse. Fast bestemt på å tale til forsamlingen, sto han ustø ved talerstolen [i denne bygningen], og hans store skikkelse ristet på grunn av anstrengelsen … Fordi han manglet styrke til å snakke om synet uten å bli overveldet av følelser, hentydet han bare til det. ‘Jeg har ikke bodd alene disse fem månedene,’ sa han til forsamlingen. ‘Jeg har konstant og i all ydmykhet bedt om hjelp, i tro og besluttsomhet, og jeg har kontinuerlig kommunisert med Herrens ånd. Det er et lykkelig møte i dag for meg,’ sa han. ‘Gud velsigne dere.’”5
President Smith dikterte åpenbaringen til sin sønn Joseph Fielding Smith etter generalkonferansen. Dette er ett av eksemplarene han undertegnet og sendte til Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. De leste synet og støttet det fullt ut,6 og det er kanonisert som kapittel 138 i Lære og pakter. Vi forstår nå at Gud bryr seg om dem som er på den andre siden av jordelivets slør. Han bryr seg om deres forløsning. De “døde” er ikke virkelig døde. Den vedvarende gjenopprettelsen bragte denne forståelsen til oss og gir oss trøst og klarhet vedrørende den neste verden.
Eldste Renlund: På mange måter krever personlig åpenbaring den samme prosessen. Jeg har det slik at jeg må fokusere på et problem. Jeg må studere det og tenke på det. Jeg må skissere forskjellige løsninger. Det virker som om bare da kan personlig åpenbaring komme på en pålitelig måte. Ofte kommer åpenbaring til meg med korte, imperative direktiver, som for eksempel “Gå”, “Gjør” eller “Si!”
Søster Renlund: Det samme gjelder meg. Når jeg har grunnet, studert og bedt, kommer det ofte tanker eller ideer til mitt sinn som jeg vet ikke er mine egne. Det oppmuntrer meg alltid at Gud er oppmerksom på meg og tilskynder meg gjennom Den hellige ånd til å gjøre godt.
Eldste Renlund: Noen ganger kommer åpenbaring fordi det er et konkret behov. Et bemerkelsesverdig eksempel fant sted på generalkonferansen i april 1894. President Wilford Woodruff bekjentgjorde for sine rådgivere og De tolv apostlers quorum at han hadde mottatt en åpenbaring angående tempelbeseglinger. Han sa: “Herren har fortalt meg at det er riktig at barn blir beseglet til sine foreldre, og de til sine foreldre så langt tilbake som vi kan få tak i opptegnelser.”7 Denne åpenbaringen kom mer enn 50 år etter at Elijah gjenga beseglingsmyndigheten i Kirtland tempel.
Søster Renlund: På generalkonferansen i 1894 erklærte president Woodruff: “‘Vi er ikke ferdig med åpenbaring … Vi er ikke ferdige med Guds verk.’ Han talte om hvordan Brigham Young hadde videreført Joseph Smiths arbeid med å bygge templer og organisere tempelordinanser. ‘Men han mottok ikke alle åpenbaringer som tilhører dette verk,’ minnet president Woodruff forsamlingen på. ‘Det har heller ikke president Taylor gjort, heller ikke Wilford Woodruff. Det blir ikke slutt på dette verket før det er fullkommengjort.’”8
Siden Nauvoo-årene hadde medlemmene utført dåp for de døde for avdøde familiemedlemmer. Men betydningen av å bli beseglet til sine egne forfedre hadde ennå ikke blitt åpenbart. President Woodruff forklarte: “Vi vil at de siste dages hellige fra når av skal spore sin genealogi så langt tilbake som de kan, og bli beseglet til sine foreldre … Få barna beseglet til sine foreldre, og fortsett denne kjeden så langt bakover som dere kan komme.”9
President Woodruff “minnet de hellige på Joseph Smiths syn av sin bror Alvin i Kirtland tempel. ‘Alle som er døde uten kunnskap om dette evangelium, og som ville ha godtatt det hvis de hadde fått anledning til å bli på jorden, skal bli arvinger til Guds celestiale rike.’
‘Slik skal det også være med deres fedre,’ sa president Woodruff om dem som er i åndeverdenen. ‘Det vil være svært få, om noen, som ikke vil ta imot evangeliet.’
