Å være en hyrde for sjeler
Vi rekker ut en kjærlig hånd til andre fordi det er det vår Frelser har befalt oss å gjøre.
I en samtale jeg nylig hadde med en venn, fortalte han meg at da han var ung og et nylig døpt medlem av Kirken, følte han plutselig at han på en måte ikke passet inn i menigheten sin lenger. Misjonærene som underviste ham var blitt flyttet til et annet område, og han følte at han sto på sidelinjen. Uten venner i menigheten, fant han tilbake til sine gamle venner og ble med på aktiviteter som trakk ham bort fra Kirken – til det gikk så langt at han begynte å forville seg bort fra flokken. Med tårer i øynene beskrev han hvor dypt takknemlig han var da et medlem i menigheten rakte ut en omsorgsfull hånd til ham og på en varm og inkluderende måte inviterte ham til å komme tilbake. I løpet av noen få måneder var han trygt tilbake i flokken igjen, og styrket andre så vel som seg selv. Hvor takknemlige er vi ikke for hyrden i Brasil som oppsøkte denne unge mannen, eldste Carlos A. Godoy, som nå sitter bak meg som et medlem av de syttis presidentskap.
Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan slike enkle tiltak kan ha evige konsekvenser? Denne sannheten er selve kjernen i Kirkens omsorgstjeneste. Vår himmelske Fader kan ta vår enkle, daglige innsats og gjøre den om til noe mirakuløst. Det er bare seks måneder siden president Russell M. Nelson kunngjorde at “Herren har gjort viktige justeringer i måten vi tar vare på hverandre,” og sa: “Vi [vil] implementere en nyere, helligere tilnærming til det å ta vare på og betjene hverandre. Vi vil kalle denne innsatsen ganske enkelt for ‘omsorgstjeneste.’”
President Nelson forklarte også: “Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke vil alltid være en organisert, målrettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie. Fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”
Etter at kunngjøringen ble gitt, har responsen deres vært fantastisk! Vi har mottatt rapporter om stor suksess i nesten hver eneste stav verden over hvor disse forandringene er blitt gjennomført, som anvist av vår levende profet. For eksempel har omsorgsbrødre og omsorgssøstre blitt tildelt familier, ledsagerpar – med unge menn og unge kvinner – har blitt organisert, og omsorgsintervjuer finner sted.
Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at seks måneder før gårsdagens kunngjøring av åpenbaringen om “en ny fordeling mellom opplæring i evangeliet i hjemmet og i kirken” ble åpenbaringen om “omsorgstjeneste” kunngjort. Fra og med januar, når vi bruker én time mindre på tilbedelse i kirken, vil alt vi har lært i omsorgstjenesten hjelpe oss å fordele tomrommet på nytt i en opphøyet og mer hellig hjemmebasert sabbatsopplevelse med familie og dem vi er glad i.
Med disse organisasjonsmessige strukturer på plass, kan vi gjerne spørre: “Hvordan vet vi at vi yter omsorgstjeneste på Herrens måte? Hjelper vi Den gode hyrde på den måten han har tenkt?”
I en nylig drøftelse roste president Henry B. Eyring de hellige for å ha innrettet seg etter disse viktige forandringene, men uttrykte også sitt inderlige håp om at medlemmene forstår at omsorgstjeneste er mer enn å “bare være hyggelig.” Ikke dermed sagt at det å være hyggelig ikke betyr noe, men de som forstår omsorgstjenestens sanne ånd innser at det handler om langt mer enn å bare være hyggelig. Gjort på Herrens måte kan omsorgstjeneste ha en langtrekkende positiv innflytelse som gir ringvirkninger gjennom all evighet, slik det har gjort for eldste Godoy.
“Frelseren viste ved eksempel hva det betyr å yte omsorgstjeneste [for] han tjente av kjærlighet … Han … underviste, ba for, trøstet og velsignet dem som var rundt ham, og innbød alle til å komme til ham … Når Kirkens medlemmer yter omsorgstjeneste [på en bedre og helligere måte], søker de med bønnens hjelp å tjene slik Han ville gjort – å … ‘alltid våke over kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem,’ ‘besøke hvert enkelt medlems hjem,’ og hjelpe den enkelte å bli en sann Jesu Kristi disippel.”
