Vi står ved våre løfter og pakter
Jeg oppfordrer dere til å overveie de løfter og pakter dere inngår med Herren, og andre, med stor integritet, vel vitende om at deres ord er bindende.
Brødre og søstre, nå som vi avslutter dette møtet, måtte vi alle bevare i vårt hjerte de vitnesbyrd som er båret i dag om sannhetene i Jesu Kristi evangelium. Vi er velsignet ved å ha denne hellige stunden sammen for å forsterke vårt løfte til vår Herre Jesus Kristus om at vi er hans tjenere, og at han er vår Frelser.
Viktigheten av å inngå og holde løfter og pakter, veier tungt på mitt sinn. Hvor viktig er det for dere å holde ord, å være pålitelig, å gjøre det dere sier dere vil gjøre, å gjøre deres beste for å holde deres hellige pakter, å ha integritet? Ved å leve trofast mot våre løfter til Herren og andre, går vi på paktens sti tilbake til vår Fader i himmelen, og vi føler hans kjærlighet i vårt liv.
Vår Frelser, Jesus Kristus, er vårt store Forbilde når det gjelder å inngå og holde løfter og pakter. Han kom til jorden og lovet å gjøre Faderens vilje. Han underviste i evangeliets prinsipper i ord og gjerning. Han sonet for våre synder så vi kan få leve igjen. Han har holdt hvert eneste av sine løfter.
Kan det samme sies om hver enkelt av oss? Er det så farlig om vi jukser litt, glipper litt eller ikke fullt ut gjennomfører våre forpliktelser? Hva om vi trekker oss fra våre pakter? Vil andre komme til Kristus i lys av vårt eksempel? Er ditt ord bindende? Å holde løfter er ikke en vane. Det er et kjennetegn på en Jesu Kristi disippel.
Herren er alltid oppmerksom på våre skrøpeligheter i jordelivet, og lovet: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.” Jeg har følt hans nærhet når jeg har trengt oppmuntring, trøst, større åndelig innsikt eller styrke, og jeg har følt stor ydmykhet og takknemlighet for hans guddommelige samvær.
Herren har sagt: “Hver sjel som avstår fra sine synder og kommer til meg og påkaller mitt navn og adlyder min røst og holder mine bud, skal se mitt åsyn og vite at jeg er.” Dette er kanskje hans største løfte.
Jeg lærte hvor viktig det er å holde ord i min ungdom. Ett eksempel på dette er da jeg sto i givakt for å sitere speidereden. Vårt samarbeid med speiderorganisasjonen Boy Scouts of America, som nå avsluttes, vil alltid være en viktig arv for meg og Kirken. Til speiderorganisasjonen, til de mange menn og kvinner som har virket flittig som speiderledere, til mødrene – det er de som fortjener den største hederen – og til de unge mennene som har deltatt i speiding, sier vi: “Takk.”
På dette møtet har vår kjære profet president Russell M. Nelson og eldste Cook bekjentgjort justeringer som vil gjenfokusere vår oppmerksomhet mot ungdom og innrette våre organisasjoner etter åpenbart sannhet. Sist søndag forklarte dessuten president Nelson og president M. Russell Ballard det nye programmet Barn og ungdom i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige for hele Kirken. Det er et verdensomspennende initiativ med fokus på vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum er samlet om denne nye retningen, og jeg bærer personlig vitnesbyrd om at Herren har veiledet oss hvert skritt på veien. Jeg gleder meg til at barna og ungdommene i Kirken skal få oppleve dette integrerte fokuset på dem både hjemme og i kirken – ved læring av evangeliet, tjeneste og aktiviteter og personlig utvikling.
Ungdomstemaet for neste år, 2020, handler om Nephis klassiske løfte om å “gå og gjøre”. Han skrev: “Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til min far: Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.” Selv om det ble uttalt for lenge siden, står vi i Kirken fast ved dette løftet i dag.
Å “gå og gjøre” betyr å heve seg over verdens levemåte, motta og handle ifølge personlig åpenbaring, leve rettskaffent med håp og tro på fremtiden, inngå og holde pakter om å følge Jesus Kristus, og derved øke vår kjærlighet til ham, verdens Frelser.
En pakt er et gjensidig løfte mellom oss og Herren. Som medlemmer av Kirken inngår vi pakt ved dåpen om å påta oss Jesu Kristi navn og leve slik han levde. I likhet med dem som ble døpt ved Mormons vann, slutter vi pakt om å bli hans folk, “bære hverandres byrder, så de kan være lette … sørge med dem som sørger … trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder”. Vår omsorgstjeneste for hverandre i Kirken gjenspeiler vårt engasjement for å holde disse løftene.
Når vi tar del i nadverden, fornyer vi denne pakten om å påta oss hans navn og avlegger ytterligere løfter om å forbedre oss. Våre daglige tanker og handlinger, både store og små, gjenspeiler vårt engasjement for ham. Hans hellige løfte til gjengjeld er: “Hvis dere alltid husker meg, skal min Ånd være hos dere.”