Før han avsluttet sin preken, oppfordret han de hellige til å … lete etter sine avdøde slektninger. ‘Brødre og søstre, la oss fortsette med våre opptegnelser, fylle dem ut rettskaffent for Herren og gjennomføre dette prinsippet, og Guds velsignelser vil komme til oss, og de som blir forløst, vil velsigne oss i dagene som kommer’, sa han.”10 Denne åpenbaringen ga medlemmene grunn til ofte å vende tilbake til tempelet for å utføre stedfortredende ordinasjoner og ordinanser for sine avdøde forfedre. Familier begynte å føre nøyaktige opptegnelser over sine ordinanser og det arbeidet de hadde gjort med å utføre dem, i bøker som denne her, som viser arbeid utført for medlemmer av familien Jens Peter og Marie Dame.
Eldste Renlund: I dag virker læren om besegling på tvers av generasjoner så normal og naturlig for oss, men det krevde en åpenbaring fra Herren for å organisere besegling av familier på riktig måte. Denne åpenbaringen hadde direkte innvirkning på min familie på den fjerne øya Larsmo, like utenfor Finlands vestkyst. Denne historien finnes ikke i Hellige, bind 3, men den er høyt skattet i min familie. I 1912 lyttet mine besteforeldre på farssiden, Lena Sofia og Matts Leander Renlund, til misjonærer fra Sverige som forkynte det gjengitte evangelium. Lena Sofia og Leander ble døpt dagen etter. De fant glede i sin nye tro og over å være en del av en liten gren, den første i Finland. Dessverre forandret livets skjebne seg og en katastrofe inntraff.
I 1917 døde Leander av tuberkulose, og etterlot seg Lena Sofia som enke mens hun var gravid med deres tiende barn. Dette barnet, min far, ble født 2 måneder etter Leanders død. Flere familiemedlemmer døde av tuberkulose. Lena begravde til slutt 7 av sine 10 barn, i tillegg til Leander. Det var en stor kamp for henne, en fattig bondekvinne, å ta vare på det som var igjen av familien.
På nesten 20 år fikk hun ikke én god natts søvn. Hun tok strøjobber om dagen for å skrape sammen mat å spise. Om kvelden pleiet hun døende familiemedlemmer. Det er vanskelig å forestille seg hvordan Lena Sofia holdt ut.
Jeg møtte Lena Sofia en gang i desember 1963. Jeg var 11 år og hun var 87. Hun var lutrygget etter et langt liv med hardt arbeid. Huden i ansiktet og på hendene hennes var værbitt – like hard og ru som slitt lær. Da vi møttes, reiste hun seg og pekte på et bilde av Leander og sa til meg på svensk: “Det här är min gubbe.” “Dette er min mann.”
Jeg trodde hun feilaktig hadde brukt presensformen av verbet. Siden Leander hadde vært død i 46 år, påpekte jeg denne tydelige feilen for min mor. Mor sa ganske enkelt: “Du forstår ikke.” Jeg forsto ikke. Lena Sofia visste at hennes for lengst avdøde mann var, og fortsatt ville være, hennes i evigheten. På grunn av læren om evige familier, hadde Leander fortsatt å være en del av hennes liv og en del av hennes store håp for fremtiden.
Lena Sofia Renlund, Dale G. Renlunds farmor.
Den unge Dale G. Renlund.
Før innvielsen av Helsinki Finland tempel i 2006, sjekket søsteren min for å finne ut hvilket ordinansarbeid som ennå ikke var utført på vår fars linje. Det hun fant er en brennende bekreftelse på Lena Sofias tro på beseglingsmyndigheten. Lena Sofia hadde sendt inn familieopptegnelsene for sine avdøde barn, som var over åtte år gamle da de døde, slik at tempelarbeidet kunne utføres i 1938. Dette var blant de tidligste ordinansene som ble sendt til et tempel fra Finland.