Vi forstår at en sann hyrde elsker fårene sine, kjenner hver av dem ved navn, og “er personlig interessert i” dem.
Min venn gjennom mange år jobbet på ranch hele sitt liv, et slitsomt arbeid med å gjete kveg og sauer i de barske Rocky Mountains-fjellene. Han fortalte meg en gang om utfordringene og farene forbundet med å gjete sauer. Han fortalte at tidlig om våren, når snøen på den mektige fjellkjeden for det meste hadde smeltet, drev han familiens saueflokk bestående av ca. 2 000 sauer opp i fjellene for sommeren. Der gjette han sauene til langt ut på høsten, hvoretter de ble flyttet fra sommerbeite til vinterbeite i ørkenen. Han beskrev hvor vanskelig det var å gjete en stor saueflokk, med tidlige morgener og sene kvelder – han måtte stå opp før daggry og var først ferdig lenge etter at det var blitt mørkt. Han kunne umulig gjøre jobben alene.
Andre hjalp til med å gjete flokken, herunder en blanding av erfarne rancharbeidere assistert av yngre krefter som dro nytte av sine eldre ledsageres visdom. Han satte også sin lit til to gamle hester, to unghingster under opplæring, to gamle gjeterhunder og to eller tre gjeterhundvalper. I løpet av sommeren opplevde min venn og sauene hans uvær, sykdom, skader, tørke, og omtrent hver eneste annen tenkelige prøvelse. Noen år måtte de frakte vann hele sommeren bare for å holde sauene i live. Så, hvert år sent om høsten, når vinteren truet og sauene ble tatt ned fra fjellet og talt, var det vanligvis over 200 sauer som var kommet bort.
Flokken på 2 000 som ble tatt opp til fjellene tidlig om våren, ble redusert til under 1 800 hver høst. Flesteparten av de savnede sauene var ikke offer for sykdom eller naturlig død, men rovdyr som fjelløver eller prærieulver. Disse rovdyrene fant vanligvis lammene som hadde forvillet seg bort fra flokkens sikkerhet, og derved også kommet bort fra gjeterens beskyttelse. Vil dere et øyeblikk vurdere det jeg nettopp har beskrevet i et åndelig perspektiv? Hvem er gjeteren? Hvem er flokken? Hvem er de som hjelper gjeteren?
Herren Jesus Kristus sa: “Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg … Jeg setter mitt liv til for fårene.”
Profeten Nephi underviste likeledes at Jesus “skal fø sine får, og hos ham skal de finne føde.” Jeg finner varig fred i å vite at “Herren er min hyrde” og at han kjenner og tar vare på hver enkelt av oss. Når vi møter livets uvær, sykdom, skader og tørke, vil Herren – vår Hyrde – betjene oss. Han vil helbrede vår sjel.
På samme måte som min venn gjette sauene sine og fikk hjelp av unge og gamle rancharbeidere, hester og gjeterhunder, trenger også Herren hjelp til det krevende arbeidet med å ta vare på sin hjord.
Som barn av en kjærlig himmelsk Fader og som får i hans hjord, nyter vi godt av velsignelsen av å bli personlig betjent av Jesus Kristus. Samtidig er vi selv hyrder og har et ansvar for å gi omsorg til andre rundt oss. Vi gir akt på Herrens ord om å “tjene meg og gå frem i mitt navn og samle mine får.”
Hvem er en hyrde? Hver mann, hver kvinne og hvert barn i Guds rike er en hyrde. Det kreves ikke noe kall. Fra det øyeblikk vi kommer opp fra dåpens vann, er vi kalt til dette arbeidet. Vi rekker ut en kjærlig hånd til andre fordi det er det vår Frelser har befalt oss å gjøre. Alma understreket: “For hvilken hyrde …som har mange får våker ikke over dem så ulvene ikke kommer og fortærer hans hjord? … Jager han den så ikke ut?” Når våre naboer er i timelig eller åndelig nød, iler vi til for å hjelpe. Vi bærer hverandres byrder, så de kan være lette. Vi sørger med dem som sørger. Vi trøster dem som trenger trøst. Herren forventer det kjærlighetsfullt av oss. Og dagen vil komme når vi vil bli holdt ansvarlige for hvor nøye vi tar vare på hans hjord.
