Hvorfor jeg trenger Jesus Kristus

Av Tracy Y. Browning

Annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap

Å forstå vårt forhold til Frelseren er avgjørende.

“Hvorfor trenger jeg Jesus Kristus?” Det er et viktig spørsmål å stille deg selv – ikke det kollektive “alle” eller familiens “vi”. Men faktisk “jeg”. Hva er mitt svar på dette spørsmålet?

Svaret jeg fant for min egen del, kom gjennom personlige troshandlinger, daglig å strebe etter å etterleve mine pakter, inklusive dåpspakten min, og å lære å lytte til Herrens røst gjennom hans Ånd. Og det viktigste var at det dreide seg om mitt forhold til min Frelser.

Et forhold til Frelseren

Jeg kan uten å nøle nevne grunner til at jeg trenger mine foreldre eller mine nærmeste venner. Jeg har pleiet disse forholdene regelmessig. Deres verdi i livet mitt er like synlig og solid som tiden og innsatsen jeg legger i å være nær dem gjennom enkle ting som regelmessige samtaler, å bli kjent med dem og la deres rettferdige visdom påvirke mitt liv.

Vårt forhold til Jesus Kristus kan følge et lignende mønster. Daglig bønn til vår himmelske Fader i Jesu Kristi navn er nødvendig. Også å bli kjent med Frelseren ved å granske Skriftene, lese profetenes og apostlenes ord og lytte til Ånden. Jeg styrker dette forholdet når jeg lar alt jeg lærer, påvirke mitt liv og min karakter.

Overvei også frelsesplanen. Denne tittelen, “frelsesplanen”, innebærer at du og jeg – alle mennesker – trenger frelse og at frelse var en del av planen for dette liv. Vi trengte hjelp og kunne ikke frelse oss selv.

Men Gud sendte oss til jorden med et evig løfte om at han ville sende en Frelser, Jesus Kristus, som ville overvinne hindringene som adskiller oss fra Guds nærhet.¹ Og når vi inngår en pakt med Gud, lover han å gjøre alt han kan, uten å ta bort vår evne til å velge, for å hjelpe oss å holde våre hellige løfter til ham.²

Jeg trengte å vite at han forsto

Jeg ble døpt da jeg var 16 år og bodde i New York City. Til å begynne med følte jeg at jeg brukte mye tid på å navigere mellom troen jeg hadde funnet med dens paktsforhold til Gud, og mitt forhold til venner.

Jeg var bekymret for ikke å ha venner på skolen som jeg kunne være sammen med. Men vennene mine var vant til å gjøre ting som jeg forsto var skadelig for min ånd, og var ikke i tråd med å påta meg Jesu Kristi navn. Jeg visste at Jesus Kristus ønsket at jeg skulle ta bedre valg.

Det jeg ikke visste, var om Frelseren forsto hvor splittet jeg følte meg. Hver dag ble vanskeligere når jeg ble bedt med på ting jeg visste ikke var bra. Noen ganger rettferdiggjorde jeg dem som harmløse, men jeg visste at jeg gikk på akkord med det jeg burde gjøre.

Jeg trengte å vite at Frelseren forsto hvor ensom og skyldig jeg følte meg når jeg bare vurderte å senke evangeliets normer slik at jeg kunne føle tilhørighet til vennene mine. Det føltes som om jeg var i ferd med å drukne. Jeg trengte å reddes. Jeg trengte Jesus Kristus.

Da mitt forhold til ham ble dypere

Mitt forhold til Jesus Kristus ble dypere da jeg fant ut hvorfor jeg trengte ham. Det var da jeg begynte å gå fra bare å vite at jeg skulle etterleve evangeliet til å forstå hvorfor jeg ønsket å etterleve evangeliet og be om hjelp til å gjøre det. Jeg gikk ganske enkelt ned på mine knær og utøste mitt hjerte til Gud, med håp om at han brydde seg om meg og mitt problem, at frelsesplanen var utformet for å hjelpe meg, at til og med min lykke var en del av planen.

President Russell M. Nelson har undervist: “Når dere og jeg har inngått en pakt med Gud, blir vårt forhold til ham mye nærmere enn før vår pakt. På grunn av vår pakt med Gud vil han aldri bli trett i sin innsats for å hjelpe oss, og vi vil aldri bruke opp hans barmhjertige tålmodighet med oss.”³

Jeg snakket med min himmelske Fader om hvor skyldig jeg følte meg, at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre for å holde mine normer og beholde mine venner. Jeg fortalte ham at jeg følte meg ulykkelig og virkelig hadde bruk for hans hjelp.

Det var på mine knær at jeg begynte å oppleve fred. Denne fredelige følelsen hjalp meg å forstå at Frelseren visste hvordan jeg følte meg og at han bryr seg om – ganske mye, faktisk.

Etterhvert som jeg har blitt eldre og har fått et større perspektiv, forstår jeg at hver gang jeg kommer til Gud og ber om hjelp eller tilgivelse, synes jeg billedlig talt å bli fraktet til Getsemane hage, der vår Frelser skalv av smerte og begynte å lide både på legeme og ånd for de feiltrinn og synder som skiller oss fra Gud.⁴ Det er en påminnelse om at han forstår hva jeg gjennomgår – bedre enn noen annen noensinne kunne ha gjort.

Ikke alene

Da jeg reiste meg opp fra knærne, hjalp Ånden meg å skjelne visse ting og inspirerte meg til å gjøre andre ting. Det første jeg kom på var at en av vennene mine var muslim og hun ble aldri bedt om å gå på akkord med sine normer, fordi vi respekterte hennes tro og forsto at det var visse ting hun ikke ville gjøre. Jeg følte meg inspirert til å dele min nye tro med vennene mine slik at de også kunne forstå mer om meg og hvorfor mine nye normer var viktige for meg.

Jeg begynte i det små. Jeg fortalte en venn hvordan jeg hadde strevd. Hun var vennlig og respektfull. Hun hjalp meg da jeg snakket med de andre vennene mine. Ikke alle forsto, men med tiden så jeg at de la planer som jeg kunne delta i, som ikke brøt med mine løfter til Gud.

Jeg vet at vi alle kan trenge mer styrke til å motstå den konstante innflytelsen fra verden. Å holde pakter hjelper til med dette, og Jesus Kristus står sentralt i våre pakter.⁵ Det var dette jeg fant ut for min egen del – hvorfor jeg trenger Jesus Kristus.

Å komme hjem til Gud er ikke noe jeg kan gjøre alene. Og det er mange daglige små skritt som jeg og vi alle vil ta – og hverdagsopplevelser vi vil ha – på denne reisen hjem. Men hvor velsignet vi er som paktsinngåere og paktsholdere siden Gud “aldri [vil] bli trett i sin innsats for å hjelpe oss” før vi kommer dit.