Virkelig gode og uten svik
Av eldste Michael T. Ringwood
i De sytti
Den gode nyheten i Jesu Kristi evangelium er at våre hjerters ønsker kan bli forvandlet og våre motiver kan bli utviklet og foredlet.
Dessverre var det en periode i mitt liv da jeg var motivert av titler og myndighet. Det begynte ganske uskyldig. Mens jeg forberedte meg til å reise på heltidsmisjon, ble min eldre bror soneleder i sin misjon. Jeg hørte så mange positive ting om ham at jeg ikke kunne unngå å ønske at disse tingene skulle bli sagt om meg. Jeg håpet på, og kan også ha bedt om en tilsvarende stilling.
Heldigvis lærte jeg noe viktig da jeg var på misjon. På forrige konferanse ble jeg påminnet om denne lærdommen.
I oktober sa president Dieter F. Uchtdorf: “I løpet av mitt liv har jeg hatt anledning til å stå sammen med noen av de mest kompetente og intelligente menn og kvinner denne verden har å by på. Da jeg var yngre, ble jeg imponert over dem som var høyt utdannet, dyktige, vellykkede og hyllet av verden. Men med årene har jeg innsett at jeg blir langt mer imponert av de strålende og velsignede sjeler som virkelig er gode og uten svik.”
Helten min i Mormons bok er et perfekt eksempel på en strålende og velsignet sjel som virkelig var god og uten svik. Shiblon var en av sønnene til Alma den yngre. Vi er bedre kjent med brødrene hans, Helaman, som skulle etterfølge sin far som vokter av opptegnelsene og Guds profet, og Corianton, som ble beryktet som en misjonær som trengte noen råd fra sin far. Til Helaman skrev Alma 77 vers (se Alma 36-37). Til Corianton viet Alma 91 vers (se Alma 39-42). Til Shiblon, sin mellomste sønn, skrev Alma bare 15 vers (se Alma 38). Likevel er hans ord i disse 15 versene kraftfulle og lærerike.
“Og nå, min sønn, jeg tror jeg vil få stor glede av deg på grunn av din standhaftighet og trofasthet mot Gud, for ettersom du i din ungdom har begynt å søke Herren din Gud, håper jeg du vil fortsette å holde hans bud, for velsignet er den som holder ut til enden.
Jeg sier til deg, min sønn, at jeg allerede har hatt stor glede av deg på grunn av din trofasthet og din flid og din tålmodighet og din langmodighet blant zoramittene” (Alma 38:2-3).
I tillegg til å snakke til Shiblon, snakket Alma også om ham til Corianton. Alma sa: “Har du ikke lagt merke til din brors standhaftighet, hans trofasthet og hans flid når det gjelder å holde Guds bud? Se, har han ikke vært et godt eksempel for deg?” (Alma 39:1).
Det ser ut til at Shiblon var en sønn som ønsket å behage sin far, og gikk omkring og gjorde det som var riktig fordi det var riktig, ikke for å få ros, stilling, makt, lovord eller myndighet. Helaman må ha kjent til og respektert dette ved sin bror, for han overlot de hellige opptegnelsene han hadde fått av sin far, til Shiblon. Helaman måtte helt klart stole på Shiblon fordi “han var en rettferdig mann, og han vandret rettskaffent for Gud, og han søkte alltid å gjøre godt og holde Herren sin Guds befalinger” (Alma 63:2). Slik det synes å være karakteristisk for Shiblon, er ikke mye skrevet om ham fra den tid han overtok de hellige opptegnelsene til han ga dem til Helamans sønn Helaman (se Alma 63:11).
Shiblon var virkelig god og uten svik. Han var en person som ofret sin tid, sine talenter og sine anstrengelser for å hjelpe og oppløfte andre på grunn av kjærlighet til Gud og sine medmennesker (se Alma 48:17-19; 49:30). Han er fullkomment beskrevet av president Spencer W. Kimball: “Gode kvinner og menn er alltid mer opptatt av å tjene enn av å styre.”
I en verden hvor ros, stilling, makt, utmerkelser og myndighet søkes på alle kanter, hedrer jeg de strålende og velsignede sjeler som virkelig er gode og uten svik, de som er motivert av kjærlighet til Gud og sine medmennesker, disse flotte kvinner og menn som er “mer opptatt av å tjene enn av å styre”.
I dag er det noen som vil ha oss til å tro at vår søken etter relevans bare kan tilfredsstilles ved å oppnå stilling og makt. Men heldigvis er det mange som er upåvirket av dette perspektivet. De finner relevans når de søker å bli virkelig gode og uten svik. Jeg har funnet dem i alle samfunnslag og i mange trossamfunn. Og jeg finner dem i stort antall blant virkelig omvendte Kristi disipler.
Jeg beundrer dem som uselvisk utfører tjeneste hver uke i menigheter og grener over hele verden ved å gå den annen mil for å utføre kall. Men kall kommer og går. Enda mer imponerende for meg er de mange som uten formelle kall, finner måter å konsekvent tjene og oppløfte andre på. En mann kommer tidlig til kirken for å sette frem stoler, og blir igjen etterpå for å rydde opp i kirkebygningen. Én søster velger bevisst sitteplass ved siden av en blind søster i menigheten ikke bare for å hilse på henne, men også så hun kan synge salmene høyt nok til at den blinde søsteren kan høre ordene og synge med. Hvis dere ser nærmere etter i deres menighet eller gren, vil dere finne eksempler som disse. Det er alltid medlemmer som synes å vite hvem som trenger hjelp, og når de skal gi den.
