2010–2019
Å påta oss Jesu Kristi navn
Oktober 2018


2:3

Å påta oss Jesu Kristi navn

Måtte vi trofast påta oss Jesu Kristi navn – ved å se som han ser, ved å tjene som han tjente, og ved å stole på at hans nåde er tilstrekkelig.

Mine medbrødre og søstre, nylig, da jeg grunnet på president Russell M. Nelsons anmodning om å kalle Kirken ved dens åpenbarte navn, slo jeg opp i Skriftene der Frelseren instruerte nephittene om Kirkens navn. Mens jeg leste Frelserens ord, slo det meg at han også sa til folket: “Dere må påta dere Kristi navn.” Dette fikk meg til å tenke over mine handlinger og spørre meg selv: “Påtar jeg meg Kristi navn på den måten han vil at jeg skal gjøre det?” I dag vil jeg gjerne dele noen av de inntrykkene jeg har mottatt som svar på spørsmålet mitt.

For det første, å påta oss Kristi navn betyr at vi trofast strever for å se slik Gud ser. Hvordan ser Gud? Joseph Smith sa: “Mens en del av menneskeheten nådeløst dømmer og fordømmer den annen, betrakter universets store Fader hele den menneskelige familie med faderlig omsorg og med en fars blikk,” for “hans kjærlighet [er] ufattelig.”

For noen år siden gikk min eldre søster bort. Hun hadde hatt et liv med utfordringer. Hun strevde med evangeliet og var aldri virkelig aktiv. Hennes mann ga opp ekteskapet og forlot henne med fire små barn å oppdra. Den kvelden hun døde, i et rom med alle hennes barn tilstede, ga jeg henne en velsignelse om å fredelig vende hjem. I det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg også ofte hadde definert min søsters liv etter hennes prøvelser og inaktivitet. Da jeg la hendene mine på hodet hennes den kvelden, fikk jeg en alvorlig irettesettelse fra Ånden. Jeg ble gjort oppmerksom på hennes godhet og fikk se henne slik Gud så henne – ikke som en som hadde strevd med evangeliet og livet men som en som hadde måttet håndtere vanskelige saker som jeg ikke hadde. Jeg så henne som en fantastisk mor som, til tross for store hindringer, hadde oppdratt fire vakre, flotte barn. Jeg så henne som vår mors venn som tok seg tid til å våke over og være en ledsager for henne etter at vår far hadde gått bort.

I løpet av denne siste kvelden sammen med min søster, tror jeg Gud spurte meg: “Forstår du ikke at alle rundt deg er hellige skapninger?”

Brigham Young sa:

“Jeg ønsker inntrengende å råde de hellige … til å forstå menn og kvinner som de er og ikke forstå dem slik de selv er.”

“Hvor ofte blir det ikke sagt: ‘En slik person har gjort galt og kan ikke være en hellig’… Vi hører noen som banner og lyver … [eller] bryter sabbaten … Ikke fordøm slike personer, for du vet ikke Herrens plan for dem … Bær [heller] over med dem.”

Kan noen av dere forestille dere at vår Frelser lar deg og dine byrder gå upåaktet hen av Ham? Frelseren så på samaritanen, ekteskapsbryteren, tolleren, den spedalske, den mentalt syke og synderen med de samme øynene. Alle var hans Faders barn. Alle kunne forløses.

Kan du forestille deg Ham vende seg bort fra noen som har tvil om sin plass i Guds rike eller fra noen som er plaget på noen måte? Det kan ikke jeg. I Kristi øyne er hver sjel av uendelig verdi. Ingen er forutordinert til å mislykkes. Evig liv er mulig for alle.

Fra Åndens irettesettelse ved min søsters sengekant fikk jeg en stor lærdom: Når vi ser slik Han ser, vil vi få en dobbel seier – forløsning av dem vi rører ved og forløsning av oss selv.

For det annet, for å påta oss Kristi navn må vi ikke bare se som Gud ser, men vi må gjøre hans arbeid og tjene som han tjente. Vi etterlever de to store bud, overgir oss til Guds vilje, samler Israel og lar vårt lys “skinne for menneskene.” Vi mottar og etterlever paktene og ordinansene i hans gjenopprettede kirke. Når vi gjør dette, gir Gud oss kraft til å velsigne oss selv, vår familie og andres liv. Spør deg selv: “Kjenner jeg noen som ikke trenger himmelens krefter i sitt liv?”

