Institutt
5 Alt er tapt


“Alt er tapt”, kapittel 5 i Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815-1846 (2018)

Kapittel 5: “Alt er tapt”

KAPITTEL 5

Alt er tapt

Bilde
Oversatte sider

Etter at Joseph hadde hentet gullplatene hjem, prøvde skattejegere i flere uker å stjele dem. For å holde opptegnelsen trygg, måtte han flytte den fra sted til sted, gjemme platene under ildstedet, under gulvet i sin fars butikk og i hauger med korn. Han var alltid på vakt.

Nysgjerrige naboer kom innom og ba ham innstendig om å vise dem opptegnelsen. Joseph sa alltid nei, selv når noen tilbød ham betaling. Han var fast bestemt på å verne om platene, og stolte på Herrens løfte om at hvis han gjorde alt han kunne, ville de være beskyttet.1

Disse forstyrrelsene hindret ham ofte i å undersøke platene og lære mer om urim og tummim. Han visste at uttyderne skulle hjelpe ham å oversette platene, men han hadde aldri brukt seerstener til å lese et urgammelt språk. Han var ivrig etter å begynne arbeidet, men han hadde ikke klart for seg hvordan han skulle gjøre det.2

Mens Joseph studerte platene ble Martin Harris, en respektert grunneier i Palmyra, interessert i arbeidet hans. Martin var gammel nok til å være Josephs far og hadde noen ganger leid Joseph til å hjelpe til på eiendommen sin. Martin hadde hørt om gullplatene men hadde ikke tenkt så mye på dem før Josephs mor inviterte ham til å besøke sønnen sin.3

Joseph var ute og arbeidet da Martin kom innom, så han spurte Emma og andre i familien om platene. Da Joseph kom hjem, tok Martin ham i armen og spurte om flere detaljer. Joseph fortalte ham om gullplatene og Moronis instruksjoner om å oversette og utgi det som var skrevet på dem.

“Hvis det er djevelens verk,” sa Martin, “vil jeg ikke ha noe med det å gjøre.” Men hvis det var Herrens verk, ville han hjelpe Joseph å bringe det ut til verden.

Joseph lot Martin løfte den låste kassen med platene. Martin kjente at det var noe tungt i kassen, men han var ikke overbevist om at det var et sett med gullplater. “Du må ikke klandre meg for ikke å ta ditt ord for det,” sa han til Joseph.

Da Martin kom hjem etter midnatt, listet han seg inn på soverommet og ba, og lovet Gud at han skulle gi alt han hadde hvis han kunne få vite at Joseph gjorde et guddommelig arbeide.

Mens han ba, følte Martin en stille, lav stemme som talte til hans sjel. Han visste da at platene kom fra Gud – og han visste at han måtte hjelpe Joseph å dele budskapet.4


Mot slutten av 1827, fant Emma ut at hun var gravid og skrev til sine foreldre. Det hadde gått nesten ett år siden hun og Joseph hadde giftet seg, og hennes far og mor var fortsatt ulykkelige. Men Emmas foreldre gikk med på å la det unge paret komme tilbake til Harmony slik at Emma kunne føde i nærheten av familien sin.

Selv om det ville føre ham bort fra sine egne foreldre og søsken, var Joseph ivrig etter å dra. Folk i New York prøvde fortsatt å stjele platene, og å flytte til et nytt sted kunne gi freden og privatlivet han trengte for å utføre Herrens verk. Dessverre hadde han gjeld, og ingen penger til å gjennomføre flyttingen.5

Med et håp om å få skikk på økonomien, dro Joseph til byen for å betale noe av gjelden sin. Mens han var inne i en butikk for å betale, kom Martin Harris bort til ham. “Her, herr Smith, er femti dollar,” sa han. “Jeg gir dem til deg slik at du kan utføre Herrens verk.”

