Guddommelig utilfredshet
Guddommelig utilfredshet kan bevege oss til å handle i tro, følge Frelserens innbydelser til å gjøre godt og gi vårt liv i ydmykhet til Ham.
Da jeg gikk på barneskolen, gikk vi hjem på en sti som hadde fast dekke, og som snodde seg frem og tilbake oppover en høyde. Det fantes også en annen sti uten fast dekke, og som ble kalt “guttenes sti.” Guttenes sti var en fjellsti som gikk rett opp på høyden. Den var kortere men mye brattere. Som ung pike visste jeg at jeg kunne gå oppover de samme stiene som guttene. Det som var enda viktigere, var at jeg visste at jeg levde i de siste dager og at jeg ville måtte gjøre vanskelige ting, slik som pionerene – og jeg ønsket å være forberedt. Så av og til gikk jeg saktere enn vennene mine som gikk på den stien som hadde fast dekke, tok av meg skoene og gikk barbent opp guttenes sti. Jeg prøvde å herde føttene mine.
Som ung Primær-pike trodde jeg det var det jeg kunne gjøre for å forberede meg. Nå vet jeg bedre! Istedenfor å gå barbent på fjellstier, vet jeg at jeg kan forberede føttene mine til å gå på paktens sti ved å svare på innbydelser fra Den hellige ånd. For Herren, gjennom sin profet, kaller på hver og en av oss til å leve og vise omsorg på en “høyere og helligere måte” og å “ta et steg opp.”
Disse profetiske kall til å handle, sammen med vår iboende følelse av at vi kan gjøre og være mer, skaper noen ganger det som eldste Neal A. Maxwell kalte “guddommelig utilfredshet.” Guddommelig utilfredshet kommer når vi sammenligner “hva vi er [med] hva vi har kraft til å bli.” Hver og en av oss, hvis vi er ærlige, føler avstanden mellom hvor og hvem vi er og hvor og hvem vi ønsker å bli. Vi lengter etter større personlig kapasitet. Vi har disse følelsene fordi vi er Guds døtre og sønner, skapt med Kristi lys, men bor i en fallen verden. Disse følelsene er gitt av Gud og skaper en trang til å gjøre noe.
Vi skulle oppmuntre følelser av guddommelig utilfredshet som kaller på oss til en høyere vei, og gjenkjenne og unngå Satans forfalskning – lammende motløshet. Satan oppmuntrer ofte denne følelsen av lammende motløshet i oss. Vi kan velge å gå den høyere vei som leder oss til å søke etter Gud og hans fred og nåde, eller vi kan lytte til Satan, som bombarderer oss med budskap om at vi aldri vil bli nok: Ikke rik nok, smart nok, pen nok, ingenting bra nok. Vår utilfredshet kan bli guddommelig – eller ødeleggende.
Handle i tro
En måte å skjelne guddommelig utilfredshet fra Satans forfalskning på, er at guddommelig utilfredshet vil lede oss til å handle i tro. Guddommelig utilfredshet er ikke en innbydelse til å forbli i vår trivselssone, den vil heller ikke lede oss til fortvilelse. Jeg har lært at når jeg velter meg i tanker om alt jeg ikke er, har jeg ingen fremgang, og jeg synes det blir mye vanskeligere å føle og følge Ånden.
Som ung mann ble Joseph Smith sterkt klar over sine mangler og bekymret for “[sin] udødelige sjels velferd.” Med hans egne ord: “Mitt sinn ble ytterst ulykkelig, for jeg ble overbevist om mine synder … og jeg følte sorg for mine egne og verdens synder.” Dette førte ham til “alvorlig overveielse og stor uro”. Høres dette kjent ut? Er du urolig eller ulykkelig på grunn av dine mangler?
Vel, Joseph gjorde noe. Han sa, “Jeg [sa] ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre?” Joseph handlet i tro. Han vendte seg til Skriftene, leste innbydelsen i Jakobs brev 1:5, og vendte seg til Gud for å få hjelp. Synet han fikk banet vei for gjenopprettelsen. Hvor takknemlig jeg er for at Josephs guddommelige utilfredshet, hans periode med uro og forvirring, ansporet ham til trofast handling.
Følg tilskyndelser til å gjøre godt
Verden bruker ofte en følelse av utilfredshet som en unnskyldning for selvopptatthet, til å vende våre tanker innover og bakover og dvele ved hvem jeg er, hvem jeg ikke er, og hva jeg vil. Guddommelig utilfredshet motiverer oss til å følge Frelserens eksempel, “som gikk omkring og gjorde vel.” Når vi går på disippelens vei, vil vi få åndelige tilskyndelser til å strekke ut en hånd til andre.
En historie jeg hørte for mange år siden har hjulpet meg å gjenkjenne og deretter handle ifølge tilskyndelser fra Den hellige ånd. Søster Bonnie D. Parkin, tidligere generalpresident i Hjelpeforeningen, fortalte følgende:
“Susan … var en dyktig syerske. President [Spencer W.] Kimball bodde i hennes menighet. En søndag la Susan merke til at han hadde ny dress. Hennes far hadde nylig skaffet henne noe utsøkt silkestoff. Susan tenkte at stoffet ville kunne bli et vakkert slips til president Kimballs nye dress. Så på mandag laget hun slipset. Hun pakket det inn i silkepapir og gikk oppover gaten til president Kimballs hjem.
På vei opp mot inngangsdøren stoppet hun plutselig og tenkte: ‘Hvem er jeg som tror at jeg kan lage et slips til profeten? Han har sikkert massevis av slips.’ Hun bestemte seg for at hun hadde gjort en feil, og snudde seg for å gå.