Gud vil utrette mirakler blant oss når vi helliggjør oss. Vi helliggjør oss ved å rense vårt hjerte. Vi renser vårt hjerte når vi hører ham, omvender oss fra våre synder, blir omvendt til evangeliet, og elsker som han elsker. Frelseren spurte oss: “Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da?”

Jeg fikk nettopp kjennskap til en opplevelse i eldste James E Talmages liv som fikk meg til å stoppe opp og vurdere hvordan jeg viser kjærlighet og tjener dem som er rundt meg. Som ung professor, før han ble en apostel, på høyden av den dødelige difteri-epidemien i 1892, oppdaget eldste Talmage at en familie med fremmede, ikke medlemmer av Kirken, som bodde nær ham var rammet av sykdommen. Ingen ønsket å utsette seg for risiko ved å gå inn i det infiserte hjemmet. Eldste Talmage dro imidlertid umiddelbart til hjemmet. Han fant fire barn, en to-og-et-halvt-åring død på sengen, en femåring og en tiåring med sterke smerter og en svak trettenåring. Foreldrene led av sorg og utmattelse.

Eldste Talmage kledte den døde og de levende, feide rommene, bar ut de tilsølte klærne og brant skitne filler som var dekket med sykdommen. Han arbeidet hele dagen og vendte tilbake neste morgen. Tiåringen døde i løpet av natten. Han løftet og holdt femåringen. Hun hostet opp blodig slim i hele ansiktet hans og på klærne. Han skrev: “Jeg kunne ikke legge henne fra meg,” og han holdt henne helt til hun døde i armene hans. Han hjalp til med å begrave alle de tre barna og sørget for mat og rene klær til den sørgende familien. Da han kom hjem, kvittet bror Talmage seg med alle klærne sine, badet i en sink-oppløsning, holdt seg borte fra familien sin og led seg gjennom et mildt angrep av sykdommen.

Så mange liv rundt oss står på spill. Hellige påtar seg Frelserens navn ved å bli hellige og ved å gi omsorg til alle uansett hvor de er og hvor de står – liv blir spart når vi gjør det.

Til slutt, jeg tror at for å påta oss hans navn må vi ha tillit til ham. På et møte jeg var tilstede på en søndag, sa en ung kvinne noe tilsvarende dette: “Kjæresten min og jeg slo nettopp opp, og han valgte å forlate Kirken. Han forteller meg at han aldri har vært lykkeligere. Hvordan kan dette ha seg?”

Frelseren besvarte dette spørsmålet da han sa til nephittene: “Men hvis [ditt liv] ikke er bygget på mitt evangelium og er bygget på menneskenes gjerninger eller på djevelens gjerninger, sannelig sier jeg [deg], da finner [du] glede ved [dine] gjerninger en tid, og snart kommer enden.” Det finnes simpelthen ingen varig lykke utenfor Jesu Kristi evangelium.

På det møtet tenkte jeg imidlertid på de mange gode menneskene jeg kjenner som strever med store byrder og bud som i beste fall virker overveldende for dem. Jeg spurte meg selv: “Hva annet kan Frelseren si til dem? Jeg tror han ville spurt: “Har du tillit til meg?” Til kvinnen med blødninger sa han: “Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!”

Ett av mine favorittskriftsteder er Johannes 4:4, som sier: “Han måtte da reise gjennom Samaria.”

Hvorfor liker jeg dette skriftstedet? Fordi Jesus ikke måtte gå til Samaria. Jødene på hans tid foraktet samaritanene og reiste på en vei som gikk rundt Samaria. Men Jesus valgte å gå dit for å erklære for hele verden for første gang at han var den lovede Messias. Til dette budskapet valgte han ikke bare en utstøtt gruppe, men også en kvinne – og ikke bare en hvilken som helst kvinne, men en kvinne som levde i synd – en som på den tiden ble antatt for å være den laveste av de lave. Jeg tror Jesus gjorde dette slik at hver av oss alltid kan forstå at hans kjærlighet er større enn vår frykt, våre sår, vår avhengighet, vår tvil, våre fristelser, våre synder, vår ødelagte familie, vår depresjon og angst, vår kroniske sykdom, vår fattigdom, vårt misbruk, vår fortvilelse og vår ensomhet. Han vil at alle skal vite at det ikke finnes noen ting eller noen som han ikke kan helbrede eller føre til varig lykke.