Joseph var engstelig for å ta imot pengene og lovet å betale dem tilbake, men Martin sa at han ikke skulle tenke på det. Pengene var en gave, og han ba alle i rommet om å være vitne til at han hadde gitt dem uten vederlag.6

Kort tid senere betalte Joseph gjelden sin og lastet opp vognen. Han og Emma dro til Harmony med gullplatene gjemt i en tønne med bønner.7


Paret ankom familien Hales’ rommelige hjem omtrent en uke senere.8 Ikke lenge etterpå forlangte Emmas far å få se gullplatene, men Joseph sa at han bare kunne vise ham kassen som han oppbevarte dem i. Irritert løftet Isaac den låste kassen og følte dens vekt, men han var fortsatt skeptisk. Han sa at Joseph ikke kunne ha den inne i huset med mindre han viste ham hva som var inni.9

Med Emmas far rundt seg, ville ikke oversettingen bli enkel, men Joseph prøvde sitt beste. Med hjelp fra Emma, tok han avskrift av mange av de underlige skrifttegnene fra platene over på papir.10 Så, i flere uker, prøvde han å oversette dem med urim og tummim. Prosessen krevde at han gjorde mer enn bare å se inn i uttyderne. Han måtte være ydmyk og utøve tro mens han studerte skrifttegnene.11

Noen måneder senere kom Martin til Harmony. Han sa at han følte seg kalt av Herren til å reise helt til New York City for å rådføre seg med eksperter på oldtidens språk. Han håpet de kunne oversette skrifttegnene.12

Joseph tok avskrift av flere skrifttegn fra platene, skrev ned sin oversettelse, og ga papiret til Martin. Han og Emma så deretter sin venn dra østover for å rådføre seg med fornemme vitenskapsmenn.13


Da Martin kom til New York City, dro han for å treffe Charles Anthon, en professor i latin og gresk ved Columbia College. Professor Anthon var en ung mann – omtrent femten år yngre enn Martin – og var mest kjent for å ha utgitt et populært leksikon som omhandlet gresk og romersk kultur. Han hadde også begynt å samle på historier om amerikanske indianere.14

Anthon var en steil vitenskapsmann som mislikte forstyrrelser, men han tok imot Martin og studerte skrifttegnene og den oversettelsen som Joseph hadde gjort.15 Selv om professoren ikke kunne egyptisk, hadde han lest noen studier om språket og visste hvordan det så ut. Da han så på skrifttegnene, så han noen likheter med egyptisk og fortalte Martin at oversettelsen var korrekt.

Martin viste ham flere skrifttegn, og Anthon undersøkte dem. Han sa at de inneholdt skrifttegn fra mange av oldtidens språk og ga Martin en attest som bekreftet deres ekthet. Han anbefalte også at han viste skrifttegnene til en annen vitenskapsmann som het Samuel Mitchill, som pleide å undervise ved Columbia.16

“Han er svært belært når det gjelder disse eldgamle språkene,” sa Anthon, “og jeg er ikke i tvil om at han vil være i stand til å gi deg en viss tilfredshet.”17

Martin la attesten i lommen, men akkurat da han skulle til å gå, ba Anthon ham komme tilbake. Han ville vite hvordan Joseph hadde funnet gullplatene.

“En Guds engel,” sa Martin, “åpenbarte det for ham.” Han vitnet om at oversettelsen av platene ville forandre verden og redde den fra ødeleggelse. Og nå som han hadde fått et bevis på deres ekthet, hadde han til hensikt å selge gården sin og donere penger slik at oversettelsen kunne bli utgitt.

“La meg få se den attesten,” sa Anthon.

Martin tok den opp av lommen og ga ham den. Anthon rev den i småbiter og sa at det ikke fantes noe slikt som tjenende engler. Hvis Joseph ønsket platene oversatt, kunne han ta dem med til Columbia og la en vitenskapsmann oversette dem.

Martin fortalte at en del av platene var forseglet og at Joseph ikke hadde tillatelse til å vise dem til noen.