Lena holdt ut ved å ha læren om frelse i tankene. Hun betraktet det som Guds store barmhjertighet at hun fikk kunnskap om at familier var evige før disse katastrofene rammet henne. Et tegn på hennes dype omvendelse til Jesu Kristi gjengitte evangelium var hennes arbeid innen slektshistorie, arbeid som ble åpenbart gjennom Joseph Smith, Wilford Woodruff og Joseph F. Smith. Hun var som dem som “døde [i tro] uten at de hadde oppnådd det som var lovet. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det.”11
Søster Renlund: Fordi gjenopprettelsen er en vedvarende prosess, har vi mer å se frem til. For mindre enn et år siden, sa president Nelson: “Nylige justeringer i tempelprosedyrer og andre som vil følge, er vedvarende tegn på at Herren aktivt rettleder sin kirke. Han gir hver enkelt av oss anledninger til å styrke vår åndelige grunnvoll mer effektivt ved å sentrere vårt liv om ham og på ordinansene og paktene i hans tempel.”12 President Nelson forklarte at disse justeringene gjøres “under Herrens rettledning og som svar på våre bønner” fordi Herren ønsker at vi “med stor klarhet skal forstå nøyaktig hva [vi] inngår pakter om å gjøre … [Å] forstå [våre] privilegier, løfter og ansvarsoppgaver … [og] få åndelige innsikter og oppvåkninger.”13
Noen ganger kommer åpenbaring i øyeblikket. Dette skjedde med nok et eksempel på den vedvarende gjenopprettelsen da Lorenzo Snow var Kirkens president. I 1898 var Kirken i en vanskelig økonomisk tilstand. På høyden av sin anti-polygami-kampanje hadde den amerikanske kongressen godkjent inndragning av Kirkens eiendom. Da de var bekymret for at myndighetene ville beslaglegge bidragene deres, sluttet mange hellige å betale tiende, noe som i stor grad reduserte Kirkens viktigste finansieringskilde. Kirken lånte penger for å skaffe nok midler til å holde Herrens verk i gang. Kirken tok til og med opp lån for å dekke kostnadene ved å fullføre Salt Lake tempel. Denne økonomiske situasjon tynget den 85 år gamle profetens sinn.14
“En morgen tidlig i mai satt president Snow i sengen da hans sønn LeRoi kom inn i rommet … Profeten hilste på ham og kunngjorde: ‘Jeg skal til St. George.’
LeRoi ble overrasket. St. George var … 480 km unna. For å komme seg dit, måtte de ta toget over 320 km sydover til Milford og deretter reise ytterligere 169 km med vogn. Dette ville være en vanskelig reise for en gammel mann. De gjennomførte allikevel den lange, krevende reisen. Da de kom dit … støvete og trette … spurte [en] stavspresident hvorfor de hadde kommet. ‘Vel,’ sa president Snow, ‘jeg vet ikke hvorfor vi har kommet til St. George, bare at Ånden ba oss komme.’
Dagen etter, 17. mai, møtte profeten medlemmer i St. George Tabernacle, en rød sandsteinsbygning flere kvartaler nordvest for tempelet. Da president Snow reiste seg for å tale til de hellige, sa han: ‘Vi kan knapt uttrykke grunnen til at vi kom, men jeg antar at Herren vil ha noe å si til oss.’”
Eldste Renlund: “Under prekenen stoppet president Snow uventet, og det ble helt stille i rommet. Øynene hans lyste opp, og hans ansikt skinte. Da han åpnet munnen, var stemmen hans sterkere. Inspirasjonen fra Gud syntes å fylle rommet. Han talte så om tiende … Han beklaget at mange … hellige var motvillige til å betale full tiende … ‘Dette er en viktig forberedelse for Sion,’ sa han.
Neste kveld underviste president Snow: ‘Tiden har nå kommet da enhver siste dagers hellig som regner at han er forberedt på fremtiden og at han har bena godt plantet på den rette grunnvoll, må gjøre Herrens vilje og betale sin hele og fulle tiende. Dette er Herrens ord til dere, og det vil være Herrens ord til enhver bosetting i hele Sions land.’
President Snow underviste senere: ‘Vi er i en fryktelig tilstand, og på grunn av den er Kirken i trelldom. Den eneste utveien er at de hellige overholder denne loven.’ Han utfordret medlemmene til å adlyde loven fullt ut og lovet at Herren ville velsigne dem for deres innsats. Han erklærte også at tiendebetaling nå ville være et fast krav for tempelbesøk.”15
Søster Renlund: Siden den gang kan mange vitne om at Herren utøser sine største velsignelser over dem som er villige til å adlyde denne enkle loven. Bror Alois Cziep var president for Wien Østerrike gren. Han oppbevarte tiende og andre grensopptegnelser i denne beskjedne kisten. Under luftangrepene under 2. verdenskrig var dette den første gjenstanden som ble sikret av president Cziep og hans familie før deres egne eiendeler.