Hans nåde er tilstrekkelig. Han alene steg ned under alt. Kraften i hans forsoning er kraften som kan overvinne alle byrder i vårt liv. Budskapet i historien om kvinnen ved brønnen er at han kjenner våre livssituasjoner og at vi alltid kan gå med ham uansett hvor vi står. Til henne og til hver av oss sier han: “Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.”

I hvilken som helst reise i livet – hvorfor skulle du noen gang vende deg bort fra den eneste Frelser som har all kraft til å helbrede og forløse deg? Uansett prisen du må betale for å ha tillit til ham er det verdt det. Mine brødre og søstre, la oss velge å øke vår tro på vår himmelske Fader og vår Frelser, Jesus Kristus.

Fra dypet av min sjel, bærer jeg vitnesbyrd om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Frelserens kirke, ledet av den levende Kristus gjennom en sann profet. Min bønn er at vi trofast påtar oss Jesu Kristi navn – ved å se som han ser, ved å tjene som han tjente, og ved å stole på at hans nåde er tilstrekkelig for å bringe oss hjem til varig lykke. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se 3 Nephi 27:3-8.

  2. Se 3 Nephi 27:5-6; se også Lære og pakter 20:77 og nadverdsbønnene.

  3. Se Dallin H. Oaks, His Holy Name (1998) for et omfattende studium av å påta oss og være et vitne om Jesu Kristi navn.

  4. Se Mosiah 5:2-3. En del av den mektige forandringen i hjertet blant kong Benjamins folk som påtok seg Kristi navn var at deres øyne ble åpnet til “store syner”. De som arver Det celestiale rike er personer som “ser som de er sett” (Lære og pakter 76:94).

  5. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 39.

  6. Brigham Young, i Journal of Discourses, 8:37.

  7. Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe (1954), 278.

  8. Se 3 Nephi 17:7.

  9. Se Johannes 3:14-17; Apostlenes gjerninger 10:34; 1 Nephi 17:35; 2 Nephi 26:33; Lære og pakter 50:41-42; Moses 1:39. Eldste D. Todd Christofferson sa også: “Med frimodighet vitner vi om at Jesu Kristi forsoning har tatt høyde for, og til slutt vil oppveie alle savn og tap for dem som vender seg til ham. Ingen er forutbestemt til å motta mindre enn alt som Faderen har til sine barn” (“Hvorfor ekteskap, hvorfor familie”, Liahona, mai 2015, 52).

  10. Se Matteus 5:14-16; 22:35-40; Mosiah 3:19; Lære og pakter 50:13-14; 133:5; se også Russell M. Nelson, “Innsamlingen av det adspredte Israel,” Liahona, nov. 2006, 79–81.

  11. Se 3 Mosebok 18:4; 2 Nephi 31:5-12; Lære og pakter 1:12-16; 136:4; Trosartiklene 1:3-4.

  12. Se Lære og pakter 84:20-21; 110:9.

  13. Se Josva 3:5; Lære og pakter 43:16; se også Johannes 17:19. Frelseren helliggjorde seg selv for å ha kraft til å velsigne oss.

  14. Se Helaman 3:35; Lære og pakter 12:6-9; 88:74.

  15. Se Joseph Smith – Historie 1:17, det første bud gitt av Gud i et syn til profeten Joseph Smith; se også 2 Nephi 9:29; 3 Nephi 28:34.

  16. Se Markus 1:15; Apostlenes gjerninger 3:19; Alma 5:33; 42:22-23; Lære og pakter 19:4-20. Grunn også på disse to uttalelsene om synd. For det første: Hugh Nibley skriver: “Synd er bortkastet. Det er å gjøre en ting når du skulle ha gjort noe annet og bedre og som du har kapasitet til” (Approaching Zion, ed. Don E. Norton [1989], 66). John Wesleys mor, Susanna Wesley, skrev til sin sønn: “Tenk på dette som en regel. Alt som svekker din fornuft, skader samvittighetens fintfølelse, tilslører din oppfatning av Gud eller fjerner din glede over åndelige ting, alt som fører til at legemet får makt over sinnet, det er synd for deg, uansett hvor uskyldig det i og for seg måtte fortone seg.”(Susanna Wesley: The Complete Writings red. Charles Wallace Jr. [1997], 109).

  17. Se Lukas 22:32; 3 Nephi 9:11, 20.

  18. Se Johannes 13:2-15, 34. Om kvelden før sin forsoning, vasket Frelseren føttene på en som forrådte ham, på en annen som fornektet ham og også på andre som falt i søvn i hans vanskeligste time. Han sa deretter: “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.”

