“Hør Ham”, kapittel 2 i Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815-1846 (2018)
Kapittel 2: “Hør Ham”
Kapittel 2
Hør Ham
Joseph sto opp tidlig en vårmorgen i 1820 og dro avsted til skogen i nærheten av sitt hjem. Det var en klar og vakker dag, og solskinn strømmet ned gjennom grenene over ham. Han ønsket å være alene mens han ba, og han visste om et fredelig sted i skogen som han nylig hadde ryddet for trær. Han hadde etterlatt øksen sin der, fastkilt i en stubbe.1
Da Joseph kom til stedet, så han seg rundt for å forsikre seg om at han var for seg selv. Han var engstelig for å be høyt, og ønsket ikke å bli forstyrret.
Etter å ha forsikret seg om at han var alene, knelte Joseph ned på den kjølige bakken, og begynte å dele sitt hjertes ønsker med Gud. Han ba om barmhjertighet og tilgivelse, og om visdom for å finne svar på sine spørsmål. “O Herre”, ba han, “hvilket trossamfunn skal jeg slutte meg til?”2
Mens han ba, var det som om tungen svellet så mye at han ikke kunne snakke. Han hørte fottrinn bak seg, men så ingen da han snudde seg. Han forsøkte å be igjen, men lyden av fottrinnene ble høyere, som om noen var etter ham. Han spratt opp på bena, spant rundt, men så fremdeles ingen.3
Plutselig ble han overmannet av en usynlig makt. Han forsøkte å snakke igjen, men tungen var fremdeles bundet. Et tykt mørke sluttet seg om ham inntil han ikke lenger kunne se sollyset. Tvil og uhyggelige bilder strømmet gjennom hans sinn, noe som gjorde ham forvirret og forstyrret. Det var som om et forferdelig vesen, virkelig og svært mektig, ønsket å ødelegge ham.4
Joseph anstrengte seg så av alle krefter, og ba enda en gang til Gud. Tungen hans ble løst, og han tryglet om befrielse. Men han merket at han sank ned i fortvilelse, overmannet av det uutholdelige mørke og iferd med å overgi seg til ødeleggelse.5
I samme øyeblikk kom en lysstøtte til syne rett over hodet hans. Den beveget seg langsomt nedover og lot til å sette skogen i brann. Da lyset hvilte på Joseph, kjente han at den usynlige makten ga slipp på ham. Guds ånd overtok, og fylte ham med usigelig fryd og glede.
Idet han skuet inn i lyset, så Joseph Gud Faderen stående over seg i luften. Hans ansikt var klarere og mer strålende enn noe Joseph noensinne hadde sett. Gud kalte ham ved navn og pekte mot en annen skikkelse som viste seg ved Hans side. “Dette er min elskede Sønn”, sa han. “Hør Ham!”6
Joseph skuet inn i Jesu Kristi ansikt. Det var like klart og strålende som Faderens.
“Joseph”, sa Frelseren, “dine synder er deg forlatt.”7
Da hans byrde var fjernet, gjentok Joseph spørsmålet sitt: “Hvilket trossamfunn skal jeg slutte meg til?”8
“Ikke slutt deg til noen av dem”, sa Frelseren til ham. “De forfekter en lære som er menneskebud og har et skinn av gudsfrykt, men de fornekter Guds kraft.”
Herren fortalte Joseph at verden var hensunket i synd. “Ingen gjør godt”, forklarte Han. “De vike[r] av fra evangeliet og holder [ikke] mine bud.” Hellige sannheter var gått tapt eller var blitt fordervet, men han ga løfte om å åpenbare evangeliets fylde til Joseph i fremtiden.9
Mens Frelseren talte, så Joseph hærskarer av engler, og lyset rundt dem skinte klarere enn solen ved høylys dag. “Se og gi akt, jeg kommer hastig”, sa Herren, “ikledd min Faders herlighet.”10
Joseph regnet med at trærne ville bli oppslukt av stråleglansen, men trærne brant som Mose tornebusk, og brant ikke opp.11
Da lyset svant hen, oppdaget Joseph at han lå på ryggen og så opp mot himmelen. Lysstøtten hadde forsvunnet, og hans skyldfølelse og forvirring var borte. En følelse av guddommelig kjærlighet fylte hans hjerte.12 Gud Faderen og Jesus Kristus hadde talt til ham, og han hadde selv lært hvordan man finner sannhet og tilgivelse.