Noen har også vitnet om utfordringen med å akseptere loven og så å motta bemerkelsesverdige velsignelser som følge av dette.
Opplevelsen til familien Yanagida i Japan er et slikt eksempel. I 1948 sendte Det første presidentskap igjen misjonærer til Japan. Da Toshiko Yanagida spurte sin far om religion, oppfordret han henne til å delta på et siste dagers helliges møte. Han hadde sluttet seg til Kirken i 1915.
Søster Yanagida møtte misjonærene, ble omvendt og ble døpt i august 1949 med sin far tilstede. Hennes mann oppsøkte senere misjonærene og ble døpt av den samme misjonæren som hadde undervist søster Yanagida.16
Toshiko Yanagida.
Eldste Renlund: Bror og søster Yanagida strevde med å betale tiende. De “tjente ikke mye penger, og noen ganger lurte de på om de hadde nok til å betale for sønnens skolelunsj. De håpet også å kunne kjøpe seg hus. Etter et møte i Kirken spurte [søster Yanagida] en misjonær om tiende. ‘Japanere er svært fattige nå etter krigen,’ sa hun. ‘Tiende er så vanskelig for oss. Må vi betale?’
Eldsten svarte at Gud hadde befalt alle å betale tiende, og snakket om velsignelsene ved å adlyde prinsippet. [Søster Yanagida] var skeptisk – og litt sint. ‘Dette er amerikansk tankegang,’ sa hun til seg selv.
… En søstermisjonær lovet [søster Yanagida] at å betale tiende kunne hjelpe familien å nå sitt mål om å eie sitt eget hus. [Bror og søster Yanagida] ønsket å være lydige og bestemte seg for å betale sin tiende og stole på at velsignelsene ville komme …
[De] begynte å se [disse] velsignelsene … De kjøpte en rimelig tomt i byen og tegnet plantegninger til et hus. De søkte så boliglån gjennom et nytt statlig program, og da de hadde fått byggetillatelse, begynte de å arbeide på et fundament.
Prosessen gikk smertefritt helt til en bygningsinspektør la merke til at tomten deres var utilgjengelig for brannvesenet. ‘Denne eiendommen er ikke egnet til å bygge hus på,’ sa han. ‘Dere kan ikke gå videre med byggingen.’
[Bror og søster Yanagida] var usikre på hva de skulle gjøre og snakket med misjonærene. ‘Vi seks skal faste og be for dere,’ sa en eldste. ‘Gjør det samme, dere også.’ De neste to dagene fastet og ba familien Yanagida sammen med misjonærene. Så kom en annen inspektør for å revurdere tomten deres … Til å begynne med ga han bror og søster Yanagida lite håp om å bestå inspeksjonen. Men da han så over tomten, la han merke til en løsning. I en nødssituasjon kunne brannvesenet komme seg til eiendommen ved å fjerne et gjerde i nærheten. Familien Yanagida kunne bygge huset sitt likevel.
‘Jeg antar at dere to må ha gjort noe usedvanlig godt tidligere,’ sa inspektøren. ‘I alle mine år har jeg aldri vært så imøtekommende.’ [Bror og søster Yanagida] var overlykkelige. De hadde fastet og bedt og betalt sin tiende. Og akkurat som [den bemerkelsesverdige] søstermisjonæren hadde lovet, ville de få sitt eget hjem.”17
Hellige over hele verden har hatt lignende opplevelser når de betalte tiende. Herren velsigner sitt folk som er trofaste og lydige. Og det er trofast betaling av tiende som har gjort det mulig å bygge templer over hele verden.
Søster Renlund: Jeg vet at vårt liv har blitt velsignet på udefinerbare og viktige måter ved å etterleve tiendeloven. Noen ganger er ikke velsignelsene det vi forventer, og de kan lett bli oversett. Men de er virkelige. Vi har opplevd det.18
En av mine favoritthistorier som fortelles i Hellige, er hvordan de første søstrene ble kalt som heltidsmisjonærer. I England på slutten av 1890-tallet gikk det rykter om at siste dagers hellige kvinner var godtroende og enfoldige som ikke kunne tenke selvstendig. Så kom en siste dagers hellig fra Salt Lake City, Elizabeth McCune og hennes datter til London på et lengre besøk.
