Vi går aldri alene
Av president Thomas S. Monson
Dere vil en dag stå på sidelinjen og se på deres vanskelige stunder, og dere vil innse at han alltid var der ved siden av dere.
Mine kjære søstre, den ånd vi føler i kveld, gjenspeiler deres styrke, deres hengivenhet og deres godhet. For å sitere Mesteren: “Dere er jordens salt… Dere er verdens lys.”1
Når jeg har tenkt på denne anledningen til å tale til dere, har jeg blitt minnet om den kjærlighet min kjære hustru Frances hadde til Hjelpeforeningen. I løpet av sitt liv hadde hun mange stillinger i Hjelpeforeningen. Da hun og jeg begge var bare 31 år gamle, ble jeg kalt som president for den kanadiske misjon. I løpet av de tre årene vi hadde denne oppgaven, presiderte Frances over alle Hjelpeforeninger i dette enorme området, som omfattet provinsene Ontario og Quebec. Noen av hennes nærmeste vennskap kom som et resultat av dette oppdraget, samt av de mange kall hun senere hadde i Hjelpeforeningen i vår egen menighet. Hun var en trofast datter av vår himmelske Fader, min kjære livsledsager og min beste venn. Jeg savner henne mer enn ord kan uttrykke.
Jeg elsker også Hjelpeforeningen. Jeg vitner om at den ble organisert ved inspirasjon og er en viktig del av Herrens kirke her på jorden. Det ville vært umulig å forutse alt det gode som har kommet av denne organisasjonen, og de mange liv som har blitt velsignet på grunn av den.
Hjelpeforeningen består av mange forskjellige kvinner. Noen av dere er enslige – kanskje på skole, kanskje i arbeid – men dere skaper et fullverdig og rikt liv. Noen av dere er travle mødre til voksende barn. Atter andre av dere har mistet ektemenn på grunn av skilsmisse eller død, og strever med å oppdra deres barn uten hjelp av en ektemann og far. Noen av dere har oppdratt deres barn, men har innsett at de fortsatt trenger deres hjelp. Det er mange av dere som har aldrende foreldre som trenger den kjærlige omsorg bare dere kan gi.
Uansett hvor vi er i livet, er det tider da vi alle har utfordringer og kamper. Selv om de er forskjellige for hver enkelt, er de felles for alle.
Mange av utfordringene vi står overfor, finnes fordi vi lever på denne jorden, som er befolket av alle slags mennesker. Til tider spør vi i fortvilelse: “Hvordan kan jeg ha blikket godt festet på den celestiale, mens jeg navigerer gjennom denne telestiale verden?”
I perioder vil dere gå på en vei som er strødd med torner og preget av anstrengelse. Det kan hende at dere føler dere adskilt – til og med isolert – fra Giveren av enhver god gave. Dere er bekymret for at dere går alene. Frykt erstatter tro.
Når dere befinner dere i slike omstendigheter, ber jeg dere innstendig om å huske bønn. Jeg elsker president Ezra Taft Bensons ord om bønn. Han sa:
“Gjennom hele mitt liv har rådet om å stole på bønn blitt verdsatt høyere enn nesten alle andre råd jeg har… mottatt. Det har blitt en integrert del av meg – et anker, en konstant kilde til styrke og grunnlaget for min kunnskap om det guddommelige…
…Selv om tilbakeslag kommer, kan vi finne trygghet i bønn, for Gud taler fred til sjelen. Denne freden og roen er livets største velsignelse.”2
Apostelen Paulus formante:
“La i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.”3
Hvilket strålende løfte! Fred er det vi søker, det vi lengter etter.
Vi ble ikke satt på denne jorden for å gå alene. For en fantastisk kilde til kraft, styrke og trygghet som er tilgjengelig for hver av oss. Han som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, Han som ser det større bildet og som kjenner enden fra begynnelsen, har forsikret oss om at han vil være der for oss og hjelpe oss om vi bare spør. Vi har løftet: “Be alltid og ha tro, og alle ting skal tjene dere til det gode.”4
Når våre bønner stiger mot himmelen, la oss ikke glemme ordene Frelseren lærte oss. Da han sto overfor den uutholdelige smerten i Getsemane og på korset, ba han til Faderen: “La ikke min vilje skje, bare din.”5 Så vanskelig som det enn kan være til tider, trenger vi også å stole på at vår himmelske Fader vet best hvordan og når og på hvilken måte han vil gi den hjelpen vi søker.