Akkurat da åpnet søster Kimball døren og sa: ‘Hei, Susan!’
Nervøs og usikker sa Susan: ‘Jeg så at president Kimball hadde ny dress på søndag. Faren min hadde nettopp med noe silke til meg fra New York, så jeg laget et slips til ham.
Før Susan kunne fortsette, stoppet søster Kimball henne, holdt om skuldrene hennes og sa: ‘Susan, aldri undertrykk en storsinnet tanke’”
Jeg elsker det! “Aldri undertrykk en storsinnet tanke.” Noen ganger når jeg føler meg tilskyndet til å gjøre noe for noen, undrer jeg på om det var en tilskyndelse eller bare mine egne tanker. Men jeg blir minnet på at: “Det som er av Gud, innbyr og lokker stadig til å gjøre godt. Derfor er alt som innbyr og lokker til å gjøre godt og til å elske Gud og til å tjene ham, inspirert av Gud.”
Enten det er direkte tilskyndelser eller bare impulsiv hjelp, er en god gjerning aldri bortkastet, for “nestekjærlighet svikter aldri” – og det er aldri det gale svaret.
Ofte passer det ikke, og vi vet sjelden betydningen av våre små tjenestegjerninger. Men av og til vil vi gjenkjenne at vi har vært redskaper i Guds hender, og være takknemlig for å forstå at når Den hellige ånd arbeider gjennom oss, er det en tilkjennegivelse av Guds godkjennelse.
Søstre, dere og jeg kan bønnfalle Den hellige ånd om å vise oss “alt [vi] skal gjøre,” selv når vår liste over gjøremål allerede virker full. Når vi blir tilskyndet til det kan vi forlate oppvasken, eller en innboks full av utfordringer som krever oppmerksomhet, for å lese for et barn, besøke en venn, sitte barnevakt for naboens barn eller yte tjeneste i tempelet. Ikke misforstå meg – jeg lager lister, jeg liker å krysse av ting. Men fred kommer ved å vite at å være mer ikke nødvendigvis er det samme som å gjøre mer. Å besvare utilfredshet med å følge tilskyndelser, endrer på hva jeg tenker om “min tid”, og jeg ser på mennesker som formålet i livet mitt, ikke som forstyrrelser.
Guddommelig utilfredshet leder oss til Kristus
Guddommelig utilfredshet fører til ydmykhet, ikke til selvmedlidenhet eller den motløshet som kommer ved å foreta sammenligninger der vi alltid kommer til kort. Kvinner som overholder pakter finnes i alle størrelser og former, deres familie, deres livserfaringer og deres omstendigheter varierer.
Vi kommer selvfølgelig alle til kort når det gjelder vårt guddommelige potensial, og det er noe sannhet i den kjensgjerning at vi alene ikke er nok. Men evangeliets gode nyhet er at med Guds nåde er vi nok. Med Kristi hjelp, kan vi gjøre alle ting. Skriftene lover oss at vi vil “finne nåde til hjelp i rette tid.”
Den overraskende sannhet er at våre svakheter kan være til velsignelse når de gjør oss ydmyke og vender oss til Kristus. Utilfredshet blir guddommelig når vi ydmykt henvender oss til Jesus Kristus med det vi mangler, istedenfor å holde oss tilbake i selvmedlidenhet.
Jesu mirakler begynner faktisk ofte med en erkjennelse av en mangel, et behov, en feil eller en utilstrekkelighet. Husker dere brødene og fiskene? Hver av evangelienes forfattere forteller hvordan Jesus på mirakuløst vis ga mat til de tusener som fulgte ham. Men historien begynner med disiplenes erkjennelse av sin mangel, de så at de bare hadde “fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?” Disiplene hadde rett. De hadde ikke nok mat, men de ga det de hadde til Jesus og så sørget Han for mirakelet.
Har du noen gang følt at dine talenter og gaver var for små for den oppgaven som lå foran deg? Det har jeg. Men du og jeg kan gi det vi har til Kristus, og han vil mangfoldiggjøre vår innsats. Det du har å tilby er mer enn nok – selv med dine menneskelige skrøpeligheter og svakheter – hvis du stoler på Guds nåde.
Sannheten er at hver og en av oss er én generasjon fra Guddommen – alle er et Guds barn. Og på samme måte som han har gjort med både profeter og vanlige menn og kvinner opp gjennom årene, har vår himmelske Fader til hensikt å omforme oss.
C. S. Lewis forklarte Guds kraft til å omforme på denne måten: “Forestill deg at du er et levende hus. Gud kommer for å ombygge huset. I begynnelsen forstår du kanskje hva han gjør. Han sørger for gode avløp, stanser lekkasjene i taket osv. Du visste at disse jobbene måtte gjøres, så du er ikke overrasket. Men nå begynner han å hamre løs på huset på en måte som gjør fryktelig vondt… [Du skjønner], han bygger et ganske annet hus enn det du hadde tenkt deg… Du trodde du skulle bli til en kjekk liten hytte, men Han bygger et slott. Hans hensikt er å komme og bo der selv.”
På grunn av Frelserens sonoffer, kan vi bli i stand til å utføre de oppgaver som venter. Profetene har undervist om at når vi klatrer på disippelens vei, kan vi bli helliggjort gjennom Kristi nåde. Guddommelig utilfredshet kan bevege oss til å handle i tro, følge Frelserens innbydelser til å gjøre godt og gi vårt liv i ydmykhet til Ham. I Jesu Kristi navn. Amen.