“Vandre med meg”
Vår ordinasjon til prestedømmet er en invitasjon fra Herren til å vandre med ham, å gjøre hva han gjør, å tjene slik han tjener.
Mine kjære brødre i prestedømmet: min hensikt i dag er både å gi dere tillit og styrke dere i deres prestedømstjeneste. Det kan på sett og vis sammenlignes med det jeg tror var Frelserens hensikt da han møtte en rik ung mann som spurte: “Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv? (Matteus 19:16). Kanskje du har kommet til denne konferansen som denne unge mannen som kom til Frelseren, og du undrer på om din tjeneste har vært akseptabel. Og samtidig aner du at det er mer å gjøre - kanskje mye mer! Jeg ber at jeg kan klare å formidle Herrens kjærlige anerkjennelse av det du allerede har gjort, samtidig som jeg gir et oppmuntrende glimt av det du, med hans hjelp, ennå kan oppnå som bærer av hans hellige prestedømme.
Den rike unge mannen ble bedt om å selge alt han hadde for å følge Frelseren. Din fremtidige utvikling krever kanskje ikke det, men krever sannsynligvis en grad av offer. Uansett håper jeg at mitt budskap ikke får deg til å gå “bedrøvet bort” slik den unge mannen gjorde. (Se Matteus 19:20-22.) I stedet tror jeg at du vil “gå [din] vei med glede” (L&p 84:105) fordi du ønsker å forbedre deg.
Likevel er det normalt å føle at vi ikke helt strekker til når vi tenker over det Herren har kalt oss til å gjøre. Faktisk er det slik at om du fortalte meg at du føler deg fullkomment i stand til å oppfylle dine prestedømsplikter, ville jeg nok bekymre meg for at du ikke forstår dem. På den andre siden: Dersom du fortalte meg at du føler du vil gi opp fordi oppgaven er langt større enn dine evner, så ville jeg ønske å hjelpe deg til å forstå hvordan Herren foredler og styrker bærere av hans prestedømme til å gjøre ting som de aldri ville klart alene.
Dette er like sant for meg i mitt kall som det er for deg i ditt. Ingen av oss kan gjøre prestedømmets arbeid, og gjøre det godt, ved utelukkende å stole på vår egen visdom og egne evner. Det er fordi det ikke er vårt verk – det er Herrens. Så den eneste måten å lykkes på er å stole på ham, enten du er en nykalt diakon betrodd oppgaven å bringe en grad av åndelig kraft til nadverdens ordinans; eller en hjemmelærer med oppdrag fra Herren om å elske og betjene en familie du ikke kjenner og som ikke synes å ville ha din kjærlighet og tjeneste; eller en far som vet at du skal presidere i ditt hjem i rettferdighet, men du er kanskje usikker på hvordan, og tiden synes å løpe fra deg fordi disse barna vokser fort, og verden synes å være så hard og brutal.
Dersom du føler deg litt overveldet, så ta det som et godt tegn. Det tyder på at du kan føle hvor stor tillit Gud har til deg. Det betyr at du har litt forståelse av hva prestedømmet egentlig er.
Det er svært få mennesker i verden som har den forståelsen. Selv de som kan ramse opp en fornuftig definisjon, forstår det ikke nødvendigvis. Det er noen skriftsteder som ved den Ånd de bringer, kan gi oss en dypere ærefrykt for det hellige prestedømme. Her er noen av disse skriftstedene:
”Det… melkisedekske prestedømmes kraft og myndighet er å ha nøklene til alle kirkens åndelige velsignelser.
[Å] ha anledning til å motta himmelens rikes mysterier, å få himlene åpnet for seg, å ha samfunn med hovedforsamlingen og Den førstefødtes menighet og nyte samfunn og nærvær med Gud Faderen og Jesus, den nye pakts mellommann.
“Det… aronske… prestedømmes kraft og myndighet er å ha nøklene til englers betjening.” (L&p 107:18-20).
“I dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt.”
“For uten dette kan intet menneske se Guds, ja, Faderens åsyn og leve.”(L&p 84:20, 22).
“Dette høye prestedømme [er] etter [Guds] Sønns orden, en orden som har eksistert helt siden verdens grunnvoll ble lagt, eller som med andre ord er uten dagers begynnelse eller års ende, og er beredt fra evighet til all evighet som følge av hans forutkunnskap om alle ting.” (Alma 13:7).