Da de deltok på en konferanse i Kirken i London, ble Elizabeth overrasket da “Joseph McMurrin, en rådgiver i misjonspresidentskapet, under formiddagsmøtet fordømte … lite flatterende uttalelser om siste dagers hellige kvinner [og bekjentgjorde,] ‘Vi har med oss akkurat nå en dame fra Utah … Vi skal be søster McCune om å tale i kveld og fortelle dere om sin opplevelse i Utah.’ Han oppfordret så alle på konferansen til å ta med seg vennene sine for å høre henne tale.
Da tidspunktet for møtet nærmet seg, fyltes rommet med folk. Elizabeth holdt en stille bønn og gikk opp på forhøyningen.” Hun talte til folkemengden om sin tro og sin familie, og vitnet frimodig om evangeliets sannhet. Hun sa også: “’Vår religion lærer oss at hustruen står skulder ved skulder med mannen.’ Da møtet var over, håndhilste fremmede på Elizabeth. ‘Hvis flere av kvinnene deres ville komme hit,’ sa noen, ‘ville mye godt skje.’”
“Etter å ha sett Elizabeths virkning på publikum, [skrev president McMurrin til Kirkens president:] ‘Hvis et antall oppvakte og intelligente kvinner ble kalt på misjon til England … ville resultatene være utmerkede.’” “Beslutningen om å kalle kvinner som proselytterende misjonærer på heltid var delvis et resultat av Elizabeth McCunes forkynnelse.”19
Elizabeth McCune.
Den 22. april 1898 gikk Inez Knight og Jennie Brimhall i land i havnen i Liverpool i England. Det var de første som ble beskikket som “damemisjonærer” for Kirken.
De ledsaget president McMurrin og andre misjonærer til en by øst for Liverpool. Om kvelden deltok en stor folkemengde på et gatemøte med misjonærene. “President McMurrin bekjentgjorde at et spesielt møte ville bli avholdt dagen etter, og han innbød alle til å komme og høre forkynnelse fra ‘ekte, levende mormonkvinner’”20 Dette er Inez Knights misjonærdagbok. Hun skrev: “Om kvelden talte jeg med frykt og beven, men overrasket meg selv.”21 Hun gjenkjente den himmelske hjelpen hun fikk da hun skrev: “Jeg talte til en stor folkemengde om kvelden, men ble velsignet ved andre misjonærers bønner.”22 Disse “ekte, levende mormonkvinnene” gjorde en god jobb, gikk fra dør til dør og vitnet ofte på gatemøter. De fikk snart selskap av andre søstermisjonærer som arbeidet over hele England.
Eldste Renlund: Søster Knight og søster Brimhall var begynnelsen. I denne evangelieutdelingen har hundretusener av søstermisjonærer virket.23 Noe av det som slår meg med søstermisjonærer, er at de kan være effektive ved å være seg selv. De er ekte siste dagers hellige kvinner. I likhet med søster Knight og søster Brimhall snakker de med folk om hvem de er og hvorfor de tror slik de gjør.
Søstermisjonærenes innflytelse på Israels innsamling har vært ekstraordinær. En ung eldste spurte meg nylig på et spørsmål og svar-møte, om hvorfor menighetene i hans misjon foretrekker søstermisjonærer. Svaret mitt var ganske enkelt: “Fordi søstre gir sitt hjerte og sin sjel til arbeidet. Medlemmer er glade i alle misjonærer som gjør det, uten å holde noe tilbake”
Søstermisjonærenes respons på misjonærkall har vært, og fortsetter å være, en viktig del av spredningen av evangeliet. President Nelson sa på generalkonferansen i april: “Vi elsker søstermisjonærer og ønsker dem hjertelig velkommen. Det dere bidrar med til dette arbeidet er fantastisk!”24
Søster Renlund: Jeg er også imponert av det gode som kom fra søster McCune, som ikke var kalt og beskikket som misjonær. Men denne kjære søsteren fikk ting til å skje på grunn av sin tro.25
Dette bringer oss til en annen fantastisk historie i Hellige, bind 3. Vi finner eksempler på hellige som viste sitt disippelskap under de vanskeligste omstendigheter. Tidligere fiender overvant fiendskap og ble forenet når de stolte på Jesus Kristus.
Etter 2. verdenskrig “befant Nederland seg i en dårlig tilstand etter fem år med okkupasjon [av det tyske nazi-regimet]. Mer enn to hundre tusen nederlendere hadde dødd under krigen, og hundretusener av boliger hadde blitt skadet eller ødelagt. Mange hellige i … Nederland var bitre mot tyskere” og mot hverandre fordi noen hadde stått imot og andre hadde samarbeidet med okkupantene. Splittelsen var merkbar.
