Hva han sier til dere, det skal dere gjøre
Når vi bestemmer oss for å gjøre “hva [Gud] sier til” oss, forplikter vi oss oppriktig til å innrette vår daglige adferd etter Guds vilje.
Frelseren utførte sitt første nedtegnede mirakel på en bryllupsfest i Kana i Galilea. Maria, hans mor, og hans disipler var også der. Maria følte tydeligvis et visst ansvar for at festen skulle bli vellykket. Under feiringen oppsto det et problem – bryllupsvertene gikk tom for vin. Maria ble bekymret og gikk til Jesus. De snakket litt sammen, og så henvendte Maria seg til tjenerne og sa:
“Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.
Nå stod der… seks vannkar av stein… [Disse karene ble ikke brukt til å lagre drikkevann, men ble brukt til seremoniell tvetting ifølge Moseloven.]
Jesus sa til [tjenerne]: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen.
Så sa han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham.
Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin”, og uttrykte forbauselse over at den beste vinen ble servert så sent på festen.
Vi husker vanligvis denne hendelsen fordi det å forvandle vann til vin var en demonstrasjon av Guds kraft – det var et mirakel. Det er et viktig budskap, men det finnes et annet viktig budskap i Johannes’ beretning. Maria var “et dyrebart og utvalgt redskap”, kalt av Gud til å føde, pleie og oppfostre selveste Guds Sønn. Hun visste mer om ham enn noen annen på jorden. Hun visste sannheten om hans mirakuløse fødsel. Hun visste at han var syndfri og at han “[ikke talte] som andre mennesker, ei heller kunne han bli undervist, for han trengte ikke at noe menneske skulle lære ham”. Maria visste om hans usedvanlige evne til å løse problemer, også et så personlig som å sørge for vin til en bryllupsfest. Hun hadde urokkelig tro på ham og på hans guddommelige kraft. Hennes enkle og direkte instruksjoner til tjenerne hadde ingen forbehold, ingen betingelser, ingen begrensninger: “Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.”
Maria var en ung kvinne da engelen Gabriel viste seg for henne. Til å begynne med var hun urolig fordi hun fikk nåde og ble kalt “velsignet… blant kvinner… og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være”. Gabriel forsikret henne om at hun ikke hadde noe å frykte – nyheten han kom med, var god. Hun skulle “bli med barn… Den Høyestes Sønn… [som] skal være konge over Jakobs hus til evig tid”.
Maria tenkte høyt: “Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?”
Engelen forklarte, men bare kort, og bekreftet for henne at “ingenting er umulig for Gud”.
Maria svarte ydmykt at hun ville gjøre det Gud ba henne om, uten å forlange å få vite detaljer og utvilsomt til tross for at hun hadde utallige spørsmål om konsekvensene for sitt liv. Hun forpliktet seg uten helt å forstå hvorfor han ba henne om dette eller hvordan det ville gå. Hun godtok Guds ord betingelsesløst og på forhånd, med lite kunnskap om hva som ventet henne. Med enkel tillit til Gud sa Maria: “Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.”
Når vi bestemmer oss for å gjøre “hva [Gud] sier til” oss, forplikter vi oss oppriktig til å innrette vår daglige adferd etter Guds vilje. Slike enkle troshandlinger som å studere Skriftene daglig, faste regelmessig og be med ærlig hensikt, gir dybde til vår åndelig kapasitet slik at vi kan oppfylle jordelivets krav. Med tiden fører enkle vaner preget av tro til mirakuløse resultater. De forvandler vår tro fra en frøplante til en dynamisk kraft til det gode i vårt liv. Så, når utfordringene kommer, gir vår forankring i Kristus standhaftighet for vår sjel. Gud gjør våre svakheter til styrke, øker våre gleder og får “alle ting… [til å] tjene [oss] til det gode”.
For noen år siden snakket jeg med en ung biskop som brukte mange timer hver uke på å gi råd til menighetens medlemmer. Han kom med en slående bemerkning. Problemene som menighetens medlemmer opplevde, sa han, var de samme som medlemmer av Kirken overalt opplever – spørsmål som hvordan man skaper et lykkelig ekteskap, vanskeligheter med å balansere arbeid, familie og plikter i Kirken, utfordringer med Visdomsordet, med arbeid eller med pornografi, eller vanskeligheter med å føle fred med hensyn til en retningslinje i Kirken eller et historisk spørsmål de ikke forsto.
Hans råd til menighetens medlemmer omfattet svært ofte å vende tilbake til enkel trosutøvelse, som for eksempel å studere Mormons bok – slik president Thomas S. Monson rådet oss til å gjøre – betale tiende og utføre trofast tjeneste i Kirken. De reagerte imidlertid ofte med skepsis: “Jeg er ikke enig med deg, biskop. Vi vet alle at dette er bra ting å gjøre. Vi snakker om disse tingene hele tiden i Kirken. Men jeg er ikke sikker på at du forstår meg. Hva har noen av disse tingene å gjøre med de problemene jeg opplever?”
