Hvorfor ekteskap, hvorfor familie

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

En familie bygget på ekteskap mellom en mann og en kvinne, gir de beste forutsetninger for at Guds plan skal lykkes.

Over den store vestre døren til den berømte Westminster Abbey i London, står statuene av 10 kristne martyrer på 1900-tallet. Blant dem finner vi Dietrich Bonhoeffer, en begavet tysk teolog født i 1906. Bonhoeffer ble en tydelig kritiker av nazidiktaturet og dets behandling av jøder og andre. Han ble fengslet for sin aktive motstand og til slutt henrettet i en konsentrasjonsleir. Bonhoeffer var en produktiv forfatter, og noen av hans mest kjente verker er brev som velvillige vakter hjalp ham å smugle ut av fengselet, senere utgitt som Brev og avhandlinger fra fengselet.

Et av disse brevene var til hans niese før hennes bryllup. Det inneholdt følgende viktige innsikt: “Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre… I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere et ledd i generasjonslenken, som Gud lar komme og gå til sin herlighet og kaller inn til sitt rike. I deres kjærlighet ser dere bare himmelen av deres egen lykke, men i ekteskapet blir dere satt i en ansvarsfull stilling overfor verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er deres egen, men ekteskapet er mer enn noe personlig – det er en status, et embede. Akkurat som det er kronen, og ikke bare viljen til å regjere som skaper kongen, er det også ekteskapet, og ikke bare deres kjærlighet til hverandre, som forener dere i Guds og menneskers øyne… Kjærligheten kommer altså fra dere, men ekteskapet fra oven, fra Gud.”

På hvilken måte overgår ekteskap mellom en mann og en kvinne deres kjærlighet til hverandre og deres egen lykke, og blir “en ansvarsfull stilling overfor verden og menneskeheten”? I hvilken forstand kommer det “fra oven, fra Gud”? For å forstå, må vi gå tilbake til begynnelsen.

Profeter har åpenbart at vi først eksisterte som intelligenser, og at vi ble gitt form, eller åndelegemer, av Gud, og slik ble vi hans åndebarn – sønner og døtre av himmelske foreldre. Det kom en tid i denne førjordiske tilværelse da vår himmelske Fader, ifølge sitt ønske om at vi måtte bli “forunt å gå fremad slik han selv hadde gjort”, utarbeidet en plan for å gjøre oss i stand til det. I Skriftene er den gitt forskjellige navn, blant annet “frelsesplanen”, “den store plan for lykke” og “forløsningsplanen”. De to viktigste hensiktene med planen ble forklart for Abraham med følgende ord:

“Og det sto en iblant dem som var Gud lik, og han sa til dem som var med ham: Vi vil gå ned, for det er rom der, og vi vil ta av disse elementer, og vi vil skape en jord hvorpå disse [ånder] kan bo,

og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem,

og de som holder sin første prøvestand skal forøkes… og de som holder sin annen prøvestand, skal forøkes i herlighet evindelig og alltid.”

Takket være vår himmelske Fader, hadde vi allerede blitt åndelige skapninger. Nå tilbød han oss en mulighet til å utfylle eller fullkommengjøre denne skapningen. Tilføyelsen av det fysiske elementet er avgjørende for fylden av den tilværelse og herlighet som Gud selv nyter. Hvis vi, da vi var sammen med Gud i den førjordiske åndeverden, ville delta i hans plan – eller med andre ord “holde vår første prøvestand” – skulle vi “forøkes” med et fysisk legeme når vi kom for å bo på den jord han skapte for oss.

Hvis vi så, i løpet av vår jordiske erfaring, valgte å “gjøre alt som Herren [vår] Gud [skulle befale oss]”, ville vi ha holdt vår “annen prøvestand”. Dette betyr at vi ved våre valg ville vise Gud (og oss selv) vårt engasjement og vår evne til å etterleve hans celestiale lov mens vi var utenfor hans nærhet og i et fysisk legeme med alle dets evner, lyster og lidenskaper. Kunne vi holde kjødet i tømme slik at det ble et redskap for ånden, snarere enn dens herre? Kunne vi betros både i tid og evighet med guddommelig myndighet, herunder evnen til å skape liv? Ville vi hver for oss overvinne det onde? De som gjorde det, skulle “forøkes i herlighet evindelig og alltid” – og et svært betydelig aspekt ved denne herligheten er et oppstandent, udødelig og herliggjort fysisk legeme. Ikke rart at vi “ropte av fryd” over disse fantastiske mulighetene og løftene.