Etter synet var Joseph for svak til å bevege seg, og ble liggende i skogen til han gjenvant noen av sine krefter. Deretter strevde han for å komme seg hjem og støttet seg mot ildstedet. Moren hans så ham og spurte om hva som var galt.
“Alt er vel”, forsikret han henne. “Jeg føler meg vel.”13
Da han noen dager senere snakket med en predikant, fortalte Joseph ham om det han hadde sett i skogen. Predikanten hadde deltatt aktivt i tidens religiøse vekkelse, og Joseph regnet med at han ville ta synet på alvor.
Til å begynne med tok predikanten lett på beretningen om synet. Folk hevdet fra tid til annen å ha himmelske syn.14 Men så ble han sint og inntok forsvarsposisjon, og fortalte Joseph at beretningen hans var av djevelen. Tiden med syner og åpenbaringer var opphørt for lenge siden, sa han, og den ville aldri komme tilbake.15
Joseph var forbauset, og skjønte fort at ingen ville tro på synet han hadde hatt.16 Hvorfor skulle de det? Han var bare fjorten år gammel og hadde praktisk talt ingen utdannelse. Han kom fra en fattig familie, og regnet med å tilbringe resten av livet med gårdsarbeid og med strøjobber for å tjene til et magert levebrød.
Men likevel oppskaket vitnesbyrdet hans noen mennesker nok til å gjøre narr av ham. Så merkelig, tenkte han, at en enkel gutt, ubetydelig i verden, kunne tiltrekke seg så mye bitterhet og hån. “Hvorfor forfølge meg fordi jeg forteller sannheten?”, ønsket han svar på. “Hvorfor forsøker verden å få meg til å fornekte det jeg virkelig har sett?”
Joseph forundret seg over disse spørsmålene resten av sitt liv. “Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg”, fortalte han senere, “og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant.”
“[Jeg visste det], og jeg visste at Gud visste det”, vitnet han, “og jeg kunne ikke fornekte det.”17
Da det gikk opp for Joseph at å fortelle om synet som han hadde hatt, bare fikk naboene til å vende seg mot ham, holdt han det stort sett for seg selv, tilfreds med den kunnskap Gud hadde gitt ham.18 Senere, etter at han hadde flyttet fra New York, forsøkte han å nedtegne sin hellige opplevelse i skogen. Han beskrev sin higen etter tilgivelse og Frelserens advarsel til en verden med behov for omvendelse. Han førte det selv i pennen, og med ustøtt språk forsøkte han oppriktig å beskrive den storslagne stunden.
I årene som fulgte, gjenga han synet på en mer allment tilgjengelig måte ved hjelp av skrivere, som hjalp ham med å uttrykke bedre det som overgikk enhver beskrivelse. Han fortalte om sitt ønske om å finne den sanne kirke, og beskrev Gud Faderen, som viste seg først for å presentere sin sønn. Han skrev mindre om sin egen søken etter tilgivelse, og mer om Frelserens sannhetsbudskap til enhver, og behovet for evangeliets gjengivelse.19
Ved hver anstrengelse for å skildre opplevelsen, vitnet Joseph om at Herren hadde hørt og besvart hans bønn. Som ung mann fikk han vite at Frelserens kirke ikke lenger var på jorden. Men Herren hadde lovet å åpenbare mer om sitt evangelium når tiden var inne. Så Joseph besluttet å stole på Gud, være tro mot befalingen han hadde mottatt i skogen, og vente tålmodig på ytterligere veiledning.20