2010–2019
Vær tro mot pakten
April 2014


11:6

Vær tro mot pakten

Eldste William R. Walker

Hver av oss vil bli rikelig velsignet hvis vi kjenner historiene om tro og offer som fikk våre forfedre til å slutte seg til Herrens kirke.

Jeg elsker Kirkens historie. I likhet med mange av dere, blir min egen tro styrket når jeg lærer om våre forfedres bemerkelsesverdige plikttroskap da de tok imot evangeliet og var tro mot pakten.

For en måned siden feiret 12 000 fantastiske ungdommer fra Gilbert Arizona tempeldistrikt ferdigstillelsen av sitt nye tempel med en inspirerende forestilling hvor de viste sin beslutning om å leve rettskaffent. Temaet for feiringen var “Vær tro mot pakten”.

Akkurat som de trofaste ungdommene i Arizona har gjort, skulle enhver siste-dagers-hellig forplikte seg til å være tro mot pakten.

Salmen lyder “tro mot den pakt våre fedre har elsket” (“Skal det unge Sion glemme,” Salmer, nr. 183).

Vi kan tilføye: “Tro mot den pakt våre besteforeldre har elsket.”

Jeg lurte på om hver av de entusiastiske ungdommene i Arizona kjente sin egen kirkehistorie – om de kjente historien om hvordan deres familie ble medlem av Kirken. Det ville være fantastisk om enhver siste-dagers-hellig kjente sine forfedres historier om omvendelse.

Om dere er etterkommere av pionerer eller ei, er mormonpionerenes arv av tro og offer deres arv. Dette er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges edle arv.

Et av de mest fantastiske kapitler i Kirkens historie fant sted da Wilford Woodruff, en Herrens apostel, forkynte Jesu Kristi gjengitte evangelium over hele Storbritannia i 1840 – bare 10 år etter at Kirken ble opprettet.

Wilford Woodruff og andre apostler hadde konsentrert sitt arbeid i områdene rundt Liverpool og Preston i England, med betydelig fremgang. Eldste Woodruff, som senere ble Kirkens president, ba stadig Gud om å veilede ham i dette svært viktige arbeidet. Hans bønner førte til inspirasjon om å dra til et annet sted for å forkynne evangeliet.

President Monson har lært oss at når vi får inspirasjon fra himmelen om å gjøre noe, gjør vi det nå – vi utsetter det ikke. Det var nøyaktig det Wilford Woodruff gjorde. Med klar veiledning fra Ånden om å “dra sydover”, dro eldste Woodruff nesten umiddelbart til en del av England som heter Herefordshire – et landbruksområde sydvest i England. Her møtte han en velstående bonde som het John Benbow, hvor han ble ønsket velkommen “med glede og takknemlighet” (Wilford Woodruff, i Matthias F. Cowley, Wilford Woodruff: History of His Life and Labors as Recorded in His Daily Journals [1909], 117).

En gruppe på over 600 personer som kalte seg De forente brødre, hadde “bedt om lys og sannhet” (Wilford Woodruff, i Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff [2004], 91). Herren sendte Wilford Woodruff som svar på deres bønner.

Eldste Woodruffs undervisning bar frukt umiddelbart, og mange ble døpt. Brigham Young og Willard Richards sluttet seg til ham i Herefordshire, og de tre apostlene hadde bemerkelsesverdig fremgang.

På bare noen få måneder organiserte de 33 grener for de 541 medlemmene som hadde sluttet seg til Kirken. Deres bemerkelsesverdige arbeid fortsatte, og til slutt ble nesten alle medlemmene av De forente brødre døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Min tipp-oldemor Hannah Maria Eagles Harris var en av de første som lyttet til Wilford Woodruff. Hun informerte sin mann, Robert Harris jr., om at hun hadde hørt Guds ord og at hun hadde til hensikt å bli døpt. Robert ble ikke glad da han hørte sin hustrus rapport. Han fortalte henne at han ville bli med henne til neste preken mormonmisjonæren holdt, og han ville få ham på bedre tanker.

Robert satt langt fremme i forsamlingen med en fast beslutning om ikke å la seg påvirke, og kanskje å forstyrre den tilreisende predikanten, men ble straks påvirket av Ånden slik hans hustru hadde blitt. Han visste at gjenopprettelsens budskap var sant, og han og hans hustru ble døpt.

Deres historie om tro og hengivenhet er lik tusenvis av andres: Da de hørte evangeliets budskap, visste de at det var sant!

Herren sier: “Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg” (Johannes 10:27).

Etter å ha hørt hyrdens røst, forpliktet de seg helt og fullt til å etterleve evangeliet og følge rettledning fra Herrens profet. Som følge av oppfordringen om å samles til Sion, forlot de sitt hjem i England, krysset Atlanteren og forente seg med de hellige i Nauvoo i Illinois.

De tok imot evangeliet av hele sitt hjerte. Mens de prøvde å etablere seg i sitt nye land, hjalp de til med å bygge Nauvoo tempel ved tiende og arbeidskraft – hver 10. dag deltok de i bygningsarbeidet på templet.

De ble sønderknust over nyheten om sin elskede profet Joseph Smith og hans bror Hyrums død. Men de fortsatte! De var tro mot pakten.

