“Vær på vakt”, kapittel 4 i Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815-1846 (2018)
Kapittel 4: “Vær på vakt”
KAPITTEL 4
Vær på vakt
Den tjueen år gamle Emma Hale hørte først om Joseph Smith da han kom for å arbeide for Josiah Stowell høsten 1825. Josiah hadde innleid den unge mannen og hans far for å hjelpe ham å finne en skatt som var nedgravd på sin eiendom.1 Lokale legender hevdet at en gjeng med oppdagelsesreisende hadde funnet sølv og gravd ned skatten i området for flere hundre år siden. Siden han visste at Joseph var begavet med bruk av seerstener, tilbød Josiah ham god lønn og en del av funnet hvis han ville hjelpe til med å lete.2
Emmas far, Isaac, støttet dette foretaket. Da Joseph og faren hans kom til Stowells gård i Harmony, Pennsylvania – en landsby ca. 240 kilometer sør for Palmyra – fungerte Isaac som vitne da de signerte kontraktene sine. Han lot også arbeiderne få bo i hjemmet sitt.3
Emma møtte Joseph kort tid etter dette. Han var yngre enn henne, han var over 1,80 m høy, og så ut som en som var vant til hardt arbeid. Han var lys i huden, hadde blå øyne, og haltet lett når han gikk. Grammatikken hans var ujevn, og han brukte noen ganger for mange ord når han uttrykte seg, men han viste en naturlig intelligens når han snakket. Han og faren hans var gode menn som foretrakk å tilbe Gud for seg selv istedenfor å gå i den kirken som Emma og hennes familie gikk til gudstjeneste i.4
Både Joseph og Emma likte å være utendørs. Helt siden sin barndom hadde Emma hadde likt å ri på hester og padle i kano i elven nær der hun bodde. Joseph var ikke spesielt flink med hester, men han hadde utmerkede ferdigheter i bryting og ballspill. Han trivdes med å omgås andre og hadde lett for å smile, og han fortalte ofte vitser eller morsomme historier. Emma var mer reservert, men hun likte en god vits, og kunne snakke med alle. Hun likte også å lese og synge.5
Etter hvert som ukene gikk og Emma ble bedre kjent med Joseph, ble foreldrene hennes bekymret over forholdet deres. Joseph var en fattig arbeider fra en annen delstat, og de håpet at datteren ville miste interessen for ham og gifte seg inn i en av de mer velstående familiene i dalen der de bodde. Emmas far hadde også blitt skeptisk til skattejakten og var mistenksom til Josephs rolle i den. Det betydde ingenting for Isaac Hale at Joseph hadde prøvd å overbevise Josiah Stowell om å avslutte letingen da det ble klart at det ikke ville komme noe ut av den.6
Emma likte Joseph bedre enn noen annen mann hun kjente, og hun sluttet ikke å tilbringe tid sammen med ham. Etter at han hadde lykkes med å overbevise Josiah om å slutte å lete etter sølvet, ble Joseph værende i Harmony for å arbeide på Josiahs gård. Noen ganger arbeidet han også for Joseph og Polly Knight, en annen gårdbrukerfamilie i området. Når han ikke arbeidet, besøkte han Emma.7
Joseph og seerstenen hans ble gjenstand for sladder i Harmony. Noen av de gamle i byen trodde på seere, men mange av barna og barnebarna deres gjorde ikke det. Josiahs nevø, som hevdet at Joseph hadde utnyttet onkelen hans, bragte den unge mannen for retten, og anklaget ham for å være en svindler.
Da han sto foran den lokale dommeren, forklarte Joseph hvordan han hadde funnet stenen. Joseph senior vitnet om at han hele tiden hadde bedt Gud om å vise dem sin vilje med Josephs vidunderlige gave som en seer. Til slutt sto Josiah foran retten og erklærte at Joseph ikke hadde svindlet ham.
“Forstår jeg det slik”, sa dommeren, “at du tror at fangen kan se ved hjelp av stenen?”
Nei, insisterte Josiah. “Jeg vet helt sikkert at det er sant.”
