Kraft i prestedømmet
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
En mann kan åpne gardinene slik at det varme sollyset kommer inn i rommet, men mannen eier ikke solen, lyset eller varmen den bringer.
Prestedømmets velsignelser er for alle
Da barna på nadverdsmøtet lykkelig sang Primær-sangen “Her fins kjærlighet”, smilte alle anerkjennende. En tapper mor som oppdro fem barn, lyttet oppmerksomt til det andre verset: “Mitt hjem er alltid rikt velsignet av prestedømmets store kraft.”1 Trist tenkte hun: “Mine barn har aldri hatt et slikt hjem.”2
Mitt budskap til denne trofaste kvinnen og til alle, er at vi kan leve hver time “velsignet av prestedømmets store kraft”, uansett hva våre omstendigheter er.
Vi overdriver noen ganger forbindelsen mellom prestedømmets kraft og menn i Kirken. Prestedømmet er Guds kraft og myndighet gitt til frelse og velsignelse for alle – menn, kvinner og barn.
En mann kan åpne gardinene slik at det varme sollyset kommer inn i rommet, men mannen eier ikke solen, lyset eller varmen den bringer. Prestedømmets velsignelser er uendelig mye større enn den som blir bedt om å overbringe gaven.
Å motta prestedømmets velsignelser, kraft og løfter i dette livet og det neste, er en av jordelivets største muligheter og et av de største ansvar. Når vi er verdige, beriker prestedømmets ordinanser vårt liv på jorden og forbereder oss til de storartede løfter i den neste verden. Herren har sagt: “I dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt.”3
Det er spesielle velsignelser fra Gud til enhver verdig person som blir døpt, mottar Den hellige ånd og regelmessig tar del i nadverden. Tempelet bringer mer lys og styrke, sammen med løftet om evig liv.4
Alle ordinansene inviterer oss til å styrke vår tro på Jesus Kristus og inngå og holde pakter med Gud. Når vi holder disse hellige paktene, mottar vi prestedømmets kraft og velsignelser.
Føler vi ikke denne prestedømskraft i vårt eget liv, og ser vi den ikke blant paktslojale medlemmer av Kirken? Vi ser den i nye konvertitter når de kommer opp av dåpens vann og føler seg tilgitt og rene. Vi ser at våre barn og unge er mer følsomme for Den hellige ånds tilskyndelser og veiledning. Vi ser at templets ordinanser blir en kilde til styrke og lys for rettferdige menn og kvinner over hele verden.
Denne måneden så jeg et ungt par hente enorm styrke fra beseglingens løfter i tempelet da deres dyrebare lille gutt ble født, men bare levde i én uke. Gjennom prestedømmets ordinanser mottar dette unge paret og alle vi andre trøst, styrke, beskyttelse, fred og evige løfter.5
Hva vet vi om prestedømmet?
Noen kan oppriktig stille spørsmålet: “Hvis prestedømmets kraft og velsignelser er tilgjengelig for alle, hvorfor blir prestedømmets ordinanser forrettet av menn?”
Da en engel spurte Nephi: “Forstår du Guds nedlatenhet?” svarte Nephi ærlig: “Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.”6
Når vi snakker om prestedømmet, er det mange ting vi vet.