“Jeg kan ikke lese en forseglet bok,” sa Anthon. Han advarte Martin om at Joseph sannsynligvis holdt ham for narr. “Pass deg for svindlere,” sa han.18

Martin forlot professor Anthon og dro til Samuel Mitchill. Han tok høflig imot Martin, lyttet til historien hans, og så på skrifttegnene og oversettelsen. Han forsto dem ikke, men sa at de minnet ham om egyptiske hieroglyfer og var opptegnelsene til en utryddet nasjon.19

Martin forlot byen kort tid etterpå og vendte tilbake til Harmony, mer overbevist enn noen gang før om at Joseph hadde gullplater fra oldtiden og kraften til å oversette dem. Han fortalte Joseph om sine samtaler med professorene og kom frem til at hvis noen av de mest utdannede mennene i Amerika ikke kunne oversette boken, måtte Joseph gjøre det.

“Jeg kan ikke,” sa Joseph, overveldet av oppgaven, “for jeg er ikke lærd.” Men han visste at Herren hadde forberedt uttyderne slik at han kunne oversette platene.20

Martin var enig. Han planla å dra tilbake til Palmyra, ordne opp i forretningene sine, og komme tilbake så snart som mulig for å virke som Josephs skriver.21


I april 1828, bodde Emma og Joseph i et hjem ved elven Susquehanna, ikke langt fra huset til foreldrenes hennes.22 Nå langt inn i svangerskapet, fungerte ofte Emma som Josephs skriver etter at han hadde begynt å oversette opptegnelsen. En dag, mens han oversatte, ble Joseph plutselig blek. “Emma, var det en mur rundt Jerusalem?” spurte han.

“Ja,” sa hun, og husket beskrivelsen av den i Bibelen.

“Å,” sa Joseph lettet, “jeg var redd jeg var blitt bedratt.”23

Emma forundret seg over at hennes manns manglende kunnskap om historie og hellig skrift ikke var til hinder for oversettelsen. Joseph kunne knapt skrive et sammenhengende brev. Allikevel satt hun time etter time ved hans side mens han dikterte opptegnelsen uten hjelp av noen bok eller manuskript. Hun visste at bare Gud kunne inspirere ham til å oversette slik som han gjorde.24

Med tiden kom Martin tilbake fra Palmyra og tok over som skriver, slik at Emma fikk mulighet til å hvile seg før babyen kom.25 Men det var ikke lett å finne hvile. Martins hustru, Lucy, hadde insistert på å bli med ham til Harmony, og både Martin og Lucy Harris hadde sterk personlighet.26 Lucy var mistenksom over Martins ønske om å støtte Joseph økonomisk, og var sint fordi han hadde dratt til New York City uten henne. Da han fortalte henne at han skulle dra til Harmony for å hjelpe til med oversettelsen, hadde hun invitert seg selv til å følge med, fast bestemt på å få se platene.

Lucy var i ferd med å miste hørselen, og når hun ikke kunne forstå hva folk sa, trodde hun noen ganger at de kritiserte henne. Hun hadde også liten sans for privatliv. Etter at Joseph nektet å vise henne platene, begynte hun å lete igjennom huset, og rotet igjennom familiens kister, skap og kofferter. Joseph hadde ikke noe annet valg enn å gjemme platene i skogen.27

Lucy forlot huset etter kort tid, og tok inn hos en nabo. Emma fikk ha sine kister og skap for selv igjen, men nå fortalte Lucy til naboene at Joseph var ute etter Martins penger. Etter flere uker med å skape problemer, dro Lucy hjem til Palmyra.

