“Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg”
Av president Thomas S. Monson
Vår himmelske Fader… vet at vi lærer og vokser og blir sterkere når vi står overfor og overlever prøvelser som vi må gjennom.
I kveld skal jeg skrive i dagboken min: “Dette har vært et av de mest inspirerende generalkonferansemøter jeg noensinne har deltatt på. Alt har vært fantastisk og ytterst åndelig.”
Brødre og søstre, for seks måneder siden da vi møttes til generalkonferanse, lå min kjære hustru Frances på sykehuset etter å ha falt stygt bare noen dager tidligere. I mai, etter å ha kjempet tappert i flere uker for å overvinne sine skader, gled hun inn i evigheten. Tapet av henne har rammet meg hardt. Hun og jeg ble viet i Salt Lake tempel 7. oktober 1948. I morgen ville det ha vært vår 65. bryllupsdag. Hun var mitt livs kjærlighet, min betrodde rådgiver og min nærmeste venn. Å si at jeg savner henne, kan på ingen måte formidle dybden av mine følelser.
Denne konferansen er det 50 år siden jeg ble kalt til De tolv apostlers quorum av president David O. McKay. Gjennom alle disse årene har jeg aldri følt noe annet enn den fulle og hele støtte fra min kjære livsledsager. Utallige er de ofre hun gjorde for at jeg kunne utføre mitt kall. Jeg hørte aldri et klagende ord fra henne da jeg ofte måtte tilbringe dager og noen ganger uker borte fra henne og våre barn. Hun var i sannhet en engel.
Jeg ønsker å uttrykke min og familiens takknemlighet for den store kjærlighet som har blitt vist oss siden Frances bortgang. Hundrevis av kort og brev kom fra hele verden med uttrykk av beundring for henne og kondolanser til vår familie. Vi fikk store mengder vakre blomsteroppsatser. Vi er takknemlige for de mange bidrag som har blitt gitt i hennes navn til Kirkens generelle misjonærfond. På vegne av dem av oss hun etterlot seg, uttrykker jeg stor takknemlighet for deres vennlige og dyptfølte uttrykk.
I denne følelsesladede tiden med avskjed har jeg fått stor trøst av mitt vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium og kunnskapen jeg har om at min kjære Frances fortsatt lever. Jeg vet at vår adskillelse er midlertidig. Vi ble beseglet i Guds hus av en som hadde myndighet til å binde på jorden og i himmelen. Jeg vet at vi vil bli gjenforent en dag, for aldri igjen å bli adskilt. Dette er den kunnskap som holder meg oppe.
Brødre og søstre, man kan trygt anta at intet menneske har levd fullstendig fri for lidelser og trengsler, og heller ikke har det vært en tid i menneskenes historie som ikke har hatt sitt fulle mål av omveltninger, ødeleggelser og elendighet.
Når livet plutselig blir grusomt, blir man fristet til å stille spørsmålet: “Hvorfor meg?” Til tider kan det virke som det ikke er noe lys i enden av tunnelen, ingen soloppgang til å bryte nattens mørke. Vi føler oss omgitt av skuffelse over knuste drømmer og fortvilelse over brustne håp. Vi slutter oss til bønnen i Bibelen: “Er det da ingen balsam i Gilead?”1 Vi føler oss forlatt, nedbrutt, alene. Vi er tilbøyelige til å betrakte vår personlige ulykke gjennom pessimismens forvrengte prisme. Vi blir utålmodige etter en løsning på våre problemer, og glemmer at tålmodighetens himmelske dyd ofte kreves.
Vanskelighetene som kommer til oss, gir oss den virkelige prøven på vår evne til å holde ut. Et grunnleggende spørsmål må besvares av hver enkelt av oss: Skal jeg gi opp, eller skal jeg fullføre? Noen gir opp når de ikke klarer å heve seg over sine utfordringer. Å fullføre innebærer å holde ut helt til livets slutt.