Det er et berettiget spørsmål. Med tiden har denne unge biskopen og jeg sett at de som er bevisst opptatt av å gjøre de “små og enkle ting” – å adlyde i tilsynelatende små ting – blir velsignet med tro og styrke som går langt utover lydighetshandlingene i seg selv, og faktisk kan virke fullstendig ubeslektet med dem. Det kan virke vanskelig å se sammenhengen mellom de daglige lydighetshandlingene og løsninger på de store og sammensatte problemene vi alle opplever. Men de står i forhold til hverandre. Min erfaring er at det å få til daglige vaner som viser tro, er den beste måten å styrke oss mot livets vanskeligheter på, uansett hva de måtte være. Små troshandlinger, også når de synes ubetydelig eller helt løsrevet fra de konkrete problemene som plager oss, velsigner oss i alt vi gjør.
Tenk på Na’aman, “den syriske kongens hærfører… en veldig stridsmann” og en spedalsk. En tjenestejente fortalte om en profet i Israel som kunne helbrede Na’aman, og derfor reiste han med et følge av tjenere, soldater og gaver til Israel, og kom til slutt til Elisas hus. Elisas tjener, ikke Elisa selv, informerte Na’aman om at Herrens befaling var: “Gå og bad deg sju ganger i [elven] Jordan!” En enkel ting. Kanskje denne enkle resepten slo den mektige krigeren som så ulogisk, overforenklet eller under hans verdighet at han fant hele forslaget støtende. Elisas instruksjon ga i hvert fall ikke mening for Na’aman, så “han vendte om og drog bort i vrede”.
Na’amans tjenere kom imidlertid forsiktig bort til ham og bemerket at han ville ha gjort “noe vanskelig” hvis Elisa hadde bedt ham om det. De sa at siden han bare ble bedt om å utføre en liten oppgave, burde han ikke da gjøre det, selv om han ikke forsto hvorfor? Na’aman revurderte sin reaksjon og kanskje skeptisk, men lydig, “drog han ned og dukket seg sju ganger i Jordan”, og ble på mirakuløst vis helbredet.
Noen belønninger for lydighet kommer raskt. Andre kommer først etter at vi har blitt satt på prøve. I Den kostelige perle leser vi om Adams utrettelige flid med hensyn til å holde budet om å ofre. Da engelen spurte Adam hvorfor han ofret, svarte han: “Jeg vet ikke, men Herren befalte meg det.” Engelen forklarte at ofrene hans var “et bilde på Faderens Enbårnes offer”. Men denne forklaringen kom først etter at Adam hadde vist sin beslutning om å adlyde Herren i “mange dager” uten å vite hvorfor han skulle ofre.
Gud vil alltid velsigne oss for vår urokkelige lydighet mot hans evangelium og lojalitet mot hans kirke, men han viser oss sjelden på forhånd sin tidsplan for å gjøre det. Han viser oss ikke hele bildet fra begynnelsen. Det er der tro, håp og tillit til Herren kommer inn.
Gud ber oss om å bære over med ham – stole på ham og følge ham. Han oppfordrer oss: “Protester ikke fordi dere ikke ser.” Han advarer oss mot å forvente enkle svar eller raske løsninger fra himmelen. Ting ordner seg når vi står urokkelig under prøven på vår tro, uansett hvor vanskelig denne prøven kan være å utholde eller hvor lang tid det tar å få svar. Jeg snakker ikke om “blind lydighet”, men om gjennomtenkt tillit til Herrens fullkomne kjærlighet og tidsplan.
Prøven på vår tro vil alltid innebære å holde fast ved den enkle, daglige utøvelsen av tro. Da, og bare da, lover han at vi vil motta det guddommelige svaret vi lengter etter. Først når vi har vist vår villighet til å gjøre det han ber oss om uten å forlange å få vite når, hvordan og hvorfor, kan vi “høste belønningen for [vår] tro, flid, tålmodighet og langmodighet”. Ekte lydighet aksepterer Guds bud betingelsesløst og på forhånd.
Bevisst eller ikke, velger vi alle hver dag “hvem [vi] vil tjene”. Vi viser vår beslutning om å tjene Herren ved trofast å utføre daglige handlinger som uttrykker hengivenhet. Herren lover å veilede oss, men for at han skal gjøre det, må vi gå, og stole på at han vet veien fordi han er “veien”. Vi må fylle våre egne vannkar til randen. Når vi stoler på og følger ham, blir vårt liv forvandlet, som vann til vin. Vi blir noe mer og bedre enn vi noensinne ellers kunne ha vært. Stol på Herren, og “hva han sier til dere, det skal dere gjøre”. I Jesu Kristi navn. Amen.