Med freden gjenopprettet, oversatte Joseph og Martin raskt. Joseph vokste inn i sin guddommelige rolle som seer og åpenbarer. Ved å se inn i uttyderne eller en annen seersten, var han i stand til å oversette platene enten de lå foran ham eller var innpakket i et av Emmas linkleder på bordet.28

I april, mai og tidlig i juni, lyttet Emma til rytmen av Joseph som oversatte opptegnelsen.29 Han snakket sakte, men tydelig, og tok av og til pause mens han ventet på at Martin skulle si “skrevet”, etter at han hadde skrevet ferdig det Joseph hadde sagt.30 Emma bidro også som skriver og var forundret over hvordan Joseph, etter forstyrrelser og pauser, alltid fortsatte der han slapp, uten å nøle.31

Snart var tiden kommet da Emmas baby skulle bli født. Stabelen med manuskriptsider var blitt tykk, og Martin hadde blitt overbevist om at hvis han kunne la sin hustru lese oversettelsen, ville hun se dens verdi og slutte å forstyrre arbeidet deres.32 Han håpet også at Lucy ville bli fornøyd med hvordan han brukte sin tid og sine penger for å hjelpe til med å frembringe Guds ord.

En dag ba Martin Joseph om tillatelse til å ta manuskriptet med til Palmyra i noen uker.33 Siden Joseph husket hvordan Lucy Harris hadde oppført seg da hun var på besøk, var han skeptisk til tanken. Allikevel ønsket han å glede Martin, som hadde trodd på ham når så mange andre hadde tvilt på hans ord.34

Usikker på hva han skulle gjøre, ba Joseph om veiledning, og Herren sa at han ikke skulle la Martin ta med seg sidene.35 Men Martin var sikker på at å vise dem til sin hustru ville forandre ting, og han bønnfalt Joseph om å be en gang til. Joseph gjorde det, men svaret var det samme. Martin presset ham imidlertid til å spørre en tredje gang, og denne gangen tillot Gud dem å gjøre som de ønsket.

Joseph sa til Martin at han kunne ha sidene i to uker hvis han lovet å holde dem innelåst og bare vise dem til visse familiemedlemmer. Martin inngikk løftet og vendte tilbake til Palmyra med manuskriptet.36

Etter at Martin var dratt, viste Moroni seg for Joseph og tok uttyderne fra ham.37


Dagen etter Martins avreise, gjennomgikk Emma en smertefull fødsel og fikk en gutt. Babyen var svak og sykelig og levde ikke lenge. Påkjenningen gjorde Emma fysisk utslitt og følelsesmessig nedbrutt, og en stund så det ut som om hun også ville komme til å dø. Joseph pleide henne hele tiden, og forlot aldri hennes side lenge om gangen.38

Etter to uker begynte Emmas helse å bli bedre, og hennes tanker gikk til Martin og manuskriptet. “Jeg føler meg så urolig,” sa hun til Joseph, “så jeg ikke får hvilt og kommer ikke til å bli rolig før jeg vet noe om hva herr Harris har gjort med det.”

Hun bønnfalt Joseph om å finne Martin, men Joseph ville ikke forlate henne. “Send bud etter moren min,” sa hun, “og hun skal bli hos meg mens du er borte.”39

Joseph tok hesteskyssen nordover. Han spiste og sov lite på reisen, for han var redd for at han hadde fornærmet Herren ved å ikke lytte da han sa nei til å la Martin ta manuskriptet.40

Solen var på vei opp da han kom frem til sine foreldres hjem i Manchester. Familien Smith forberedte frokosten og sendte en invitasjon til Martin om å spise sammen med dem. Klokken åtte sto måltidet på bordet, men Martin var ennå ikke kommet. Joseph og familien hans begynte å bli urolige mens de ventet på ham.

Endelig, etter mer enn fire timer, dukket Martin opp i det fjerne, han kom sakte gående mot huset, med blikket festet på bakken foran seg.41 Han tok en pause ved grinden, satte seg på gjerdet og dro hatten ned over øynene. Så kom han inn og satte seg ned for å spise i stillhet.

Familien så på mens Martin tok opp bestikket, som om han var klar til å spise, så slapp han det. “Jeg har tapt min sjel!” ropte han, og presset hendene mot tinningene. “Jeg har tapt min sjel.”