Alle er like
Vi vet at Gud elsker alle sine barn, og han gjør ikke forskjell på folk. “Han viser ingen bort som kommer til ham… mann eller kvinne… og alle er like for Gud.”7
Like sikkert som vi vet at Guds kjærlighet er lik for hans sønner og døtre, vet vi også at han ikke skapte menn og kvinner helt like. Vi vet at kjønn er en grunnleggende del av vår jordiske og evige identitet og hensikt. Hellige ansvarsoppgaver er gitt til hvert kjønn.8
Fra begynnelsen av
Vi vet at Herren fra begynnelsen av fastsatte hvordan hans prestedømme skulle forvaltes. “Prestedømmet ble først gitt til Adam.”9 Noah, Abraham og Moses forrettet alle prestedømsordinanser. Jesus Kristus var og er Den store høyprest. Han kalte apostler. “Dere har ikke utvalgt meg,” sa han, “men jeg har utvalgt dere, og [ordinert] dere.”10 I våre dager ble himmelske sendebud sendt fra Gud. Døperen Johannes, Peter, Jakob og Johannes gjenga prestedømmet til jorden gjennom profeten Joseph Smith.11 Slik har vår Fader i himmelen forvaltet sitt prestedømme.12
Mange gaver fra Gud
Vi vet at det hellige prestedømmes kraft ikke fungerer uavhengig av tro, Den hellige ånd og åndelige gaver. Skriftene advarer: “[Fornekt ikke] Guds gaver, for de er mange… og disse gaver gis på forskjellige måter, men det er den samme Gud som gir alt dette til alle.”13
Verdighet
Vi vet at verdighet alltid vil være avgjørende for å utføre og motta prestedømsordinanser. Søster Linda K. Burton, Hjelpeforeningens president, har sagt: “Rettskaffenhet er det som kvalifiserer… til å innby prestedømskraft i vårt liv.”14
Ta for eksempel pornografiens pest som feier over hele verden. Herrens verdighetsnorm tillater ingen bruk av pornografi blant dem som forretter i prestedømmets ordinanser. Frelseren sa:
“Omvend dere fra deres… hemmelige avskyeligheter.”15
“Øyet er legemets lys… Om ditt øye er ondt, da blir hele ditt legeme fullt av mørke.”16
“[For] hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.”17
Hvis man uverdig forretter eller deler ut nadverden, velsigner syke eller deltar i andre prestedømsordinanser, er det som eldste David A. Bednar har sagt, å misbruke Guds navn.18 Hvis man er uverdig, bør man trekke seg fra å forrette i prestedømsordinanser og ydmykt snakke med biskopen som et første trinn til å omvende seg og vende tilbake til å holde budene.
Ydmykhet
En annen ting vi vet, er at prestedømmets velsignelser finnes rikelig i familier der en rettferdig mor og far står sammen om å veilede sine barn. Men vi vet også at Gud gjerne gir de samme velsignelser til personer i mange andre situasjoner.19
En mor som bærer byrden av å forsørge sin familie både åndelig og timelig, forklarte med følelse at det å ringe hjemmelærerne og be dem velsigne et av hennes barn, krever ydmykhet av henne. Men hun la skarpsindig til at det ikke krever mer ydmykhet av henne enn av hjemmelærerne når de forbereder seg til å velsigne barnet hennes.20
Prestedømmets nøkler
Vi vet at prestedømmets nøkler, som innehas av medlemmene av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum, leder Herrens verk på jorden. Bestemte prestedømsnøkler overdras til stavspresidenter og biskoper for deres geografiske ansvarsområder. Og de kaller menn og kvinner ved åpenbaring, og disse blir oppholdt og beskikket til å utøve delegert myndighet til å undervise og administrere.21
Selv om det er mange ting vi vet om prestedømmet, får vi ikke alltid en fullstendig forståelse av Guds handlemåte når vi ser gjennom jordiske briller. Hans milde påminnelse: “Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier,”22 forsikrer oss imidlertid om at med tid og evig perspektiv, vil vi se “tingene som de virkelig er”23, og mer fullstendig forstå Hans fullkomne kjærlighet.
Vi tjener alle villig. Noen ganger kan vi synes at vårt kall er for lite, og ønsker at vi ble bedt om å gjøre mer. Andre ganger er vi takknemlige når det er tid for vår avløsning. Vi bestemmer ikke hvilke kall vi mottar.24 Jeg lærte dette tidlig i mitt ekteskap. Som ungt ektepar bodde min hustru Kathy og jeg i Florida. En søndag forklarte en rådgiver i stavspresidentskapet for meg at de følte seg tilskyndet til å kalle Kathy som lærer i morgenseminar.