  19. Matteus 5:46.

  20. Se John R. Talmage, The Talmage Story: Life of James E. Talmage—Educator, Scientist, Apostle (1972), 112–14.

  21. Se Alma 10:22-23; 62:40.

  22. 3 Nephi 27:11.

  23. I Matteus 11:28, 30 sier Herren: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile … For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.” Overvei også 2 Korinterbrev 12:7-9: Paulus beskriver at han led av en svært kraftig “torn i kjødet”, som han ba om måtte bli fjernet. Kristus sa til ham: “Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.” Se også Ether 12:27.

  24. Se Mosiah 7:33; 29:20; Helaman 12:1; Lære og pakter 124:87.

  25. Se Lukas 8:43-48; Markus 5:25-34. Kvinnen med blødninger var i desperat nød og hadde ingen andre muligheter. Hun hadde lidd i 12 år, hadde brukt alle sine midler på leger, og ble verre. Utstøtt fra sitt folk og sin familie, banet hun seg målbevisst frem gjennom en stor folkemengde og kastet seg mot Frelseren. Hun hadde fullstendig tillit til og tro på Frelseren, og han følte hennes berøring av kanten av kappen sin. Ut fra denne troen helbredet han henne fullstendig og umiddelbart. Han kalte henne deretter “datter.” Hun var ikke lenger utstøtt men et medlem av Guds familie. Hennes helbredelse var fysisk, sosialt, følelsesmessig og åndelig. Utfordringer kan strekke seg over år eller gjennom hele livet, men hans løfte om helbredelse er sikkert og absolutt.

  26. Se Lukas 4:21; Johannes 4:6-26. Lukas, ikke Johannes, skriver at tidlig i Jesu tjenestegjerning dro han til sin egen synagoge i Nasaret, leste et skriftsted fra Jesaja som profeterte om Messias, og erklærte så: “I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.” Dette er den første nedtegnelsen der Frelseren snakker som seg selv som Messias. Men ved Jakobs brønn skriver Johannes for første gang at Jesus erklærer sin messianske gjerning i et åpent forum. I denne settingen, siden samaritanene ble betraktet som ikke-jøder, underviste Jesus også at hans evangelium var for alle, både jøder og hedninger. Denne erklæringen finner sted i den “sjette time,” eller midt på dagen, da jorden mottar mest lys fra solen. Jakobs brønn er også i dalen nær det nøyaktige stedet der oldtidens Israel på seremonielt vis inngikk pakter med Herren etter å ha kommet inn i det lovede land. Det er interessant at det på den ene siden av dalen er et tørt fjell og på den andre siden et fjell fullt av kilder med livgivende vann.

  27. Eldste Neal A. Maxwell sa: “Når vi i anstrengende situasjoner undrer på om det finnes noe mer i oss å gi, kan vi bli trøstet ved å vite at Gud, som fullkomment kjenner vår kapasitet, satte oss her for å lykkes. Ingen var forutordinert til å mislykkes eller til å bli ond … Når vi føler oss overveldet, la oss huske forsikringen om at Gud ikke vil overbelaste oss” (“Meeting the Challenges of Today” [Brigham Young University devotional, 10. okt. 1978], speeches.byu.edu).

  28. President Russell M. Nelson sa:

    “En gang i fremtiden vil dere fremstille dere for Frelseren. Dere vil bli overveldet og rørt til tårer ved å være i hans hellige nærhet. Dere vil kjempe for å finne ord for å takke ham for å ha betalt for deres synder, for å ha tilgitt dere all uvennlighet mot andre, for å ha helbredet enhver skade og urett i dette liv.

    Dere vil takke ham for å ha styrket dere til å gjøre det umulige, for å ha vendt deres svakheter til styrke, og for å ha gjort det mulig for dere å være sammen med ham og deres familie for evig. Hans identitet, hans forsoning og hans egenskaper vil bli personlige og virkelige for dere”. (“Profeter, lederskap og guddommelig lov” [verdensomspennende andakt for unge voksne, 8. jan. 2017], broadcasts.lds.org).

  29. Se Jesaja 53:3-5; Alma 7:11-13; Lære og pakter 122:5-9.

  30. Se Joseph Smith – Historie 1:17; Elaine S. Dalton, “Han kjenner deg ved navn”, Liahona, mai 2005, 109–11.

  31. Johannes 4:14.