Eldste Renlund: “Misjonspresidenten, Cornelius Zappey, oppfordret Kirkens grener til å supplere matvarene sine ved å starte potetdyrkingsprosjekter ved hjelp av settepoteter fra nederlandske myndigheter.” Med denne oppfordringen “plantet grener i Nederland … poteter hvor de kunne finne et sted. De dyrket poteter i bakgårder, blomsterhager, tomme tomter og i veilommer.
Nær innhøstingen holdt [president Zappey] en misjonskonferanse i byen Rotterdam.” Han visste gjennom samtaler med presidenten for Den østtyske misjon “at mange hellige i Tyskland led av alvorlig mangel på mat. [President Zappey] ønsket å gjøre noe for å hjelpe, så han spurte lokale ledere om de ville være villige til å gi en del av sin potethøst til de hellige i Tyskland.
‘Noen av de bitreste fiender dere har møtt som følge av denne krigen, er det tyske folk,’ erkjente han. ‘Men disse menneskene har det nå mye verre enn dere.’
Til å begynne med var det noen nederlandske hellige som motsatte seg planen. Hvorfor skulle de dele potetene sine med tyskerne? [Noen hadde mistet hus] på grunn av tyske bomber eller [sett] noen av sine kjære sulte i hjel fordi de tyske okkupantene hadde tatt maten deres.”
President Zappey ba Pieter Vlam, en tidligere krigsfange og lederen for Kirkens gren i Amsterdam, om å “besøke grener over hele Nederland og oppmuntre dem til å støtte planen”, og trekke et skille mellom nazi-regimet og det tyske folk. “Pieter var en erfaren leder i Kirken hvis urettferdige fangenskap i en tysk leir var velkjent. Hvis de nederlandske hellige elsket og stolte på noen i misjonen, var det Pieter Vlam.”
Da Pieter møtte grenene, “hentydet han til sine vanskeligheter i fangenskap. ‘Jeg har vært gjennom dette,’ sa han. ‘Dere vet at jeg har det.’ Han oppfordret dem til å tilgi det tyske folk. ‘Jeg vet hvor vanskelig det er å være glad i dem,’ sa han. ‘Hvis de er våre brødre og søstre, skulle vi behandle dem som våre brødre og søstre.’
Søster Renlund: “Hans ord og andre grenspresidenters ord beveget de hellige, og manges vrede smeltet bort da de høstet poteter til sine tyske [brødre og søstre].” Ikke bare det, men uoverensstemmelser og mistillit som hadde eksistert blant medlemmene i grenene, begynte også å forsvinne. Medlemmene “visste at de kunne samarbeide fremover.
I mellomtiden arbeidet [president Zappey] for å få tillatelse til å frakte potetene til Tyskland … Da noen tjenestemenn forsøkte å stanse forsendelsesplanene, sa [president Zappey] til dem: ‘Disse potetene tilhører Herren, og hvis det er hans vilje, vil Herren sørge for at de kommer til Tyskland.’
Kornelius Zappey, nederlandske misjonærer og nederlandske hellige laster opp poteter til transport.
Til slutt, i november 1947, møttes nederlandske hellige og misjonærer i Haag for å laste … mer enn sytti tonn poteter. Kort tid senere kom potetene til Tyskland for distribusjon blant de hellige …
Historien om potetprosjektet nådde snart Det første presidentskap. Overrasket sa president David O. McKay: ‘Dette er en av de største handlinger av sann kristen adferd jeg noensinne har blitt gjort oppmerksom på.’”26
Eldste Renlund: Året etter sendte de nederlandske medlemmene igjen en stor potetavling til tyskerne. Og de tilføyde sild og gjorde gaven enda mer betydelig. Noen år senere, i 1953, ble det oversvømmelse i betydelige deler av Nederland, slik at nederlandske medlemmer kom i nød. Denne gangen sendte tyske hellige hjelp til Nederland for å hjelpe dem i nødens stund. De nederlandske helliges nestekjærlige handlinger har gitt gjenklang i mange år og utgjør et varig vitne om den kjærlighet og nestekjærlighet som er mulig, selv mellom fiender, når vanlige mennesker elsker Gud først og sin neste som seg selv.
