Alle må påta seg det navn som er gitt av Faderen
Frelserens navn har enestående og grunnleggende kraft. Det er det eneste navn vi kan bli frelst ved.
For noen uker siden deltok jeg i dåpen til flere åtte år gamle barn. De hadde begynt å lære Jesu Kristi evangelium fra sine foreldre og lærere. Et troens frø på ham hadde begynt å vokse i dem. Og nå ønsket de å følge ham ned i dåpens vann for å bli medlem av hans gjenopprettede kirke. Mens jeg iakttok deres forventning, lurte jeg på hvor mye de forsto når det gjaldt én viktig side ved deres dåpspakt: Deres forpliktelse til å påta seg Jesu Kristi navn.
Helt fra begynnelsen har Gud erklært hvilken fremtredende plass Jesu Kristi navn har i hans plan for oss. En engel underviste vår første far, Adam: “Derfor skal du gjøre alt hva du gjør i Sønnens navn, og du skal omvende deg og påkalle Gud i Sønnens navn for evig og alltid.”
Profeten kong Benjamin i Mormons bok underviste sitt folk: ”Det [skal ikke] gis noe annet navn, heller ingen annen vei eller noe annet middel hvorved frelse kan komme.”
Herren gjentok denne sannheten til profeten Joseph Smith: “Se, Jesus Kristus er det navn som er gitt av Faderen, og det er ikke gitt noe annet navn hvorved mennesket kan bli frelst.”
I vår tid har president Dallin H. Oaks undervist oss at “De som tror på Jesu Kristi hellige navn … og inngår i hans pakt …, kan gjøre krav på Jesu Kristi forsonende offer.”
Vår himmelske Fader ønsker å gjøre det uttrykkelig klart at hans Sønns navn, Jesus Kristus, ikke bare er et navn blant mange. Frelserens navn har enestående og grunnleggende kraft. Det er det eneste navn vi kan bli frelst ved. Ved å vektlegge denne sannheten i hver evangelieutdeling, forsikrer vår kjærlige Fader for alle sine barn at det finnes en vei tilbake til ham. Men det at en sikker vei er tilgjengelig, betyr ikke at vår tilbakekomst automatisk er sikret. Gud forteller oss at handling fra vår side er påkrevet: “Derfor må alle mennesker påta seg det navn som er gitt av Faderen.”
For å kunne få del i den frelsende kraft som kun kommer gjennom Kristi navn, må vi “ydmyke [oss] for Gud … og [komme] frem med et sønderknust hjerte og en angrende ånd … og [være] villige til å påta [oss] Jesu Kristi navn” og gjennom det kvalifisere oss, i likhet med mine 8 år gamle venner, til “ved dåp [å] opptas i hans kirke.”
Alle som oppriktig ønsker å påta seg Frelserens navn, må kvalifisere seg for, og motta, dåpens ordinans som et fysisk vitne til Gud om sin beslutning. Men dåpen er bare begynnelsen.
Ordet påta er ikke passivt. Det er et handlingsord med mange betydninger. Likeledes fordrer vår forpliktelse til å påta oss Jesu Kristi navn handling og har flere nivåer.
For eksempel er én betydning av det engelske ordet for (på)ta å innta i ens kropp, slik som når vi tar noe å drikke. Ved å påta oss Kristi navn, forplikter vi oss til å ta hans læresetninger, hans karaktertrekk og viktigst hans kjærlighet dypt inn i vårt indre slik at de blir en del av den vi er. Derfor er president Russell M. Nelsons oppfordring til de unge voksne om å “ydmykt og aktivt [prøve] å forstå hva hver enkelt av [Frelserens] forskjellige titler og navn betyr for [dem] personlig for [dem]” svært viktig, og å nyte Kristi ord i Skriftene, særlig Mormons bok.
En annen betydning av det engelske ordet for (på)ta, er å anerkjenne et menneske som innehar en bestemt rolle, eller å omfavne sannheten av en tanke eller et prinsipp. Når vi påtar oss Kristi navn, anerkjenner vi ham som vår Frelser og omfavner stadig hans læresetninger som rettesnor i vårt liv. I enhver betydelig avgjørelse vi tar, kan vi ta hans evangelium for å være sant og i lydighet etterleve det av hele vårt hjerte, og av all makt, sinn og styrke.
Ordet (på)ta kan også bety å innrette seg etter en person eller en sak. De fleste av oss har hatt erfaringen å påta seg ansvar på jobben, eller ta i et tak for en sak eller en bevegelse. Når vi påtar oss Kristi navn, påtar vi oss en sann disippels ansvar, vi forsvarer hans sak og vi “stå[r] som [hans] vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være.” President Nelson har anmodet “hver eneste unge kvinne og hver eneste unge mann … om å melde seg inn i Herrens ungdomsbataljon for å hjelpe til med Israels innsamling.” Og hver av oss er takknemlig for ta del i den profetiske oppfordringen å bekjenne hans gjenopprettede kirkes navn, slik det ble åpenbart av Frelseren selv: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Under prosessen med å påta oss Frelserens navn, må vi forstå at Kristi og hans kirkes sak er én og samme sak. De kan ikke skilles fra hverandre. På samme måte er vårt personlige disippelskap hos Frelseren og vårt aktive medlemskap i hans kirke også uadskillelig. Hvis vi svikter i vår forpliktelse til den ene, vil vår forpliktelse overfor den andre svekkes, like sikkert som natt følger dag.
