“Ingen tilbakeslag”, Til styrke for ungdom, april 2021, 14–17.
Ingen tilbakeslag
To unge menn fra Washington i USA har funnet måter å tjene på til tross for fysiske begrensninger.
Foto av byer: Getty Images
Austin Nickle begynte å lære tegnspråk da han var 18 år gammel. Han begynte å gå i sin lokale gren for døve og meldte seg til og med på et voksenopplæringsprogram for å lære tegnspråk. Men Austin er ikke døv.
“Jeg ble født med en talefeil”, sier Austin. “Jeg har vært litt redd for å snakke hele livet på grunn av min stamming og manglende flyt [evnen til å si alle lydene i ord slik at de blir tydelig forstått]. Men jeg er ikke sjenert. Jeg liker sosiale omgivelser. Jeg snakker bare ikke like mye som andre.”
Noen ganger tar det Austin flere minutter å få ut det andre kan si på sekunder. Men det har aldri hindret ham i å være optimistisk og delta fullt ut på skolen eller i kirken. Og selv om han kan føle frykt til tider, viser han mot.
“Han er fryktløs”, sier Austins biskop, Rodger Pickett.
“Jeg har vært Seminar-læreren hans. Han var fryktløs til tross for at han kunne bli ertet. Og det hendte at andre elever himlet litt med øynene, men han var fryktløs når det gjaldt å være engasjert, svare, be og gjøre andre ting i klassen.”
Og det er sant. Austin er ikke bare modig, men også snill. Men det betyr ikke at det er lett.
Kalt til å tjene
Å reise på misjon var noe Austin visste ville bli en utfordring.
“Da jeg tenkte på å reise på heltidsmisjon”, sa Austin, “visste jeg at jeg kunne klare en tjenestemisjon, men jeg var bekymret med tanke på å skulle reise på en proselytterende heltidsmisjon. Jeg visste imidlertid at hvor enn Herren kalte meg, var det der han kunne bruke meg best.”
For Austin handlet det bare om å finne den beste ruten.
En søndag ble retningen litt klarere. Austins stavspresident besøkte Austins menighet, og Austin velsignet nadverden. Før han avsluttet bønnen, fikk stavspresidenten og biskop Pickett begge det samme inntrykket.
“Vi snudde oss og så på hverandre med nøyaktig samme tanke”, sa biskop Pickett. “Han burde lære tegnspråk!”
Så snart biskop Pickett og president McCall delte sine tanker, sa Austin: “Jeg var ikke lenger nervøs for å reise på misjon. Jeg visste at jeg ønsket å bli tegnspråkmisjonær.”
Austin begynte å gå i en lokal menighet for døve, og tok så tegnspråkundervisning ved det lokale voksenopplæringsprogrammet. Det var naturligvis ingen garanti, men han arbeidet flittig og forberedte seg i tilfelle det var Herrens vilje at han skulle reise på tegnspråkmisjon.
Den 26. september 2019 mottok Austin sitt misjonskall – en toårig tegnspråkmisjon til Phoenix i Arizona.
“Jeg skulle ønske du kunne ha sett uttrykket hans”, sa biskop Pickett. “Glede. Ren glede. Han gjorde tegnspråk og moren tolket da han åpnet e-posten. Han ropte ekstatisk … akkompagnert av litt pumping med neven.”
“Jeg gleder meg”, sier Austin. “Det er spennende at det finnes mange måter å utføre tjeneste på. ”
Eldste Austin Nickle sammen med sin første ledsager
“Herren har en misjon for deg hvor du kan utgjøre en forskjell.”
En varm velkomst til misjonen i Phoenix i Arizona!
Møt Donovan
Donovan Sorensen ble født med muskeldystrofi, en tilstand der kroppen ikke produserer nok protein til å gjenoppbygge musklene. Han fikk diagnosen som 7-åring. “Jeg kunne gå til jeg var 11”, sier Donovan, “men så måtte jeg bruke rullestol.”
Det tar Donovan mye lenger tid å gjøre vanlige ting som å stå opp av sengen, kle på seg eller tilberede måltider.
“Jeg har lært å ikke ta noe for gitt”, sier Donovan. “Det hjelper meg også å forstå andre som kanskje har det vanskeligere med disse tingene enn jeg.”
Donovans mor sier: “Til tross for sine fysiske begrensninger har han aldri latt tilstanden hindre ham i å oppnå noe han bestemmer seg for. Han viser fantastisk mot i møte med konstant usikkerhet. Han har en stillferdig selvtillit og godtar at han er annerledes.”
Donovan deltok i speiderprogrammet.
Nyter en fergetur i Washington!
Tjeneste i Herrens hus
“Opprinnelig var en proselytterende heltidsmisjon så godt som utelukket”, sier Donovan. “Og det var greit for meg. Jeg hadde akseptert det.”
Men så fikk Donovan og familien hans høre om tjenestemisjoner.
“Vi kontaktet områdets koordinator for tjenestemisjoner. Vi fortalte ham hva jeg kunne klare å gjøre”, sa Donovan. “Han hjalp meg å finne den rette muligheten. Så samarbeidet han med stavspresidenten og biskopen om å fullføre prosessen.”
Det tok ikke lang tid før Donovan sendte inn papirene sine. Snart ble han kalt på misjon til Seattle Washington tempel. Han ble beskikket og arbeidet i tempelet fem dager i uken etter det.
“Til å begynne med var jeg litt nervøs. Vi møtte tempelpresidenten og -skriveren en uke før jeg begynte. Jeg ble beskikket som ordinansarbeider, og skriveren viste meg noe av det jeg skulle gjøre. Det roet nervene veldig. Og da jeg begynte, var det ikke noe å bekymre seg for. Jeg har elsket hvert eneste minutt av det.”
Men tjenesten hans er ikke uten offer og utfordringer.
“Å våkne er én utfordring, men jeg sørger bare for at jeg ikke legger meg for sent. Jeg er vanligvis i stand til å stå opp ganske lett og komme meg til tempelet og gjøre alt de ønsker at jeg skal gjøre.” Men å våkne tidlig er bare begynnelsen. Deretter er det bussholdeplassen, hvor Donovan må ta offentlig transport til og fra tempelet, og reise omtrent tre timer hver dag og noen ganger mer, avhengig av været.
“Han ser ikke på noe av det som et offer”, sier moren. “Han drar om det er regn, snø eller solskinn. Han vil ikke gå glipp av en eneste dag, for han vet at folk regner med ham, og han vet hvor viktig tjenesten hans er.”
“Jeg liker å hjelpe folk til å føle seg velkommen”, sier Donovan. “Mange har takket meg for min tjeneste, og selv om jeg gjør noe enhver annen ordinansarbeider kan gjøre, føles det godt å vite at jeg kan hjelpe dem å bli glade og fornøyde.”
Donovan og Austin virker kanskje ikke slik de opprinnelig hadde tenkt, men begge virker nøyaktig slik Herren ønsker at de skal – på Hans måte.
Artikkelforfatteren bor i Washington i USA.