Når vi grunner på ting som kan ramme oss alle, kan vi si med oldtidens Job: “Mennesket fødes til møye.”2 Job var en “uklanderlig og rettskaffen” mann som “fryktet Gud og holdt seg fra det onde”.3 Job var gudfryktig i sin fremferd og en velstående mann som måtte gjennomgå en prøve som kunne ha knekt enhver. Etter å ha mistet alt han eide, blitt spottet av sine venner, hjemsøkt av lidelser, sønderknust av tapet av sin familie, ble han oppfordret til å “si Gud farvel og dø”.4 Han motsto denne fristelsen og uttalte fra dypet av sin edle sjel:
“Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.”5
“Jeg vet at min gjenløser lever.”6
Job bevarte troen. Vil vi gjøre det samme når vi møter de utfordringene som vil komme til oss?
La oss, hver gang vi er tilbøyelige til å føle oss nedtynget av livets hårde slag, huske at andre har gått den samme veien, har holdt ut og så vunnet.
Kirkens historie i denne evangelieutdeling i tidenes fylde er proppfull av menneskers erfaringer med slit og strev, og likevel har de stått trofast og vært ved godt mot. Hvorfor? De har gjort Jesu Kristi evangelium til det sentrale i sitt liv. Det er dette som vil hjelpe oss igjennom hva som enn måtte ramme oss. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige utfordringer, men vi vil være i stand til å takle dem, til å ta dem ved hornet og komme seirende ut.
Fra sykesengen, fra puten som er våt av tårer, løftes vi mot himmelen av Guds forsikring og dyrebare løfte: “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.”7 Den slags trøst er ubetalelig.
Når jeg har reist vide omkring over hele verden for å utføre ansvarsoppgavene i mitt kall, har jeg fått vite mange ting – ikke minst at sorg og lidelse finnes overalt. Jeg kan ikke begynne å måle all den hjertesorg og smerte jeg har sett når jeg har besøkt dem som sørger, opplever sykdom, står overfor skilsmisse, sliter med en opprørsk sønn eller datter, eller lider av konsekvensene av synd. Listen kunne fortsatt, for det finnes utallige problemer som kan ramme oss. Det er vanskelig å skille ut ett eksempel, men når jeg tenker på utfordringer, går mine tanker til bror Brems, en av mine Søndagsskole-lærere fra guttedagene. Han var et trofast medlem av Kirken, en mann med et hjerte av gull. Han og hans hustru Sadie hadde åtte barn, hvorav mange var på samme alder som barna i vår familie.
Etter at Frances og jeg hadde giftet oss og flyttet fra menigheten, så vi bror og søster Brems og medlemmer av deres familie i bryllup og begravelser, samt på menighets-gjenforeninger.
I 1968 mistet bror Brems sin hustru Sadie. To av hans åtte barn gikk også bort etter hvert som årene gikk.
En dag for nesten 13 år siden ringte bror Brems eldste barnebarn meg. Hun forklarte at hennes bestefar hadde blitt 105 år gammel. Hun sa: “Han bor på et lite pleiehjem, men er sammen med hele familien hver søndag, og da holder han en leksjon i evangeliet.” Hun fortsatte: “Sist søndag sa bestefar til oss: ‘Mine kjære, jeg kommer til å dø denne uken. Vil dere være så snill å ringe Tommy Monson? Han vil vite hva han skal gjøre.’”