Noen er avventende med å påta seg Jesu Kristi navn og hans sak fordi de anser den for å være overdrevent snever, begrensende og hemmende. I virkeligheten er det å påta seg Jesu Kristi navn både befriende og utvidende. Det vekker ønsket vi følte da vi aksepterte Guds plan gjennom tro på Frelseren. Med dette ønsket levende i vårt hjerte kan vi oppdage den virkelige hensikten med våre gudgitte gaver og talenter, erfare hans kraftgivende kjærlighet og vokse i vår omtanke for vår nestes velferd. Når vi påtar oss Frelserens navn, griper vi virkelig alt som er godt og blir som ham.
Det er viktig å huske at å påta seg Frelserens navn er en forpliktelse som følger med pakten – som begynner med pakten vi inngår i dåpen. President Nelson har undervist: “[Vår] forpliktelse til å følge Frelseren ved å inngå pakter med ham og deretter holde disse paktene, vil åpne døren for enhver åndelig velsignelse og hvert privilegium som er tilgjengelig.” Et av de himmelske privilegiene som følger av å påta seg Frelserens navn gjennom dåp, er tilgangen den gir til den neste ordinansen på paktens sti, vår bekreftelse. Da jeg spurte en av mine åtte år gamle venner hva det å påta seg Kristi navn betyr for henne, svarte hun ganske enkelt: “Det betyr at jeg kan ha Den hellige ånd.” Hun hadde rett.
Den hellige ånds gave mottas ved bekreftelse etter at vi har mottatt dåpens ordinans. Gaven er retten og muligheten til å ha Den hellige ånd som en stadig ledsager. Hvis vi lytter til og adlyder hans milde, lave røst, vil han holde oss på paktens sti som vi gikk inn på gjennom dåpen, advare oss når vi blir fristet til å forlate den, og oppmuntrer oss til å omvende og endre oss der det er nødvendig. Vårt fokus etter dåpen er alltid å ha Den hellige ånd med oss, slik at vi kan fortsette fremdriften langs paktens sti. Den hellige ånd kan bare være med oss i den grad vi holder vårt liv rent og syndfritt.
Av denne grunn har Herren tilrettelagt en måte for oss som stadig lar oss gjenoppfriske den rensende effekt dåpen vår har, gjennom en annen ordinans – nadverden. Hver uke kan vi “vitne … at [vi] er villige til å påta [oss Sønnens] navn” igjen, gjennom å rekke frem og ta symbolene på Herrens kjød og blod i vår hånd – brødet og vannet – og ta del i dem, inn i vår sjel. Til gjengjeld utfører Frelseren sitt renselsesmirakel nok en gang og gjør oss skikket til å ha Den hellige ånds vedvarende innflytelse. Er ikke dette et bevis på den uendelige barmhjertighet som kun finnes i Jesu Kristi navn? Idet vi påtar oss hans navn, påtar han seg våre synder og sorger, og likevel er hans “barmhjertighets arm […] utrakt” for å omfavne oss i sin kjærlighets armer.
Nadverden er en ukentlig påminnelse om at å påta oss Jesu Kristi navn er en levende og vedvarende forpliktelse; ikke en enkeltstående begivenhet som inntreffer bare én gang på vår dåpsdag. Vi kan jevnlig og gjentatte ganger nyte “det offer stort og hellig [som] mennesket [ei] forstår. [Bli våre synder forlatt, og ta del i hans kjød og blod.]” [Delvis direkte oversettelse av den engelske teksten.] Det er derfor ikke til å undre seg over at hver gang Guds barn forstår de mektige, åndelige velsignelser de kan få gjennom å påta seg Kristi navn, vil følelsen de har alltid være glede, og ønsket deres alltid være å inngå en pakt med sin Gud.
Når vi går på denne guddommelig utformede paktens sti, vil vår forpliktelse til og anstrengelse for å påta oss Jesu Kristi navn gi oss styrke til “alltid å la [Hans] navn[…] stå skrevet i [våre] hjerter”. Vi vil elske Gud og vår neste, og få et ønske om å yte dem tjeneste. Vi vil holde hans bud og lengte etter å få komme nærmere ham ved å inngå ytterligere pakter med ham. Og når vi merker at vi er svake og ute av stand til å handle ifølge våre rettferdige ønsker, vil vi trygle om å få den styrken som kun kommer gjennom hans navn, og han vil komme til vår unnsetning. Når vi holder trofast ut, vil dagen komma da vi skal se ham og være hos ham, og vi vil se at vi har blitt som ham og ved det kvalifisere oss til å vende tilbake til Faderens nærhet.
For Frelserens løfte er sikkert: De som “tro[r] på Jesu Kristi navn, og tilbe[r] Faderen i hans navn og holde[r] ut i troen på hans navn inntil enden” vil bli frelst i Guds rike. Sammen med dere fryder jeg meg over at disse uforlignelige velsignelser er muliggjort ved at vi påtar oss Jesu Kristi navn, som jeg vitner om, og i hvis navn jeg vitner. Amen.