Kanskje min første lærdom om virkelig gode hellige uten svik, var en jeg fikk som ung misjonær. Jeg flyttet inn i et område med en eldste jeg ikke kjente. Jeg hadde hørt andre misjonærer snakke om at han aldri hadde fått noen lederoppgaver og at han strevde med det koreanske språket til tross for at han hadde vært lenge i landet. Men da jeg ble kjent med denne eldsten, oppdaget jeg at han var en av de lydigste og mest trofaste misjonærer jeg hadde kjent. Han studerte da det var tid for å studere. Han arbeidet da det var tid for å arbeide. Han forlot leiligheten i tide og kom hjem i tide. Han studerte flittig koreansk, selv om språket var særdeles vanskelig for ham.
Da jeg oppdaget at kommentarene jeg hadde hørt, var usanne, følte jeg at denne misjonæren var blitt feilbedømt som mislykket. Jeg ønsket å fortelle hele misjonen hva jeg hadde oppdaget om denne eldsten. Jeg fortalte misjonspresidenten om mitt ønske om å korrigere denne misforståelsen. Hans svar var: “Vår himmelske Fader vet at denne unge mannen er en god misjonær, og det samme gjør jeg.” Han tilføyde: “Og nå vet også du det, så hvem andre har egentlig noen betydning?” Denne kloke misjonspresidenten lærte meg hva som var viktig i tjeneste, og det var ikke anerkjennelse, stilling, makt, ære eller myndighet. Dette var en stor lærepenge for en ung misjonær som var altfor opptatt av titler.
Med denne lærdommen i tankene begynte jeg å se tilbake på mitt liv og se hvor ofte jeg hadde blitt påvirket av menn og kvinner som da ikke hadde noen stor tittel eller stilling. En av disse Shiblon-lignende sjelene var min Seminar-lærer i nest siste året på videregående skole. Denne gode mannen underviste bare i Seminar i to eller tre år, men han åpnet mitt hjerte på en måte som hjalp meg å få et vitnesbyrd. Han var kanskje ikke den mest populære læreren på skolen, men han var alltid forberedt, og hans innflytelse på meg var sterk og varig. En av de få gangene jeg har sett denne mannen i de 40 årene siden han underviste meg, var da han kom for å snakke med meg i min fars begravelse. Dette var virkelig en handling som ikke var motivert av tittel eller makt.
Jeg beundrer denne trofaste læreren og mange som ham, som virkelig er gode og uten svik. Jeg beundrer Søndagsskole-læreren som ikke bare underviser elevene i løpet av leksjonen på søndag, men også underviser og påvirker de samme elevene ved å invitere dem hjem til frokost. Jeg beundrer ungdomsledere som deltar i sports- og kulturaktivitetene til de unge mennene og kvinnene i sine menigheter. Jeg beundrer ham som skriver oppmuntrende lapper til naboer, og kvinnen som ikke bare sender julekort, men personlig leverer dem til familiemedlemmer og venner som har behov for et besøk. Jeg beundrer mannen som rutinemessig tok en nabo med på kjøretur i denne naboens mørke periode med Alzheimers – og ga både ham og hans hustru en sårt tiltrengt forandring.
Disse tingene gjøres ikke for ros eller utmerkelser. Disse mennene og kvinnene er ikke motivert av muligheten for å motta titler eller myndighet. De er Kristi disipler som stadig går omkring og gjør godt, og i likhet med Shiblon prøver de å behage sin Fader i himmelen.
Jeg blir lei meg når jeg hører om noen som slutter å utføre tjeneste, eller til og med å gå i kirken, fordi de blir avløst fra et kall eller føler seg oversett til en stilling eller en tittel. Jeg håper de en dag vil lære det jeg lærte som ung misjonær – at den tjeneste som teller mest, vanligvis anerkjennes av Gud alene. I vår streben etter meg og mitt, har vi glemt deg og ditt?
Noen sier kanskje: “Men jeg har så langt igjen til å bli som dem du beskriver.” Den gode nyheten i Jesu Kristi evangelium er at våre hjerters ønsker kan bli forvandlet og våre motiver kan bli utviklet og foredlet. Når vi blir døpt inn i Guds sanne hjord, begynner vi prosessen med å bli nye skapninger (se 2 Korinterbrev 5:17; Mosiah 27:26). Hver gang vi fornyer dåpspakten ved å ta del i nadverden, er vi ett skritt nærmere det endelige målet. Når vi holder ut i denne pakten, finner vi styrke til å sørge med dem som sørger og trøste dem som trenger trøst (se Mosiah 18:9). I denne pakten finner vi den nåde som gjør det mulig for oss å tjene Gud og holde hans bud, herunder å elske Gud av hele vårt hjerte og elske vår neste som oss selv. I denne pakten hjelper Gud og Kristus oss slik at vi kan hjelpe dem som trenger vår hjelp (se Mosiah 4:16; se også vers 11-15).
Alt jeg virkelig ønsker i livet. er å behage mine fedre – både min jordiske og min himmelske – og å bli mer lik Shiblon.
Jeg takker min himmelske Fader for Shiblon-lignende sjeler hvis eksempel gir meg – og oss alle – håp. I deres liv ser vi et vitnesbyrd om en kjærlig Fader i himmelen og en omsorgsfull og barmhjertig Frelser. Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til deres med et løfte om å gjøre mitt beste for å bli mer lik dem, i Jesu Kristi navn. Amen.