“Det behøver ikke å være pinlig”, Til styrke for ungdom, apr. 2024.
Det behøver ikke å være pinlig
Hannah var ikke medlem av Kirken. Natalie var det. Og de hjalp hverandre å komme nærmere Jesus Kristus.
Illustrasjon: Gabriele Cracolici
Hannahs historie
Jeg møtte Natalie på første dag i sjetteklasse. Jeg la merke til at hun ikke ville leke på søndager og at hun bar med seg Skriftene rundt på skolen. En dag var jeg på karneval sammen med Natalie, og jeg sa: “Jeg vil bli medlem av Kirken din.” Jeg vet ikke hva Natalie tenkte den gangen, for det kom fra ingensteds. Men fra da av begynte hun å dele mer av sin tro med meg.
Senere det året dro jeg sammen med Natalie til en ungdomskonferanse. En av de siste aktivitetene på ungdomskonferansen var et vitnesbyrdsmøte. Natalie bar et spesielt vitnesbyrd som motiverte meg til å ønske å lære mer.
Mens jeg studerte evangeliet, ba jeg til vår himmelske Fader om å få et vitnesbyrd. Snart visste jeg at det jeg hadde fått lære, var sant. Den sommeren ble jeg medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Senere spurte en venn meg hva dåp er. Jeg delte med henne det jeg liker så godt ved Jesu Kristi evangelium og den lykke jeg har funnet i Frelseren. Venninnen min liker godt fotball, så jeg samarbeidet med klassepresidentskapet om å planlegge en fotballaktivitet som jeg kunne invitere henne til. Og Natalie og jeg studerte Mormons bok sammen med henne på FaceTime.
I begynnelsen føltes det å hjelpe vennen min som et stort ansvar – å si de riktige tingene slik at hun forsto, eller invitere henne til de riktige aktivitetene. Men jeg innså at det ikke handler om konvertering, men snarere å vise kjærlighet. Hvis du har gode intensjoner og rettferdige ønsker, vil alt du gjør for å delta i vår himmelske Faders verk, bli ansett som vellykket. Når du gjør ditt beste for å elske vennene dine på den måten Frelseren gjør, innbyr du dem til å komme til ham.
Natalies historie
Da jeg byttet til en ny skole i sjetteklasse, spiste en jente som het Hannah, lunsj sammen med meg og presenterte meg for nye venner. Men jeg innså aldri at jeg samtidig bidro til å introdusere evangeliets prinsipper for henne.
En dag var Hannah og jeg sammen på karneval. Helt plutselig fortalte hun meg at hun ønsket å bli medlem av Kirken. Å si at jeg ble overrasket er en underdrivelse. Min første tanke var: “Jeg er ikke sikker på om hun vet hvor stor forpliktelse det er.”
Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle gjøre, men foreldrene mine sa: “Hun er interessert i evangeliet. Du bør invitere henne til menighetsleiren.” Jeg tenkte det kunne være overveldende for Hannah å tilbringe hele uken sammen med oss og treffe så mange nye mennesker. Men jeg tok deres råd og inviterte henne til leiren og til ungdomskonferansen.
Under et vitnesbyrdsmøte på ungdomskonferansen følte jeg at Hannah trengte å høre mitt vitnesbyrd, selv om det å tale offentlig er noe av det jeg frykter mest. Hannah visste at jeg var redd, og hun beundret det faktum at jeg var villig til å dele fordi jeg trodde på evangeliet.
Jeg tenker for mye, så hver gang jeg vurderte å invitere Hannah til ting, tenkte jeg: “Hun kommer til å tro at jeg presser henne til å bli medlem av Kirken.” Men jeg visste at dette var en irrasjonell frykt. Folk liker å bli invitert til ting. Etterhvert som tiden gikk, var jeg mer til pass med å fortelle hva jeg følte. Jeg lærte at det å dele evangeliet med andre handler om kjærlighet.
Det er så mye glede i å dele det du elsker og verdsetter høyest. Hannahs reise har ikke bare forandret hennes liv. Det har også forandret mitt liv og styrket mitt vitnesbyrd. Jeg så forskjellen Frelseren utgjorde for Hannah, og det hjalp meg å se hvilken forskjell han utgjør for meg.
Artikkelforfatterne er fra Hawaii i USA.