Jeg besøkte bror Brems allerede neste kveld. Jeg hadde ikke sett ham på en stund. Jeg kunne ikke snakke med ham, for han hadde mistet hørselen. Jeg kunne ikke skrive noe som han kunne lese, for han hadde mistet synet. Jeg ble fortalt at familien kommuniserte med ham ved å ta fingeren på hans høyre hånd og så skrive i hans venstre håndflate navnet på vedkommende som var på besøk. Alle beskjeder måtte formidles på samme måte. Jeg fulgte prosedyren ved å ta fingeren og stave T-O-M-M-Y M-O-N-S-O-N, navnet han alltid hadde kjent meg ved. Bror Brems ble opprømt, og tok hendene mine og la dem på hodet sitt. Jeg forsto at han ønsket å få en prestedømsvelsignelse. Sjåføren som hadde kjørt meg til pleiehjemmet, sto sammen med meg, og vi la våre hender på bror Brems hode og ga ham den ønskede velsignelsen. Etterpå strømmet tårene fra hans blinde øyne. Han grep hendene våre i takknemlighet. Selv om han ikke hadde hørt velsignelsen vi hadde gitt ham, var Ånden sterk, og jeg tror han ble inspirert til å vite at vi hadde gitt ham den velsignelsen han trengte. Denne flotte mannen kunne ikke lenger se. Han kunne ikke lenger høre. Natt og dag var han begrenset til et lite rom på et pleiehjem. Og likevel rørte smilet om munnen hans og ordene han uttalte, ved mitt hjerte. “Takk,” sa han. “Min himmelske Fader har vært så god mot meg.”
Før uken var omme, gikk det slik bror Brems hadde forutsagt. Han gikk bort. Han dvelte aldri ved det han manglet. Han var alltid dypt takknemlig for sine mange velsignelser.
Vår himmelske Fader, som gir oss så mye å glede oss over, vet også at vi lærer og vokser og blir sterkere når vi står overfor og overlever prøvelser som vi må gjennom. Vi vet at vi noen ganger vil oppleve hjerteskjærende sorg, sørge og bli prøvet helt til grensen av det vi kan tåle. Slike vanskeligheter hjelper oss imidlertid å forandre oss til det bedre, å gjenoppbygge livet på den måten vår himmelske Fader lærer oss, og til å bli noe annet enn det vi var – bedre enn vi var, mer forståelsesfulle enn vi var, mer medfølende enn vi var, med sterkere vitnesbyrd enn vi hadde før.
Dette skulle være vår hensikt – å være standhaftige og holde ut, ja, men også å bli mer åndelig foredlet idet vi tar oss gjennom både sol og sorg. Var det ikke for utfordringer som skal overvinnes og problemer å løse, ville vi forbli omtrent som vi er, med liten eller ingen fremgang mot vårt mål som er evig liv. Dikteren uttrykte omtrent den samme tanken med disse ordene:
Godt tømmer vokser ikke uten besvær,
jo sterkere vind, jo sterkere trær.
Jo lengre til himmelen og dens prakt,
jo mere storm, jo større makt.
Ved sol og kulde, ved regn og snø,
vokser godt tømmer og edle karakterer fra det lille frø.8
Bare Mesteren kjenner dypet av våre prøvelser, vår smerte og vår lidelse. Han alene tilbyr oss evig fred i tider med motgang. Han alene rører ved vår forpinte sjel med sine trøstende ord:
“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”9
Enten det er i medgang eller motgang, er han med oss. Han har lovet at dette aldri vil forandre seg.
Mine brødre og søstre, måtte vi ha en lojalitet til vår himmelske Fader som ikke forandrer seg med årene eller krisene i vårt liv. Vi burde ikke behøve å oppleve vanskeligheter for å huske ham, og vi burde ikke bli drevet til ydmykhet før vi gir ham vår tro og tillit.
Måtte vi alltid gjøre vårt ytterste for å være nær vår himmelske Fader. For å gjøre dette, må vi be til ham og lytte til ham hver dag. Vi trenger ham virkelig hver stund, enten det er solskinn eller regn. Måtte hans løfte alltid være vår leveregel: “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.”10
Med all min sjels styrke vitner jeg om at Gud lever og elsker oss, at hans enbårne Sønn levde og døde for oss og at Jesu Kristi evangelium er det gjennomtrengende lys som skinner gjennom mørket i vårt liv. Jeg ber om at det alltid må være slik, i Jesu Kristi navn. Amen.