Da de hellige ble forfulgt og drevet ut fra Nauvoo, følte Robert og Maria seg rikelig velsignet ved å motta sin begavelse i templet kort tid før de krysset Mississippi-elven og satte kursen vestover. Selv om de var usikre på hva fremtiden ville bringe, var de sikre på sin tro og sitt vitnesbyrd.

Med seks barn trasket de gjennom gjørmen i Iowa på vei vestover. De bygget seg en gapahuk ved siden av Missouri-elven på det stedet som skulle bli kjent som Winter Quarters.

Disse modige pionerene ventet på apostolisk rettledning om hvordan og når de skulle dra videre vestover. Alles planer ble endret da Brigham Young, president for De tolvs quorum, utstedte en oppfordring til menn om å melde seg frivillig til å tjenestegjøre i Den amerikanske hær i det som skulle bli kjent som Mormonbataljonen.

Robert Harris jr. var en av over 500 menn blant mormonpionerene som fulgte denne oppfordringen fra Brigham Young. Han vervet seg, selv om det innebar å forlate sin gravide hustru og seks små barn.

Hvorfor ville han og de andre mennene gjøre noe slikt?

Svaret kan gis med min tipp-oldefars egne ord. I et brev han skrev til sin hustru da bataljonen var på vei til Santa Fe, skrev han: “Min tro er like sterk som noen gang [og når jeg tenker på det Brigham Young sa], tror jeg det er omtrent som om den store Gud hadde sagt det.”

Kort sagt visste han at han lyttet til en Guds profet, og det samme gjorde de andre mennene. Det var derfor de gjorde det! De visste at de ble ledet av en Guds profet.

I det samme brevet uttrykte han sine dype følelser for sin hustru og sine barn, og fortalte om sine stadige bønner om at hun og barna måtte bli velsignet.

Senere i brevet skrev han disse sterke ordene: “Vi må ikke glemme de tingene som du og jeg hørte og [opplevde] i Herrens tempel.”

Sammen med hans tidligere vitnesbyrd om at “vi blir ledet av en Guds profet”, har disse to hellige formaningene blitt som hellig skrift for meg.

Atten måneder etter at han dro av gårde med bataljonen, ble Robert Harris trygt gjenforent med sin elskede Maria. De holdt seg sanne og trofaste mot det gjengitte evangelium gjennom hele livet. De fikk 15 barn, 13 som levde opp. Min bestemor Fannye Walker fra Raymond i Alberta, Canada, var et av deres 136 barnebarn.

Bestemor Walker var stolt av det faktum at hennes bestefar hadde tjenestegjort i Mormonbataljonen, og hun ønsket at alle barnebarna skulle vite det. Nå som jeg er bestefar, forstår jeg hvorfor det var så viktig for henne. Hun ønsket å vende barnas hjerter til fedrene. Hun ønsket at barnebarna skulle kjenne til sin rettferdige arv – fordi hun visste at det ville være til velsignelse for dem.

Jo mer knyttet vi føler oss til våre rettskafne forfedre, jo mer sannsynlig er det at vi tar kloke og riktige valg.

Slik er det. Hver av oss vil bli rikelig velsignet hvis vi kjenner historiene om tro og offer som fikk våre forfedre til å slutte seg til Herrens kirke.

Fra første gang Robert og Maria hørte Wilford Woodruff undervise og vitne om evangeliets gjengivelse, visste de at evangeliet var sant.

De visste også at uansett hvilke prøvelser eller vanskeligheter som ville komme, ville de bli velsignet for å være tro mot pakten. Det virker nesten som om de hadde hørt ordene til vår profet i dag, som sa: “Intet offer er for stort… for å motta templets velsignelser” (Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden,” Liahona, mai 2011, 92).

To-pundmynten i Storbritannia har inngravert “Står på kjempers skuldre”. Når jeg tenker på våre store pionerforfedre, føler jeg at vi alle står på skuldrene til kjemper.

Selv om formaningen kom fra et brev fra Robert Harris, tror jeg at utallige forfedre ville sende samme budskap til sine barn og barnebarn: Vi må ikke glemme de opplevelser vi har hatt i templet, og vi må ikke glemme de løfter og velsignelser som kommer til hver enkelt av oss på grunn av templet. Heller ikke må vi glemme at vi blir ledet av en Guds profet.

Jeg vitner om at vi blir ledet av en Guds profet. Herren har gjenopprettet sin kirke i de siste dager gjennom profeten Joseph Smith, og vi må ikke glemme at vi har blitt ledet av en ubrutt kjede av Guds profeter fra Joseph til Brigham og gjennom hver etterfølgende Kirkens president til vår profet i dag – Thomas S. Monson. Jeg kjenner ham, jeg hedrer ham, og jeg er glad i ham. Jeg vitner om at han er Herrens profet på jorden i dag.

Det er mitt hjertes ønske at vi, sammen med mine barn og barnebarn, vil hedre arven etter våre rettskafne forfedre – de trofaste mormonpionerene som var villige til å legge alt på alteret for å gi sitt offer og forsvare sin Gud og sin tro. Jeg ber om at vi alle må være tro mot den pakt våre fedre har elsket. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.