Jeg verdsetter poetens ord:
Jeg vet ikke hva som skjer i lønn,
men dette vet jeg, Gud svarer bønn.
Jeg vet han har gitt sitt ord,
om at bønner høres og setter varig spor,
de besvares i Hans egen tid,
så jeg ber og handler med flid.
Jeg vet ikke om Gud svarer min bønn
slik jeg forestilte meg i lønn,
men jeg legger den hos min Far
hvis visdom alltid gir rett svar,
han vil enten mitt ønske hedre,
eller sende et svar som er mye bedre.6
Bønn er naturligvis ikke bare for vanskelige tider. Vi blir fortalt gjentatte ganger i Skriftene at vi skulle “be alltid”7 og ha en bønn i vårt hjerte.8 Ordene i en kjent og kjær salme stiller et spørsmål som vi alle ville gjøre lurt i å stille oss daglig: “Har du husket å be?”9
Sammen med bønn, kan skriftstudium hjelpe oss å håndtere vår ofte vanskelige verden. Den sannhet og inspirasjon som finnes i våre fire standardverker, er dyrebare eiendeler for meg. Jeg går aldri lei av å lese dem. Jeg blir åndelig oppløftet hver gang jeg gransker Skriftene. Disse hellige ord av sannhet og kjærlighet gir veiledning til mitt liv og viser veien til evig fullkommenhet.
Når vi leser og grunner på Skriftene, vil vi oppleve Åndens velgjørende hvisken til vår sjel. Vi kan finne svar på våre spørsmål. Vi lærer om de velsignelser som kommer ved å holde Guds bud. Vi får et sikkert vitnesbyrd om vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus, og om deres kjærlighet til oss. Når skriftstudium kombineres med våre bønner, kan vi med sikkerhet vite at Jesu Kristi evangelium er sant.
President Gordon B. Hinckley sa: “Herren velsigne hver enkelt av oss med å nyte hans hellige [ord] og hente fra [dem] den styrke, fred og kunnskap ‘som overgår all forstand’ (Filipperne 4:7).”10
Når vi husker bønn og tar oss tid til å vende oss til Skriftene, vil vårt liv være uendelig mye mer velsignet, og våre byrder vil bli gjort lettere.
Jeg vil dele med dere beretningen om hvordan vår himmelske Fader besvarte én kvinnes bønner og ga henne den fred og trygghet hun så fortvilet søkte.
Tiffanys vanskeligheter begynte i fjor, da hun hadde gjester hjemme hos seg til thanksgiving og deretter til jul. Hennes mann var nyutdannet lege, og var nå inne i sitt andre år som turnuslege. På grunn av de lange arbeidstimene som krevdes av ham, var han ikke i stand til å hjelpe henne så mye som de begge skulle ønske, og det meste av det som måtte gjøres i løpet av denne høytiden, i tillegg til omsorgen for deres fire små barn, falt på Tiffany. Hun begynte å bli overveldet, og så fikk hun vite at en som sto henne nær, hadde fått diagnosen kreft. Stresset og bekymringen begynte for alvor å røyne på, og hun gled inn i en periode med motløshet og depresjon. Hun søkte medisinsk hjelp, men ingenting forandret seg. Hun mistet appetitten og begynte å gå ned i vekt, noe den lille kroppen slett ikke trengte. Hun søkte fred i Skriftene og ba om befrielse fra mørket som omsluttet henne. Da hverken fred eller hjelp syntes å komme, begynte hun å føle seg forlatt av Gud. Hennes familie og venner ba for henne og prøvde fortvilet å hjelpe. De kom med favorittmaten hennes i et forsøk på å holde henne fysisk frisk, men hun fikk bare ned noen få biter før hun ikke klarte å spise mer.
På en særdeles vanskelig dag forsøkte en venn forgjeves å lokke henne med mat hun alltid hadde elsket. Da ingenting virket, sa vennen: “Det må da være noe som høres godt ut for deg.”
Tiffany tenkte seg om et øyeblikk og sa: “Det eneste jeg kan komme på som høres godt ut, er hjemmebakt brød.”
Men det var ikke tilgjengelig.