“[E]nhver som ble ordinert etter denne orden og dette kall, skulle ha kraft, ved tro, til å bryte fjell, til å skille hav, til å tørke ut elver, til å dreie dem ut av sin kurs,
til å beseire nasjoners hærer, til å skille jorden, til å bryte ethvert bånd, til å stå i Guds nærhet, til å gjøre alle ting ifølge hans vilje, ifølge hans befaling, til å underkaste seg fyrstedømmer og makter, og dette ved Guds Sønns vilje, han som var til før verdens grunnleggelse.” (Joseph Smith oversettelse, 1 Mosebok 14:30–31 [i Veiledning til Skriftene])
En måte å reagere på beskrivelser av prestedømmets kraft som inngir slik ærefrykt, er å anta at de ikke gjelder oss. En annen måte å reagere på er med selvransakelse av vårt eget hjerte, som: Har jeg noensinne følt at himlene er blitt åpnet for meg? Ville noen bruke uttrykket “englers betjening” for å beskrive min prestedømstjeneste? Bringer jeg “guddommelighetens kraft” inn i livet til dem jeg tjener? Har jeg noensinne brutt i stykker et fjell, beseiret en hær, brutt noens bånd eller underkastet verdslige makter – om bare i billedlig forstand – for å oppfylle Guds vilje?
Slik selvransakelse bringer alltid en følelse av at vi kan gjøre mer i Herrens tjeneste. Jeg håper det også gir deg en følelse at du ønsker å gjøre mer – en lengsel etter å delta mer fullstendig i Herrens mirakuløse verk. Slike følelser er det første trinnet mot å bli den type mann som prestedømstjeneste er ment å skape.
Det neste trinnet er beskrevet i en samtale mellom Jehova og Enok. Vi kjenner Enok som en mektig profet som opprettet Sion midt blant stor ugudelighet. Men før han ble en mektig profet, så Enok på seg selv som “bare en gutt… tung i tale” …og forhatt av hele folket (Moses 6:31). Lytt til ordene Herren brukte for å oppmuntre Enok. De er også hans ord til deg som er kalt til å tjene andre som en prestedømsbærer:
“Og Herren sa til Enok: Gå ut og gjør som jeg har befalt deg, og intet menneske skal ramme deg. Opplat din munn og den skal bli fylt, og jeg vil gi deg evnen til å tale, for alt kjød er i mine hender, og jeg vil gjøre som det synes meg godt…
Se, min Ånd hviler på deg, derfor vil jeg rettferdiggjøre alle dine ord, og fjellene skal vike for deg, og elvene skal forandre sine løp, og du skal bli i meg og jeg i deg, vandre derfor med meg.” (Moses 6:32, 34).
Brødre, vår ordinasjon til prestedømmet er en invitasjon fra Herren til å vandre med ham. Hva vil det si å vandre med Herren? Det betyr å gjøre det han gjør, å tjene slik han tjener. Han ofret sin egen komfort for å velsigne de trengende, så det er det vi prøver å gjøre. Han syntes å legge spesielt merke til mennesker som ble oversett og endog skydd av samfunnet, så vi prøver å gjøre det også. Han vitnet med mot og likevel med kjærlighet om den sanne læren han mottok fra sin Fader, selv om den var upopulær, og det må vi også. Han sa til alle:“Kom til meg” (Matteus 11:28), og vi sier til alle: “Kom til Ham.” Som prestedømsbærere er vi hans representanter. Vi handler ikke på vegne av oss selv, men på vegne av ham. Vi taler ikke våre ord, men hans. Mennesker vi tjener blir bedre kjent med ham på grunn av vår tjeneste.
Så snart vi tar imot Herrens invitasjon “vandre med meg”, endrer innholdet i vår prestedømstjeneste seg. Den blir med en gang mer opphøyd og edlere, men også mer oppnåelig, fordi vi vet at vi ikke er alene. Jeg følte dette med stor kraft da President Thomas S. Monson la sine hender på mitt hode for ni år siden og velsignet meg idet jeg begynte min tjeneste i mitt nåværende kall. I den velsignelsen gjentok han disse ordene fra Frelseren: “Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
Jeg har stolt på det løftet mange ganger, og jeg har sett det oppfylt på mange måter i mine 72 år med prestedømstjeneste. Det skjedde da jeg var en ny aronsk prestedømsbærer med oppdrag å dele ut nadverden. Livredd for å gjøre feil gikk jeg utenfor kirkebygningen før møtet begynte og bad i desperasjon at Gud måtte hjelpe meg. Et svar kom. Jeg følte at Herren var med meg. Jeg følte hans tillit til meg, og slik følte jeg tillit i min del av hans verk.
Det gjentok seg da jeg virket som biskop. Jeg fikk en telefon fra en kvinne som hadde begått et alvorlig feiltrinn og nå sto overfor en vanskelig avgjørelse. I møtet med henne følte jeg at jeg visste svaret på hennes problem, men jeg følte også sterkt at jeg ikke skulle gi henne det svaret – hun trengte å tilegne seg det selv. Mine ord til henne var “Jeg tror Gud vil fortelle deg hva du må gjøre hvis du spør ham.” Hun fortalte senere at hun hadde spurt ham, og han svarte henne.
I et annet tilfelle kom en annen telefonoppringning, denne gang fra politiet. Jeg ble fortalt at en beruset sjåfør hadde krasjet bilen inn i lobbyen til en bank. Da den forfjamsede sjåføren så sikkerhetsvakten trekke våpen, ropte han: “Ikke skyt! Jeg er mormon!”