Minst fire ting er nødvendig for at denne guddommelige plan skal lykkes:

Den første var jordens skapelse som vår bolig. Uansett hva detaljene i skapelsesprosessen var, vet vi at det ikke var en tilfeldighet, men at den ble ledet av Gud Faderen og gjennomført av Jesus Kristus – for “alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.”

Den andre er en tilstand av dødelighet. Adam og Eva handlet for alle som hadde valgt å delta i Faderens store plan for lykke. Deres fall skapte de betingelser som trengtes for vår fysiske fødsel og for å oppleve jordelivet og lære utenfor Guds nærhet. Med fallet fulgte en bevissthet om godt og ondt og den gudgitte evnen til å velge. Fallet tilveiebragte også den fysiske død som er nødvendig for at vår tid i jordelivet skulle være midlertidig, slik at vi ikke skulle leve evig i våre synder.

Den tredje er forløsning fra fallet. Vi ser dødens rolle i vår himmelske Faders plan, men denne planen ville ikke ha noen nytte uten en mulighet til å overvinne døden til slutt, både fysisk og åndelig. Derfor var det en Forløser, Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, som led og døde for å sone for Adam og Evas overtredelse og dermed tilveiebringe oppstandelse og udødelighet for alle. Og siden ingen av oss har vært fullstendig og konsekvent lydige mot evangeliets lov, forløser hans forsoning oss også fra våre egne synder på betingelse av omvendelse. Med Frelserens nåde og forsoning som sørger for tilgivelse for synd og helliggjørelse av sjelen, kan vi bli åndelig født på ny og forsonet med Gud. Vår åndelige død – vår adskillelse fra Gud – vil ta slutt.

Den fjerde og siste er rammen rundt vår fysiske fødsel og etterfølgende åndelige gjenfødelse inn i Guds rike. For at hans verk skulle lykkes med å “opphøye [oss] sammen med ham”, forordnet Gud at menn og kvinner skulle gifte seg og føde barn, og i samspill med Gud skape de fysiske legemer som er nøkkelen til prøven i jordelivet og avgjørende for evig herlighet sammen med ham. Han forordnet også at foreldre skulle stifte familie, oppdra sine barn i lys og sannhet og bringe dem til et håp i Kristus. Faderen har befalt oss:

“Du skal undervise dine barn åpent om disse ting og si…

Ettersom dere ble født til verden av vann og blod og ånden som jeg har dannet og ble av støv en levende sjel, må dere bli født på ny til himmelens rike av vann og av Ånden og bli renset ved blod, ja, blodet av min Enbårne, så dere kan bli helliggjort fra all synd og få del i det evige livs ord i denne verden og evig liv i den kommende verden, ja, udødelig herlighet.”

Når vi vet hvorfor vi forlot vår himmelske Faders nærhet og hva som skal til for å vende tilbake og bli opphøyet sammen med ham, blir det veldig klart at ingenting med hensyn til vår tid på jorden kan være viktigere enn fysisk fødsel og åndelig gjenfødelse, de to forutsetningene for evig liv. For å bruke Dietrich Bonhoeffers ord, er dette ekteskapets “embede” og den “ansvarsfulle stilling overfor… menneskeheten” som denne guddommelige institusjon “fra oven, fra Gud”, innehar. Det er et “ledd i generasjonslenken” både her og siden – himmelens orden.

En familie bygget på ekteskap mellom en mann og en kvinne, gir de beste forutsetninger for at Guds plan skal lykkes – for å føde barn som kommer i renhet og uskyld fra Gud, og det miljø for lærdom og forberedelse som de vil trenge for et godt jordeliv og evig liv i neste verden. Et visst antall familier som er bygget på slike ekteskap, er avgjørende for at et samfunn skal overleve og trives. Det er derfor lokalsamfunn og nasjoner generelt har oppmuntret til og beskyttet ekteskap og familie som privilegerte institusjoner. Det har aldri bare handlet om voksnes kjærlighet og lykke.