Josiah var en vel ansett mann i samfunnet, og folk trodde på hans ord. Høringen ga til slutt ingen bevis på at Joseph hadde bedratt ham, så dommeren avviste anklagen.8
I september 1826 dro Joseph tilbake til høyden for å hente platene, men Moroni sa at han fremdeles ikke var klar for dem. “Slutt å holde deg i lag med pengegraverne”, sa engelen til ham. Det fantes ugudelige menn blant dem.9 Moroni ga ham ett år til for å samordne sin vilje med Guds vilje. Hvis han ikke gjorde det, ville aldri platene bli betrodd ham.
Engelen sa også at han måtte ha med seg noen neste gang. Det var det samme han hadde sagt på slutten av Josephs første besøk på høyden. Men siden Alvin var død, var Joseph forvirret.
“Hvem er den rette person?” spurte han.
“Det vil du finne ut”, sa Moroni.
Joseph søkte Herrens veiledning gjennom seerstenen sin. Den rette person, fant han ut, var Emma.10
Joseph hadde vært tiltrukket av Emma helt siden første gang han møtte henne. Som Alvin, var hun en som kunne hjelpe ham å bli den mann Herren trengte for å utføre sitt verk. Men Emmas betydning strakk seg lenger enn det. Joseph elsket henne og ønsket å gifte seg med henne.11
I desember fylte Joseph 21 år. Den siste tiden hadde han latt seg bli dratt hit og dit av forventningene til dem som ønsket å dra fordeler av gaven hans.12 Men etter hans siste besøk til høyden, visste han at han måtte gjøre mer for å forberede seg til å ta imot platene.
Før han dro tilbake til Harmony, snakket Joseph med sine foreldre. “Jeg har bestemt meg for å gifte meg”, fortalte han dem, “og hvis dere ikke har noen innsigelser, er frøken Emma Hale mitt valg.” Foreldrene hans var fornøyd med avgjørelsen hans, og Lucy oppfordret ham til å komme og bo hos dem etter at de hadde giftet seg.13
Joseph tilbragte så mye tid han kunne sammen med Emma den vinteren, noen ganger lånte han familien Knights slede når snøen gjorde det vanskelig å dra hjem til familien Hales. Men foreldrene hennes likte ham fortsatt ikke, og hans anstrengelser for å vinne over familien mislyktes.14
I januar 1827, besøkte Emma familien Stowells hjem, der hun og Joseph kunne tilbringe tid sammen uten hennes families misbilligende blikk. Joseph fridde til Emma der, og til å begynne med virket Emma overrasket. Hun visste at foreldrene hennes ville være imot ekteskapet.15 Men Joseph oppfordret henne til å tenke på det. De kunne dra av gårde og gifte seg med en gang.
Emma overveide frieriet. Å gifte seg med Joseph ville skuffe foreldrene, men det var hennes valg, og hun elsket ham.16
Kort tid senere, den 18. januar 1827, ble Joseph og Emma viet hjemme hos den lokale fredsdommeren. Deretter dro de til Manchester og begynte sitt liv sammen i det nye hjemmet til Josephs foreldre. Det var et komfortabelt hus, men Joseph senior og Lucy hadde brukt for mange penger på huset, kommet på etterskudd med avdragene sine, og mistet eiendommen. De leide det nå av de nye eierne.17
Familien Smith likte å ha Joseph og Emma boende hos seg. Men sønnens guddommelige kall gjorde dem engstelige. Folk i området hadde hørt om gullplatene, og lette noen ganger etter dem.18
En dag dro Joseph til byen i et ærend. Siden de ventet ham hjem til middag, ble foreldrene bekymret da han ikke kom tilbake. De ventet i flere timer, og fikk ikke sove. Til sist åpnet Joseph døren og kastet seg utslitt ned i en stol.
“Hvorfor er du så sen?” spurte hans far.
“Jeg er blitt refset strengere enn jeg noensinne har blitt i mitt liv”, sa Joseph.
“Hvem var det som gjorde det?” forlangte faren hans å få vite.