Den ettermiddagen ringte det på døren hos Tiffany. Hennes mann var tilfeldigvis hjemme, og åpnet. Da han kom tilbake, hadde han med seg et hjemmebakt brød. Tiffany ble forbauset da han fortalte henne at det hadde kommet fra en kvinne ved navn Sherrie, som de knapt kjente. Hun var en venn av Tiffanys søster Nicole, som bodde i Denver, Colorado. Sherrie hadde blitt presentert for Tiffany og hennes ektemann flere måneder tidligere, da Nicole og hennes familie bodde hos Tiffany på thanksgiving. Sherrie, som bodde i Omaha, hadde kommet hjem til Tiffany for å snakke med Nicole.
Nå, flere måneder senere, med det deilige brødet i hånden, ringte Tiffany sin søster Nicole for å takke henne for at hun hadde sendt Sherrie på dette barmhjertighetsærendet. I stedet fant hun ut at Nicole ikke hadde tatt initiativ til besøket, og heller ikke visste noe om det.
Resten av historien utspilte seg da Nicole spurte venninnen Sherrie hva som hadde fått henne til å levere brødet. Det hun fant ut, var til inspirasjon for henne, for Tiffany, for Sherrie – og det er til inspirasjon for meg.
Den morgenen hun hadde levert brødet, hadde Sherrie blitt tilskyndet til å bake to brød i stedet for det ene hun hadde tenkt å bake. Hun sa hun følte seg tilskyndet til å ta det andre brødet med seg i bilen den dagen, selv om hun ikke visste hvorfor. Etter lunsj hjemme hos en venn, begynte hennes ett år gamle datter å gråte og trengte å bli kjørt hjem for å sove. Sherrie nølte da den umiskjennelige følelsen kom over henne at hun skulle levere det ekstra brødet til Nicoles søster Tiffany, som bodde 30 minutter unna på den andre siden av byen, og som hun knapt kjente. Hun prøvde å bortforklare tanken, ettersom hun ønsket få sin svært trøtte datter hjem, og følte det pinlig å levere et brød til noen som var nesten fremmede. Tilskyndelsen om å dra hjem til Tiffany var imidlertid så sterk at hun fulgte den.
Da hun kom dit, åpnet Tiffanys mann døren. Sherrie minnet ham på at hun var Nicoles venn som han hadde møtt en kort stund på thanksgiving, rakte ham brødet og gikk.
Slik sendte altså Herren en praktisk talt fremmed tvers over byen for å levere ikke bare det ønskede hjemmebakte brødet, men også et klart budskap om kjærlighet til Tiffany. Det som skjedde med henne, kan ikke forklares på noen annen måte. Hun hadde et sterkt behov for å føle at hun ikke var alene – at Gud var oppmerksom på henne og ikke hadde forlatt henne. Brødet – akkurat det hun ønsket – ble levert til henne av en hun knapt kjente, en som ikke visste noe om behovet hennes, men som lyttet til Åndens tilskyndelse og fulgte den. Det ble et tydelig tegn til Tiffany om at hennes himmelske Fader var oppmerksom på hennes behov og elsket henne nok til å sende hjelp. Han hadde svart på hennes rop om hjelp.
Mine kjære søstre, deres himmelske Fader elsker dere – hver og en av dere. Denne kjærligheten forandrer seg aldri. Den blir ikke påvirket av deres utseende, av deres eiendeler eller av hvor mye penger dere har på kontoen. Den forandres ikke av deres talenter og evner. Den bare er der. Den er der for dere når dere er triste eller glade, motløse eller håpefulle. Guds kjærlighet er der for dere om dere føler at dere fortjener kjærlighet eller ikke. Den er rett og slett alltid der.
Når vi søker vår himmelske Fader gjennom inderlig og oppriktig bønn og alvorlig, trofast skriftstudium, vil vårt vitnesbyrd bli sterkt og dypt forankret. Vi vil vite om Guds kjærlighet til oss. Vi vil forstå at vi aldri noensinne går alene. Jeg lover dere at dere en dag vil stå på sidelinjen og se på deres vanskelige stunder, og dere vil innse at han alltid var der ved siden av dere. Jeg vet at dette er sant når det gjelder min evige ledsager, Frances Beverly Johnson Monsons bortgang.
Jeg gir dere min velsignelse. Jeg gir dere min takknemlighet for alt det gode dere gjør, og for det livet dere lever. Jeg ber om at dere må bli velsignet med enhver god gave, i vår Frelser og Forløser, Herren Jesu Kristi navn. Amen.