Min gjetervenn fortalte meg om en annen viktig faktor når man skal gjete sauer på beite. Han fortalte videre at sauer som hadde gått seg vill, var spesielt sårbare med hensyn til rovdyrene. Han og hjelperne hans brukte faktisk opp mot 15 prosent av den totale tiden til å lete etter bortkomne sauer. Jo snarere de fant den bortkomne sauen, før den hadde kommet for langt vekk fra flokken, desto mindre sannsynlig var det at den ble skadet. Det å finne bortkomne sauer krever stor tålmodighet og sterk disiplin.
For noen år siden kom jeg over en artikkel i en lokalavis som var så fascinerende at jeg tok vare på den. Overskriften på førstesiden lød “Pliktoppfyllende hund vil ikke forlate savnede sauer.” Artikkelen forteller om et lite antall sauer som hørte til et sauehold ikke langt fra min venns eiendom, som på en eller annen måte hadde blitt etterlatt på sommerbeitet. To eller tre måneder senere hadde de gått seg fast i snøen i fjellene. Da sauene ble etterlatt, ble gjeterhunden værende med dem, for det var hans oppgave å passe på og beskytte sauene. Han nektet å gå av vakt! Der forble han – gående i ring rundt de bortkomne sauene i flere måneder i det kalde snøværet, for å gi beskyttelse mot prærieulver, fjelløver eller andre rovdyr som kunne skade sauene. Han ble der til han var i stand til å lede eller gjete sauene tilbake til sikkerhet hos gjeteren og flokken. Bildet på forsiden av denne artikkelen viser karakter i øynene og i oppførselen til denne gjeterhunden.
I Det nye testamente finner vi en lignelse og undervisning av Frelseren som gir ytterligere innsikt angående vårt ansvar som hyrder, omsorgssøstre og -brødre, for fortapte får.
“Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?
Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.
Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.”
Når vi sammenfatter leksen som blir undervist i lignelsen, finner vi disse verdifulle rådene:
-
Det er vår oppgave å identifisere de tapte fårene.
-
Vi leter etter dem til de er funnet.
-
Når de er funnet, må vi kanskje bære dem på skuldrene for å få dem hjem.
-
Vi lar dem bli omringet av venner når de kommer tilbake.
Brødre og søstre, våre største utfordringer og våre største belønninger kan komme når vi yter omsorg for tapte får. Medlemmene av Kirken i Mormons bok “våket … over sitt folk og livnærte dem med det som har med rettferdighet å gjøre.” Vi kan følge deres eksempel og huske at omsorgstjeneste er “ledet av Ånden, den er fleksibel og den er tilpasset behovene til hvert enkelt medlem.” Det er også helt avgjørende at vi “søker å hjelpe enkeltpersoner og familier å forberede seg til den neste ordinansen, holde [sine pakter]… , og bli selvhjulpne.”
Enhver sjel er dyrebar for vår himmelske Fader. Hans personlige innbydelse til å yte omsorgstjeneste er av den største verdi og viktighet for ham, for det er hans gjerning og herlighet. Det er bokstavelig talt et evig arbeide. Hvert av hans barn har et uvurderlig potensial i hans øyne. Han elsker deg med en kjærlighet du ikke en gang er i nærheten av å kunne fatte. Som den trofaste gjeterhunden, vil han bli igjen på fjellet for å beskytte deg mot vind, uvær, snø og enda mer.
President Russell M. Nelson sa til oss på forrige konferanse: “Vårt budskap til verden [og, om jeg får legge til, ‘til vår flokk med omsorgsbrødre og -søstre’] er enkelt og oppriktig: Vi oppfordrer alle Guds barn på begge sider av sløret til å komme til sin Frelser, motta det hellige tempels velsignelser, nyte varig glede og kvalifisere seg til evig liv.”
Måtte vi løfte vårt blikk mot denne profetiske visjon, slik at vi kan hjelpe sjeler til tempelet og til syvende og sist til vår Frelser, Jesus Kristus. Han forventer ikke at vi skal utføre mirakler. Han ber bare om at vi bringer våre brødre og søstre til ham, for han har kraften til å forløse sjeler. Når vi gjør så, kan og vil vi befeste dette løftet: “Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans.” Jeg vitner om dette – og om Jesus Kristus som vår Frelser og vår Forløser – i Jesu Kristi navn. Amen.