Å holde pakter beskytter oss, forbereder oss og gir oss styrke
Vi er kvinner i alle aldre som inngår pakter mens vi vandrer på jordelivets vei tilbake til hans nærhet.
Søstre, vi er glad i dere. Da jeg besøkte Mexico nylig, fikk jeg et glimt av det søsterskap vi alle føler i kveld. Forestill dere følgende: Vi hadde nettopp fullført Primær på søndag morgen, og barna, lærerne og jeg strømmet ut i den overfylte gangen. Akkurat da gikk døren til Unge kvinner-klassen opp, og jeg så de unge kvinnene og deres ledere. Vi ga hverandre en klem. Med barna som holdt i skjørtet mitt og kvinnene rundt meg, ønsket jeg å uttrykke følelsene jeg hadde akkurat der og da.
Jeg snakker ikke spansk, så bare engelske ord kom til mitt sinn. Jeg så dem alle i øynene og sa: “Vi er døtre av en himmelsk Fader som elsker oss, og vi elsker ham.” Alle stemte umiddelbart i på spansk. Der var vi i en overfylt gang og siterte Unge kvinners tema sammen idet vi sa: “Vi vil stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder.”
I kveld samles vi over hele verden som hans disipler, med et ønske om å forsvare og oppholde Guds rike. Vi er døtre av vår himmelske Fader. Vi er kvinner i alle aldre som inngår pakter mens vi vandrer på jordelivets vei tilbake til hans nærhet. Å holde pakter beskytter oss, forbereder oss og gir oss styrke.
Det er jenter blant oss i kveld som er i Primær-alder. Noen av dere har nylig tatt det første skritt på veien til evig liv med dåpsordinansen.
Se dere omkring. Fremtiden er lys når dere ser kvinner som også har inngått pakter og er rede til å vise dere veien videre.
Hvis du er 8, 9, 10 eller 11 år gammel, enten du er i Konferansesenteret, hjemme eller i et møtehus et eller annet sted i verden, vil du være så snill å reise deg? Velkommen til kvinnenes fellesmøte. Vennligst bli stående, for vi vil be dere om å delta i kveld. Jeg kommer til å nynne en Primær-sang. Vil dere synge med når dere kjenner igjen melodien? Dere må synge ut slik at alle kan høre.
Lær meg å vandre i lys av Guds Sønn.
Lær meg å søke min Fader i bønn.
Lær meg å vandre på sannhetens sti.
Led meg, led meg, stå alltid meg bi.
Bli stående, jenter, mens alle som er 12 år og eldre nå synger andre vers.
Kom, kjære barn, la oss sammen gå frem,
finne tilbake til himmelens hjem.
Der i Hans nærhet vi en gang skal bo,
evig, evig hos Faderen god.1
Det var nydelig. Dere kan sette dere. Takk.
Som kvinner i alle aldre vandrer vi i hans lys. Vår reise på veien er personlig og godt opplyst av Frelserens kjærlighet.
Vi går inn porten til veien til evig liv ved dåpens ordinans og pakt, og så mottar vi Den hellige ånds gave. Eldste Robert D. Hales spør oss: “Forstår [vi] og forstår [våre] barn at når [vi] blir døpt, blir [vi] forandret for alltid?”
Han forklarer også at “når vi forstår vår dåpspakt og Den hellige ånds gave, vil det forandre vårt liv og gjøre oss fullstendig trofaste mot Guds rike. Når vi blir fristet, vil Den hellige ånd, hvis vi vil lytte, minne oss på at vi har lovet å minnes vår Frelser og adlyde Guds bud.”2
Hver uke når vi tar del i nadverdens symboler, fornyer vi vår dåpspakt. Eldste David A. Bednar har sagt: “Når vi står i dåpens vann, ser vi hen til templet. Når vi tar del i nadverden, ser vi hen til templet. Vi lover at vi alltid vil minnes Frelseren og holde hans befalinger som forberedelse til å delta i templets hellige ordinanser.”3
Tempelordinanser medfører de største velsignelsene som kan oppnås gjennom Jesu Kristi forsoning. Det er de ordinanser som er nødvendige for vår opphøyelse i det celestiale rike. Når vi gjør vårt beste for å holde våre pakter, begynner følelser av utilstrekkelighet og ufullkommenhet å falme, mens templets ordinanser og pakter blir levende. Alle er velkommen til å gå på veien til evig liv.