Joseph spratt opp. “Martin, har du mistet manuskriptet?”

“Ja,” sa Martin. “Det er borte, og jeg vet ikke hvor det er.”

“Å, min Gud, min Gud,” stønnet Joseph, og knyttet nevene. “Alt er tapt!”

Han begynte å gå frem og tilbake over gulvet. Han visste ikke hva han skulle gjøre. “Gå tilbake,” beordret han Martin. “Let en gang til.”

“Det er forgjeves,” gråt Martin. “Jeg har lett overalt i huset. Jeg har til og med revet opp senger og puter, og jeg vet at det ikke er der.”

“Må jeg vende tilbake til min hustru med en slik beskjed?” Joseph fryktet at nyheten ville ta knekken på henne. “Og hvordan skal jeg kunne vise meg for Herren?”

Moren hans prøvde å trøste ham. Hun sa at kanskje Herren ville tilgi ham hvis han ydmykt ville omvende seg. Men Joseph strigråt nå, rasende på seg selv fordi han ikke var lydig mot Herren den første gangen. Han klarte ikke å spise noe særlig resten av den dagen. Han ble over natten og dro neste morgen til Harmony.42

Da Lucy så ham dra, var hun tung til sinns. Det virket som om alt familien hadde håpet på – alt som hadde gitt dem glede de siste årene – var blitt borte på et øyeblikk.43

Noter

  1. Joseph Smith – Historie 1:59; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 8, i JSP, H1:236-38 (utkast 2); Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [1]-[2]; Knight, Reminiscences, 3.

  2. Knight, Reminiscences, 3-4; Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [1]-[3]; Joseph Smith History, circa Summer 1832, 1, i JSP, H1:11.

  3. “Mormonism—No. II”, Tiffany’s Monthly, aug. 1859, 167-68; Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [3]-[4]; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 8, i JSP, H1:238 (utkast 2). Emne: Witnesses of the Book of Mormon[Vitner til Mormons bok]

  4. “Mormonism—No. II”, Tiffany’s Monthly, aug. 1859, 168-70.

  5. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 8-9, i JSP, H1:238 (utkast 2); Knight, Reminiscences, 3; “Mormonism—No. II”, Tiffany’s Monthly, aug. 1859, 170.

  6. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [6]; Lucy Mack Smith, History, 1845, 121.

  7. “Mormonism—No. II”, Tiffany’s Monthly, aug. 1859, 170.

  8. “Mormonism—No. II”, Tiffany’s Monthly, aug. 1859, 170; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:240 (utkast 2).

  9. Isaac Hale, erklæring, 20. mars 1834, i “Mormonism”, Susquehanna Register, and Northern Pennsylvanian, 1. mai 1834, [1].

  10. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:240 (utkast 2); Knight, Reminiscences, 3.

  11. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [3]; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:240 (utkast 2); “Letter from Elder W. H. Kelley”, Saints’ Herald, 1. mars, 1882, 68; se også Lære og pakter 9:7-8 (Revelation, apr. 1829–D, på josephsmithpapers.org).

  12. Joseph Smith History, circa Summer 1832, 5, i JSP, H1:15; Knight, Reminiscences, 3. Emne: Book of Mormon Translation[Oversettelse av Mormons bok]

  13. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:238-40 (utkast 2); Joseph Smith History, circa Summer 1832, 5, i JSP, H1:15.

  14. MacKay, “Git Them Translated”, 98-100.

  15. Bennett, “Read This I Pray Thee”, 192.

  16. Joseph Smith History, 1838–56, volume A-1, 9, i JSP, H1:240 (utkast 2); Bennett, Journal, 8. aug 1831, i Arrington, “James Gordon Bennett’s 1831 Report on ‘The Mormonites’”, 355.

  17. [James Gordon Bennett], “Mormon Religion—Clerical Ambition—Western New York—the Mormonites Gone to Ohio”, Morning Courier og New-York Enquirer, 1. sep. 1831, [2].