Den samfunnsvitenskapelige fordel med ekteskap og familier ledet av en mann og en kvinne som er gift, er overbevisende. Derfor “advarer vi og sier at oppløsningen av familien vil påføre enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner de ulykker som er forutsagt av profeter i oldtiden og i nyere tid.” Men våre påstander om ekteskapets og familiens rolle hviler ikke på samfunnsvitenskap, men på den sannhet at de er Guds skaperverk. Det var han som i begynnelsen skapte Adam og Eva i sitt bilde, til mann og kvinne, og forenet dem som mann og hustru for å bli “ett kjød” og bli mange og fylle jorden. Hver enkelt bærer det guddommelige bildet, men det er i en ekteskapelig forening hvor mann og kvinne blir ett, at vi oppnår kanskje den mest komplette betydningen av å ha blitt skapt i Guds bilde – som mann og kvinne. Hverken vi eller noe annet menneske kan forandre denne guddommelige ekteskapsorden. Den er ikke skapt av mennesker. Et slikt ekteskap er virkelig “fra oven, fra Gud”, og er like mye en del av planen for lykke som fallet og forsoningen.

I den førjordiske verden gjorde Lucifer opprør mot Gud og hans plan, og hans motstand øker stadig i intensitet. Han kjemper for å hindre ekteskap og familier i å bli dannet, og der ekteskap og familier blir dannet, gjør han det han kan for å ødelegge dem. Han angriper alt som er hellig ved menneskenes seksualitet, og fjerner den fra ekteskapets ramme med en tilsynelatende uendelig rekke av umoralske tanker og handlinger. Han prøver å overbevise menn og kvinner om at prioriteringer for ekteskap og familie kan ignoreres eller oppgis, eller i det minste underordnes karriere og andre prestasjoner, jakten på selvrealisering og personlig selvråderett. Djevelen er utvilsomt fornøyd når foreldre forsømmer å undervise og lære sine barn å ha tro på Kristus og å bli åndelig født på ny. Brødre og søstre, mange ting er gode, mange er viktige, men bare noen få er avgjørende.

Å erklære grunnleggende sannheter med hensyn til ekteskap og familie, er ikke å overse eller bagatellisere de ofre og fremganger de gjør som ikke har idealet som en realitet i dag. Noen av dere mottar ikke ekteskapets velsignelse av grunner som manglende alternativer, tiltrekning til samme kjønn, fysiske eller psykiske funksjonshemminger eller ganske enkelt en frykt for å mislykkes, som i det minste for øyeblikket, overskygger troen. Eller kanskje dere har giftet dere, men ekteskapet tok slutt, og dere står alene igjen for å håndtere det to sammen så vidt kan klare. Noen av dere som er gift, kan ikke få barn til tross for overveldende ønsker og inderlig bønn.

Likevel har alle gaver. Alle har talenter. Enhver kan bidra til utfoldelsen av den guddommelige planen i hver generasjon. Mye godt, mye som er nødvendig – ja, noen ganger alt som er nødvendig for øyeblikket – kan oppnås i mindre enn ideelle omstendigheter. Så mange av dere gjør deres aller beste. Og når dere som bærer de tyngste byrdene i jordelivet, reiser dere for å forsvare Guds plan for å opphøye sine barn, er vi alle rede til å marsjere. Med frimodighet vitner vi om at Jesu Kristi forsoning har tatt høyde for, og til slutt vil oppveie alle savn og tap for dem som vender seg til ham. Ingen er forutbestemt til å motta mindre enn alt som Faderen har til sine barn.

En ung mor fortalte meg nylig om sin angst for å være utilstrekkelig i dette høyeste av alle kall. Jeg følte at problemene som bekymret henne, var små, og at hun ikke behøvde å bekymre seg. Hun gjorde det bra. Men jeg visste at hun bare ønsket å behage Gud og å innfri hans tillit. Jeg sa noen beroligende ord, og i mitt hjerte ba jeg om at Gud, hennes himmelske Fader, ville oppløfte henne med sin kjærlighet og visshet om hans anerkjennelse når hun utfører hans arbeid.

Dette er min bønn for oss alle i dag. Måtte vi alle finne anerkjennelse i hans øyne. Måtte ekteskap blomstre og familier seile i medvind, og om vår lodd er en fylde av disse velsignelsene i jordelivet eller ikke, måtte Herrens nåde bringe lykke nå og tro på sikre løfter som vil komme. I Jesu Kristi navn. Amen.