Jeg er dypt imponert over styrken til jenter, unge kvinner og kvinner jeg har møtt rundt om i verden, hvis føtter er godt plantet på denne veien. La meg gi dere noen eksempler på paktens jenter og kvinner som jeg har møtt.
Luana var 11 år gammel da jeg besøkte familien hennes i Buenos Aires i Argentina. På grunn av en traumatisk hendelse i barndommen, kunne ikke Luana snakke. Hun hadde ikke snakket på flere år. Hun satt stille mens vi alle snakket sammen. Jeg håpet på i det minste et lite hvisk fra henne. Hun så intenst på meg som om det å uttale ord ikke var nødvendig for at jeg skulle kjenne hennes hjerte. Etter en bønn reiste vi oss for å gå, og Luana ga meg en tegning. Hun hadde tegnet Jesus Kristus i Getsemane. Jeg kunne se vitnesbyrdet hennes klart og tydelig. Luana hadde inngått en pakt ved dåpen om å stå som vitne for Gud “til alle tider og i alle ting og på alle steder.”4 Hun forsto Jesu Kristi forsoning, og vitnet om den med tegningen sin. Hadde hun fått vite at hun, ved forsoningens styrkende kraft, kunne bli helbredet og snakke igjen? Siden den dagen for tre år siden har Luana utviklet seg i sine forsøk på å snakke. Hun deltar nå i Unge kvinner sammen med sine venner. Trofast mot pakten hun inngikk i dåpen, fortsetter hun å bære vitnesbyrd om Frelseren.
Ungdom over hele verden tiltrekkes av templer. I Lima i Peru møtte jeg en far og tre av døtrene hans utenfor inngangen til templet. Jeg så lyset i ansiktene deres. To av døtrene var alvorlig funksjonshemmet og satt i rullestol. Mens den tredje datteren tok seg av søstrene sine, forklarte hun at hun hadde to søstre til hjemme. De satt også i rullestol. De var ikke i stand til å reise de 14 timene til templet. Templet betydde så mye for denne faren og døtrene hans at fire av dem var kommet til templet den dagen – to av dem bare for å iaktta den som kunne bli døpt for de døde og utføre denne hellige ordinansen. I likhet med Nephi “[frydet de] seg også over Herrens pakter.”5
En enslig kvinne jeg kjenner, verdsetter den ukentlige nadverdsordinansen og dens hellige løfte “så hans Ånd alltid kan være hos [henne].”6 Hans konstante veiledning er et løfte som lindrer ensomheten hennes. Den gir henne styrke til å fordype seg i å utvikle sine talenter, og et ønske om å tjene Herren. Hun har funnet stor glede i å elske alle barna i sitt liv, og når hun søker ro og fred, er hun å finne i templet.
Til slutt, en eldre kvinne i 90-årene har sett sine barn og barnebarn vokse opp og sine oldebarn komme til verden. I likhet med mange av oss, har hun hatt et liv fylt med sorger, plager og ufattelig glede. Hun innrømmer at hvis hun kunne omskrive sin livshistorie, ville hun velge å utelate noen av kapitlene som har blitt skrevet. Likevel sier hun med et smil: “Jeg må bare holde ut litt til og se hvordan det ender!” Hun fortsetter å holde fast ved paktene på veien.
Nephi forkynte:
“Etter at dere er kommet inn på denne snevre og smale sti, vil jeg spørre om alt er gjort? Se, jeg sier dere: Nei …
Derfor må dere streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker. Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og holder ut til enden, se, så sier Faderen: Dere skal få evig liv.”7
Hver og en av oss er på denne stien. I kveld har vi sunget om å vandre på stien i lyset. Enkeltvis er vi sterke. Sammen med Gud er vi ustoppelige.
Herren sa til Emma Smith: “Oppløft ditt hjerte og fryd deg, og hold fast ved paktene som du har inngått.”8
Vi gleder oss over at ved å holde våre pakter kan vi føle vår himmelske Faders og vår Frelser Jesu Kristi kjærlighet. Jeg vitner om at de lever. I Jesu Kristi navn. Amen.