“Det var en Herrens engel”, svarte Joseph. “Han sier at jeg har forsømt meg.” Dagen da han skulle møte Moroni igjen, kom snart. “Jeg har mange oppgaver å gjøre som det haster med”, sa han. “Jeg må begynne å gjøre det Herren har befalt meg å gjøre.”19
Etter innhøstingen reiste Josiah Stowell og Joseph Knight til området rundt Manchester i forretninger. Begge menn visste at fireårsdagen for Josephs besøk til høyden var kommet, og de var ivrige etter å finne ut om Moroni omsider ville betro ham platene.
Lokale skattejegere visste også at tiden var inne til at Joseph skulle motta opptegnelsen. Den siste tiden hadde en mann ved navn Samuel Lawrence gjennomsøkt høyden, på jakt etter platene. Bekymret for at Samuel skulle forårsake problemer, sendte Joseph faren sin til Samuels hus på kvelden den 21. september for å holde øye med ham og konfrontere ham hvis det så ut som om han skulle dra til høyden.20
Joseph gjorde seg deretter rede til å hente platene. Hans årlige besøk til høyden skulle finne sted neste dag, men for å komme skattejegerne i forkjøpet planla han å komme frem til høyden like etter midnatt – akkurat da den 22. september begynte – når ingen forventet at han skulle være ute.
Men han måtte fortsatt finne en måte å beskytte platene på når han hadde fått dem. Etter at de fleste i familien hadde gått til sengs, spurte han stille moren sin om hun hadde en kasse med lås på. Det hadde ikke Lucy, og hun ble bekymret.
“Vær ikke bekymret”, sa Joseph. “Jeg kan klare meg uten den akkurat nå.”21
Emma dukket snart opp, kledd i rideutstyr, og hun og Joseph klatret opp i Joseph Knights vogn og dro ut i natten.22 Da de kom frem til høyden, ventet Emma med vognen mens Joseph klatret opp bakken til stedet der platene lå skjult.
Moroni viste seg, og Joseph løftet gullplatene og seerstenene fra stenkisten. Før Joseph satte av sted nedover bakken, minnet Moroni ham om å ikke vise platene til andre unntagen dem som Herren utpekte, og lovet ham at platene ville være beskyttet dersom han gjorde alt i sin makt for å bevare dem.
“Du må være på vakt og være trofast mot det du er betrodd”, fortalte Moroni, “ellers vil du bli overmannet av onde menn, for de vil legge alle mulige slags planer og hindringer for å ta dem bort fra deg. Og hvis du ikke alltid passer på, vil de lykkes.”23
Joseph bar platene ned bakken, men før han nådde frem til vognen, sikret han dem i en hul stamme der de ville være trygge inntil han fikk tak i en låsbar kasse. Deretter fant han Emma, og de dro hjem idet solen begynte å gå opp.24
Hjemme hos familien Smith ventet Lucy engstelig på Joseph og Emma mens hun serverte frokost til Joseph senior, Joseph Knight og Josiah Stowell. Hjertet hennes banket fort mens hun arbeidet, i frykt for at sønnen hennes skulle komme tilbake uten platene.25
Kort tid etter kom Joseph og Emma inn i huset. Lucy kikket for å se om Joseph hadde platene, men forlot skjelvende rommet da hun så de tomme hendene hans.
Joseph fulgte etter henne. “Mor”, sa han, “ikke vær urolig.” Han ga henne en gjenstand som var pakket inn i et lommetørkle. Gjennom stoffet følte Lucy noe som kjentes ut som et par store briller. Det var urim og tummim, seerstenene som Herren hadde forberedt til oversettingen av platene.26
Lucy ble lettet. Joseph så ut som om en stor bør var blitt løftet av skuldrene hans. Men da han satte seg sammen med de andre i huset, så han trist ut og spiste frokosten sin i stillhet. Etter at han var ferdig støttet han oppgitt hodet i hendene. “Jeg er skuffet”, sa han til Joseph Knight.
“Vel”, sa den eldre mannen, “Jeg beklager”.
“Jeg er meget skuffet”, gjentok Joseph, mens han begynte å smile. “Det er ti ganger bedre enn det jeg hadde forventet!” Han fortsatte med å beskrive størrelsen og vekten av platene, og snakket ivrig om urim og tummim.