Mitt spørsmål i dag er om vi står ved våre løfter og pakter, eller er de noen ganger halvhjertede forpliktelser, makelig inngått og dermed lette å bryte? Når vi sier til noen: “Jeg skal be for deg”, gjør vi det? Når vi lover noen: “Jeg skal stille opp for å hjelpe”, gjør vi det? Når vi forplikter oss til å betale en gjeld, gjør vi det? Når vi rekker opp hånden for å oppholde et med-medlem i et nytt kall, noe som betyr å gi støtte, gjør vi det?
En kveld i min ungdom satt mor sammen med meg ved foten av sengen sin og snakket inderlig om hvor viktig det er å etterleve Visdomsordet. “Jeg vet av andres erfaringer for mange år siden,” sa hun, “om tapet av åndelighet og følsomhet som kommer av å ikke følge Visdomsordet.” Hun så meg rett inn i øynene, og jeg følte at ordene hennes trengte inn i mitt hjerte: “Lov meg, Ronnie, i dag [hun kalte meg Ronnie], at du alltid vil etterleve Visdomsordet.” Jeg avla høytidelig dette løftet for henne, og jeg har holdt det i alle disse årene.
Denne forpliktelsen kom godt med da jeg var sammen med venner i min ungdom og i senere år i omgangskretser i næringslivet, der alkoholen fløt fritt. Jeg tok på forhånd en viktig avgjørelse om å følge Guds lover, og jeg behøvde aldri å revurdere den. Herren har sagt: “Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte.” Hva sier han til dem som følger Visdomsordet? At vi vil ha løftet om helse, styrke, visdom, kunnskap og engler til å beskytte oss.
For flere år siden var søster Rasband og jeg i Salt Lake tempel i anledning en av våre døtres besegling. Da vi sto utenfor tempelet sammen med en yngre datter som ennå ikke var gammel nok til å være tilstede under seremonien, snakket vi om hvor viktig det er å bli beseglet i Guds hellige tempel. Slik mor hadde lært meg mange år tidligere, sa vi til datteren vår: “Vi ønsker at du skal bli trygt beseglet i tempelet, og vi vil at du skal love oss at når du finner din evige ledsager, gjør du en avtale med ham om å bli beseglet i tempelet.” Det lovet hun.
Hun har siden sagt at samtalen vår og løftet hennes beskyttet henne og minnet henne om “hva som var aller viktigst”. Hun inngikk senere hellige pakter da hun ble beseglet til sin mann i tempelet.
President Nelson har sagt: “Vi … [øker] Frelserens kraft i vårt liv når vi inngår hellige pakter og holder disse paktene med nøyaktighet. Våre pakter binder oss til ham og gir oss guddommelig kraft.”
Når vi holder løfter vi gir hverandre, vil vi med større sannsynlighet holde løfter gitt til Herren. Husk Herrens ord: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”
Reflekter sammen med meg over eksempler på løfter i Skriftene. Ammon og Mosiahs sønner i Mormons bok forpliktet seg til “å forkynne Guds ord”. Da Ammon ble tatt til fange av lamanittenes styrker, ble han ført frem for lamanittkongen Lamoni. Han lovet kongen: “Jeg vil være din tjener.” Da angripere kom for å stjele kongens sauer, kappet Ammon av dem armene. Så forundret ble kongen at han lyttet til Ammons budskap om evangeliet og ble omvendt.
Rut i Det gamle testamente lovet sin svigermor: “Dit du går, vil jeg gå.” Hun levde trofast mot sitt ord. Den barmhjertige samaritan i en lignelse i Det nye testamente, lovet vertshusholderen hvis han ville ta seg av den skadde reisende: “Hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.” Zoram i Mormons bok lovet å dra ut i villmarken sammen med Nephi og brødrene hans. Nephi fortalte: “Da Zoram hadde avlagt ed for oss, forsvant vår frykt angående ham.”
Hva med det gamle løftet som ble “gitt til fedrene”, som beskrevet i Skriftene, at “barnas hjerter skal vendes til deres fedre”? I det førjordiske liv da vi valgte Guds plan, avla vi et løfte om å hjelpe til med å samle Israel på begge sider av sløret. “Vi inngikk et samarbeid med Herren,” forklarte eldste John A. Widtsoe for mange år siden. “Gjennomføringen av planen ble følgelig ikke bare Faderens og Frelserens arbeid, men også vårt.”
“Innsamlingen er det viktigste som foregår på jorden i dag,” har president Nelson sagt mens han har reist over hele verden. “Når vi snakker om innsamlingen, sier vi simpelthen denne fundamentale sannheten: At ethvert av vår himmelske Faders barn, på begge sider av sløret, fortjener å høre Jesu Kristi gjengitte evangelium.”
Som en Herren Jesu Kristi apostel avslutter jeg med en oppfordring og et løfte. Først oppfordringen: Jeg oppfordrer dere til å overveie de løfter og pakter dere inngår med Herren, og andre, med stor integritet, vel vitende om at deres ord er bindende. For det annet lover jeg at hvis dere gjør dette, vil Herren fastslå deres ord og velsigne deres gjerninger når dere anstrenger dere med utrettelig flid for å bygge opp deres liv, deres familie og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han vil være med dere, mine kjære brødre og søstre, og dere kan med frimodighet se frem til å bli “mottatt i himmelen for å bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt … for Gud Herren har uttalt det”.
Dette vitner jeg om og lover i Jesu Kristi navn. Amen.