“Hvordan skal vi få det til?” spurte jeg. “Vi har små barn, Seminar begynner kl 05.00, og jeg er Unge menns president i menigheten.”
Rådgiveren smilte og sa: “Det ordner seg, bror Andersen. Vi skal kalle henne, og vi skal avløse deg.”
Og det var det som skjedde.
Kvinners bidrag
Å be og lytte oppriktig angående tanker og bekymringer som uttrykkes av kvinner, er viktig i livet, i ekteskapet og for å bygge Guds rike.
På generalkonferansen for 20 år siden fortalte eldste M. Russell Ballard om en samtale han hadde hatt med Hjelpeforeningens generalpresident. Det ble stilt spørsmål med hensyn til å styrke verdigheten til ungdom som forbereder seg til å reise på misjon. Søster Elaine Jack sa med et smil: “Eldste Ballard, Kirkens kvinner kan ha noen gode forslag… om de bare blir spurt. Vi er tross alt mødrene deres!”25
President Thomas S. Monson har alltid hatt for vane å spørre om og svare på kvinners betenkeligheter. Kvinnen som har påvirket ham mest, er søster Frances Monson. Vi savner henne veldig. Forrige tirsdag minnet president Monson også generalautoritetene på hvor mye han lærte som biskop for de 84 enkene i menigheten sin. De påvirket i stor grad hans tjeneste og hele hans liv.
Ikke overraskende, før president Monsons beslutning ved bønn om å senke alderskravet til misjonærtjeneste, var det mange samtaler med Hjelpeforeningens, Unge kvinners og Primærs generalpresidentskap.
Biskoper, hvis dere følger president Monsons eksempel, vil dere føle Herrens veiledende hånd velsigne deres hellige arbeid i enda større grad.
Vi bodde flere år i Brasil. Like etter at vi kom dit, møtte jeg Adelson Parrella, en Sytti, og hans bror Adilson, som da var i stavspresidentskapet vårt. Senere møtte jeg deres bror Adalton, som var stavspresident i Florianopolis, og en annen bror, Adelmo, som var biskop. Jeg ble imponert over disse brødrenes tro, og jeg spurte angående deres foreldre.
Familien ble døpt i Santos i Brasil for 42 år siden. Adilson Parrella sa: “I begynnelsen virket far veldig begeistret for å slutte seg til Kirken. Men [snart] ble han mindre aktiv og ba mor om ikke å gå i kirken.”
Adilson fortalte meg at hans mor sydde klær for naboene slik at barna kunne ta bussen til Kirken. De fire små guttene gikk sammen nesten to kilometer til en annen by, tok bussen i 45 minutter, for så å gå nye 20 minutter til møtehuset.
Selv om hun ikke kunne gå i Kirken sammen med barna, leste søster Parrella Skriftene med sine sønner og døtre, underviste dem i evangeliet og ba sammen med dem. Deres beskjedne hjem var fylt med de rike velsignelsene av prestedømmets kraft. De små guttene vokste opp, reiste på misjon, tok utdannelse og giftet seg i templet. Prestedømmets velsignelser fylte deres hjem.
Mange år senere, som enslig søster, gikk Vany Parrella i templet for sin egen begavelse, og enda senere utførte hun tre misjoner i Brasil. Hun er nå 84 år gammel, og hennes tro fortsetter å velsigne de generasjoner som har fulgt henne.
Vitnesbyrd og løfte
Kraften i Guds hellige prestedømme finnes på jorden i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg vitner om at når dere verdig deltar i prestedømmets ordinanser, vil Herren gi dere større styrke, fred og evig perspektiv. Uansett situasjon, vil deres hjem bli “velsignet av prestedømmets store kraft”, og menneskene rundt dere vil få et sterkere ønske om disse velsignelsene for seg selv.
Som menn og kvinner, søstre og brødre, sønner og døtre av Gud, går vi videre sammen. Dette er vår mulighet, vårt ansvar og vår velsignelse. Dette er vår oppgave – å forberede Guds rike til Frelserens gjenkomst. I Jesu Kristi navn. Amen.