Den berusede bilføreren viste seg å være medlem av min menighet, døpt ganske nylig. Mens jeg ventet for å snakke med ham på mitt biskopskontor, planla jeg hva jeg skulle si for å få ham til å føle anger for hvordan han hadde brutt sine pakter og satt Kirken i forlegenhet. Men da jeg satt og så på ham, hørte jeg en stemme i mitt sinn si: “Jeg vil la deg se ham som jeg ser ham.” Og så, i et kort øyeblikk, endret hele hans utseende seg. Jeg så ikke en fortumlet ung mann, men en ren, strålende, edel Guds sønn. Jeg følte plutselig Herrens kjærlighet for ham. Det synet endret vår samtale. Det forandret også meg.
Jeg fikk viktige lærdommer fra disse erfaringene med å vandre med Herren for å utføre hans verk. Jeg vil gjerne dele tre av dem med dere. Den første er at Gud legger merke til og vil støtte selv den nyeste og yngste diakon. Du behøver aldri føle at du er for liten eller betydningsløs til at Han skal legge merke til deg og den tjenesten du yter i hans navn.
Den andre lærdommen er at Herrens verk ikke bare er å løse problemer. Det er også å bygge mennesker. Så når du vandrer med ham i prestedømstjeneste, kan det hende at det du noen ganger synes er den mest effektive løsningen, ikke er Herrens foretrukne løsning, fordi den ikke gir mennesker anledning til å vokse. Hvis du lytter, vil han lære deg sine veier. Husk at Guds gjerning og herlighet ikke bare er å lede en effektiv organisasjon; det er “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Det er tross alt derfor han gir sin prestedømsmyndighet til ufullkomne dødelige mennesker som deg og meg og innbyr oss til å ta del i sitt verk. Vår fremgang er hans verk!
Så til den tredje lærdommen: Å vandre med Frelseren i prestedømstjeneste vil endre måten du ser andre på. Han vil lære deg å se dem gjennom sine øyne, som innebærer å se forbi det ytre og inn i hjertet (se 1 Samuel 16:7). Dette er hvordan Frelseren var istand til å se Simon, ikke som en impulsiv fisker, men som Peter, den klippefaste fremtidige leder for Kirken (se Lukas 5:1-11). Dette er hvordan han var i stand til å se Sakkeus, ikke som den korrupte skatteinnkreveren andre oppfattet ham som, men som en ærlig, rettskaffen sønn av Abraham (se Lukas 19:1-9). Dersom du vandrer med Frelseren lenge nok, vil du se enhver som et Guds barn med ubegrenset potensiale, uansett hva hans eller hennes fortid kan ha vært. Og dersom du fortsetter å vandre med Frelseren, vil du utvikle en annen gave han har – evnen til å hjelpe mennesker å se dette potensiale i seg selv og å omvende seg.
Mine kjære brødre i prestedømmet, på mange måter er vi som de to disiplene som vandret på veien til Emmaus den første påskesøndagen. Det var oppstandelsens morgen, men de var ikke sikre på om det var noen oppstandelse eller hva oppstandelse betydde engang. De “håpet at [Jesus fra Nasaret] skulle forløse Israel,” men de var “trege i hjertet til å tro” alt det skriftene lærte om oppstandelsen. Mens de vandret av sted og prøvde å drøfte det sammen, “kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. (Se Lukas 24:13-32.)
Jeg vitner om at når vi vandrer på prestedømstjenestens sti, går Frelseren Jesus Kristus med oss, for det er hans sti og hans vei. Hans lys går foran oss, og hans engler er rundt om oss. Vi mangler kanskje en full forståelse av hva prestedømmet er og hvordan vi skal utøve det slik han gjør. Men dersom vi er veldig oppmerksomme på de øyeblikkene vårt hjerte “brenner i oss” (Lukas 24:32), kan våre øyne bli åpnet, og vi vil se hans hånd i vårt liv og i vår tjeneste. Jeg vitner om at vi lærer ham best å kjenne ved å arbeide med ham og tjene ham i det store verket å bringe frelse til Guds barn. “For hvordan kjenner et menneske den herre som han ikke har tjent og som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker og hensikter?” Mosiah 5:13). Jesus Kristus er vår Herre. Dette er hans kirke. Det er hans prestedømme vi bærer. Må hver og en av oss velge å vandre med ham og erkjenne hvordan han vandrer med oss.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, vår oppstandne Herre. Jeg bærer mitt vitnesbyrd at prestedømmet han har betrodd oss er myndigheten og kraften til å tale og handle i hans navn. Vi er barn av en kjærlig himmelsk Fader, som besvarer våre bønner og sender Den hellige ånd for å styrke oss i ethvert prestedømsansvar vi velsignes med å motta. Joseph Smith så Faderen og Sønnen. Han mottok prestedømmets nøkler som er gitt videre til President Monson, som utøver dem i dag. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.