  18. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:240-42 (utkast 2); Jennings, “Charles Anthon”, 171-87; Bennett, “Read This I Pray Thee”, 178-216.

  19. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244 (utkast 2); Bennett, Journal, 8. aug. 1831, i Arrington, “James Gordon Bennett’s 1831 Report on ‘The Mormonites’”, 355; Knight, Reminiscences, 4. Emne: Martin Harris’s Consultations with Scholars[Martin Harris’ rådslagning med vitenskapsmenn]

  20. Joseph Smith History, circa summer 1832, 5, i JSP, H1:15; Jesaja 29:11-12; 2 Nephi 27:15-19.

  21. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [8]; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244; Joseph Smith III, “Last Testimony of Sister Emma”, Saints’ Herald, 1. okt. 1879, 289-90.

  22. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244 (utkast 2); Isaac Hale, erklæring, 20. mars 1834, i “Mormonism”, Susquehanna Register, and Northern Pennsylvanian, 1. mai 1834, [1]; Agreement with Isaac Hale, 6. apr. 1829, i JSP, D1:28-34.

  23. Briggs, “A Visit to Nauvoo in 1856”, 454; se også Edmund C. Briggs to Joseph Smith, 4. juni 1884, Saints’ Herald, 21. juni 1884, 396.

  24. Joseph Smith III, “Last Testimony of Sister Emma”, Saints’ Herald, 1. okt. 1879, 289-90; Briggs, “A Visit to Nauvoo in 1856”, 454.

  25. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244 (utkast 2); Isaac Hale, erklæring, 20. mars 1834, i “Mormonism”, Susquehanna Register, and Northern Pennsylvanian, 1. mai 1834, [1].

  26. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [8].

  27. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [3]-[5], [8]-[9].

  28. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [9]-[10]; Joseph Smith III, “Last Testimony of Sister Emma”, Saints’ Herald, 1. okt. 1879, 289-90.

  29. I en minnebok fortalte Emma at hun arbeidet i samme rom som Joseph og Oliver Cowdery da de fullførte oversettelsen i 1829, og hun var sannsynligvis også tilstede da Joseph og Martin oversatte i 1828. (Joseph Smith III, “Last Testimony of Sister Emma”, Saints’ Herald, 1. okt. 1879, 290.)

  30. William Pilkington, Affidavit, Cache County, UT, 3. apr. 1934, i William Pilkington, Autobiography and Statements, Church History Library; “One of the Three Witnesses”, Deseret News, 28. des. 1881, 10.

  31. Briggs, “A Visit to Nauvoo in 1856”, 454; Joseph Smith III, “Last Testimony of Sister Emma”, Saints’ Herald, 1. okt. 1879, 289-90.

  32. Se Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [10]; Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244; Joseph Smith History, circa Summer 1832, 5, i JSP, H1:15; Knight, Reminiscences, 5; og Historical Introduction to Preface to the Book of Mormon, omtrent aug. 1829, i JSP, D1:92-93.

  33. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9, i JSP, H1:244 (utkast 2); Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [10].

  34. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 6, [10]-[11]; bok 7, [1].

  35. Joseph Smith History, circa Summer 1832, 5, i JSP, H1:15.

  36. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9-10, i JSP, H1:244-46 (utkast 2); Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [1]; Knight, Reminiscences, 5.

  37. Joseph Smith History, 1838–56, bind A-1, 9-10, i JSP, H1:244-46 (utkast 2).

  38. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [1]-[2]. Emne: Joseph and Emma Hale Smith Family[Joseph og Emma Hale Smiths familie]

  39. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [1]-[2].

  40. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [2]-[4].

  41. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [5].

  42. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [5]-[7]. Emne: Lost Manuscript of the Book of Mormon[Det tapte manuskriptet fra Mormons bok]

  43. Lucy Mack Smith, History, 1844–45, bok 7, [7]. Emne: Lucy Mack Smith