Villigheten til å tilgi bragte helbredelse til de nederlandske medlemmene. Jeg har funnet ut at det samme gjelder meg. Hvis jeg bærer nag, blir ånden bedrøvet. Hvis jeg er sint, er jeg mindre vennlig og mindre lik Kristus i min adferd overfor andre. Denne sannheten er vakkert uttalt av en karakter i Alan Patons roman fra 1953, Too Late the Phalarope, fra Sør-Afrikas apartheid: “Det er en hard lov … at når vi blir påført dyp skade, vil vi aldri bli helbredet før vi tilgir.”27
Søster Renlund: Det er så mange flere inspirerende historier fra Kirkens historie innenfor denne tidsrammen som blir fortalt i Hellige, bind 3, historier fra alle deler av verden. Kanskje du ønsker å lære om William Daniels, som virket trofast i mange år i det segregerte Cape Town i Sør-Afrika. Selv om han ikke var ordinert til et embede i prestedømmet, hadde han et inderlig vitnesbyrd. 28
Eldste Renlund: Eller Rafael Monroy og Vicente Morales i Mexico, som led martyrdøden for sin tro. Og Rafaels mor Jesusita og hustru Guadalupe, som ledet sin familie og sitt lokalsamfunn tappert til tross for vedvarende trusler.29
Jesusita Monroy.
Søster Renlund: Eller Alma Richards, den første siste dagers hellige som vant en medalje i en olympiade, delvis fordi han valgte å etterleve Visdomsordet.30
Eldste Renlund: Eller Hirini Whaanga, som, støttet av sin trofaste hustru Mere, vendte tilbake til sitt hjemland på New Zealand som misjonær for å forkynne og samle inn navn til tempelarbeid.31
Søster Renlund: Eller Helga Meiszus, som bevarte troen som ung siste dagers hellig kvinne i Nazi-Tyskland, til tross for mobbing fra tidligere venner, lærere og skoleledere.32
Eldste Renlund: Eller Evelyn Hodges, som arbeidet som sosialarbeider i Hjelpeforeningen for å hjelpe familier å komme seg på bena igjen under den store depresjonen.33
Søster Renlund: Vi har ikke tid til å fremheve flere, men jeg vet at dere alle vil ønske å lese denne tredje boken av Hellige selv.
Eldste Renlund: For meg er den perfekte salmen for denne perioden i Kirkens historie “Lytt, lytt, nasjoner!”34 som koret vil synge for å avslutte møtet. “Lytt, lytt, nasjoner!” ble skrevet av Louis F. Mönch, en innfødt fra Tyskland som sluttet seg til Kirken da han reiste gjennom Salt Lake City. Han virket senere som misjonær for Kirken i Sveits og Tyskland. Mens han var på misjon, utga han mye materiell på tysk, blant annet “Lytt, lytt, nasjoner!” Det ble en av de mest avholdte salmene hos tysktalende siste dagers hellige. Den ble første gang utgitt i Tyskland i denne salmeboken i 1890. Den ble oversatt til andre språk og utgitt som en del av salmeboken som vi bruker i dag. Denne versjonen utelot hans tredje vers som koret også vil synge.
Dette tredje verset beskriver hva de hellige vi har snakket om, gjorde i denne perioden. De “hedret den sanne levende Gud. Kom og ble døpt og holdt fast i jernstangen. Ga Ham sitt hjerte, med tro på Hans Sønn – Jesus, Den Hellige.”
Jeg oppfordrer dere til å lese Hellige for å lære og forstå Kirkens historie og lære av eksempelet til dens medlemmer. Hellige er ekstremt godt forsket på og er pålitelig. Den er et vitne om den vedvarende gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke. Vår historie er inspirerende. Denne historien er vår felles arv, enten vi stammer fra tidlige pionerer, pionerer i senere tid eller om vi er pionerer i troen.
Hvorfor har dette betydning? Hvorfor bruker vi så mye tid på å fortelle disse historiene? Det er fordi disse historiene gir oss virkelige eksempler på kraften i å bli kjent med vår Frelser. Jeg vet at Jesus Kristus lever og leder denne Kirken og våker over sitt paktsfolk, som er væpnet med Guds kraft i stor herlighet. Jeg nedkaller en velsignelse over deg om at du vil føle Frelserens kjærlighet i ditt liv når du kommer nærmere ham og hans Kirke, i Jesu Kristi navn. Amen.