“Jeg kan se hva som helst”, sa han. “De er vidunderlige.”27
Dagen etter at han hadde mottatt platene, dro Joseph på arbeid i en by i nærheten, der han skulle reparere en brønn for å få penger til en låsbar kasse. Samme morgen, mens han utførte et ærend like over bakketoppen fra familien Smiths hjem, overhørte Joseph senior en gruppe menn som planla å stjele gullplatene. “Vi skal ta platene”; sa en av dem, “til tross for Joe Smith eller alle djevlene i helvete”.
Urolig dro Joseph senior hjem og fortalte det til Emma. Hun sa at hun ikke visste hvor platene var, men at hun var sikker på at Joseph hadde beskyttet dem.
“Ja”, svarte Joseph senior, “men husk at det var på grunn av en liten ting at Esau mistet sin velsignelse og fødselsrett. Det kan også skje med Joseph.”28
For å være sikker på at platene var i sikkerhet, salet Emma en hest og red i mer enn en time til gården der Joseph arbeidet. Hun fant ham ved brønnen, dekket av jord og svette etter dagens arbeid. Da han fikk høre om den fare de sto overfor, kikket Joseph inn i urim og tummim, og så at platene var trygge.
Hjemme gikk Joseph senior frem og tilbake foran huset, og kikket stadig nedover veien helt til han så Joseph og Emma.
“Far”, sa Joseph da de red opp til ham, “alt er helt trygt – det er ingen grunn til bekymring.”29
Men det var på tide å handle.
Joseph skyndte seg til høyden, fant stammen der platene var gjemt, og pakket dem forsiktig inn i en skjorte.30 Han gikk deretter inn i skogen, og dro hjemover, mens han var på vakt mot fare. Skogen skjulte ham fra folk på hovedveien, men den ga tyver mange gjemmesteder.
Joseph strevde under vekten av opptegnelsen og trasket gjennom skogen så fort han kunne. Et veltet tre blokkerte veien foran ham, og da han hoppet over det, følte han at noe hardt traff ham bakfra. Da han snudde deg, så han en mann som svingte en pistol som en klubbe, komme mot seg.
Mens han holdt platene godt fast med en arm, slo Joseph mannen i bakken og løp dypere inn i det tette krattet. Han løp i omtrent en kilometer før en annen mann sprang frem fra et tre og slo ham med kolben av en pistol. Joseph sloss med mannen og kom seg unna, desperat etter å komme seg ut av skogen. Men før han var kommet særlig langt ble han angrepet av en tredje mann, som ga han et så hardt slag at han mistet fotfestet. Joseph samlet seg, slo hardt til mannen og løp hjemover.31
Da han kom tilbake til huset, brast han gjennom døren med den tunge bylten under en arm. “Far”, ropte han, “jeg har platene”.
Hans fjorten år gamle søster, Katharine, hjalp ham å sette bylten på bordet mens resten av familien samlet seg rundt ham. Joseph skjønte at hans far og yngre bror William ønsket å pakke ut platene, men han stoppet dem.
“Kan vi ikke få se dem?” spurte Joseph sr.
“Nei”, sa Joseph. “Jeg var ulydig den første gangen, men jeg vil være trofast denne gangen.
Han fortalte dem at de kunne røre ved platene gjennom kledet, og hans bror William tok opp bylten. Den var tyngre enn sten, og William kunne fortelle at den hadde blader som beveget seg som sidene i en bok.32 Joseph sendte også sin yngste bror, Don Carlos, for å hente en låsbar kasse hos Hyrum, som bodde nede i veien sammen med sin kone, Jerusha, og deres nyfødte datter.
Hyrum kom straks etterpå, og så snart platene var trygt plassert i kassen, falt Joseph sammen på en seng og begynte å fortelle familien sin om mennene i skogen.
Mens han snakket, gikk det opp for ham at han hadde vondt i hånden. En eller annen gang under angrepene hadde tommelen hans gått ut av ledd.
“Jeg må slutte å snakke, far”, sa han plutselig, “og be deg om å sette tommelen min tilbake på plass.”33