Vennskapsarmbånd
«En venn elsker alltid» (Salomos ordspråk 17:17).
Basert på en sann historie
Jeg møtte Megan da familien min flyttet inn i det nye huset vårt. Hun bodde nede i gaten, og vi gikk begge i søster Crawfords Primær-klasse. Vi ble venner og lekte mye sammen. Jeg la nøye merke til Megan og prøvde å huske hvordan hun fortalte en vits eller hvordan hun stelte håret sitt eller hvordan hun så lett snakket med andre barn. Jeg syntes Megan var fullkommen. Jeg var sjenert. Jeg ønsket å være som Megan.
En dag ringte jeg til Megan for å høre om hun hadde lyst til å leke. Hun sa ikke noe til å begynne med.
«Caitlin er hos meg,» sa hun til slutt.
Caitlin gikk også i Primær-klassen vår. Jeg ventet på at Megan skulle invitere meg over, men hun gjorde ikke det. Det var stille i den andre enden.
«Å! OK,» stammet jeg. Megan la på uten å si noe mer.
I Primær søndagen etterpå spurte søster Crawford oss: «Hva betyr det å være en god venn?»
Jeg smilte til Megan, men hun så meg ikke. Hun snudde seg den andre veien og hvisket noe til Caitlin. Plutselig lo Caitlin høyt.
«Vær så snill å være stille, piker,» sa søster Crawford. De sluttet å hviske, men skuldrene ristet av knising. Søster Crawford vendte seg til meg. «Angie, hva mener du er en god venn?»
«En som er snill og liker å leke med deg og –»
Megan og Caitlin kniste høyere. Jeg ble varm i ansiktet og så i gulvet. Lo de av meg?
Søster Crawford så strengt på dem og smilte så til meg. «Det er riktig, Angie,» sa hun. Hun så rundt på klassen. «Hvordan kan du være en god venn?»
Adam rakte opp hånden. «Vi kan hjelpe folk,» sa han.
Søster Crawford nikket. «En god venn ønsker å hjelpe andre. Jesus Kristus forkynte det da han levde på jorden. Han sa også at vi skulle være snille mot alle.»
Jeg så på Megan og smilte til henne. Hun smilte ikke tilbake. Jeg følte et tomrom inni meg. Likte ikke Megan meg lenger?
I slutten av leksjonen holdt søster Crawford frem en liten kurv. «Jeg har noe til dere,» sa hun. Hun stakk hånden ned i kurven og viste oss fargeglade bånd som var blitt knyttet til små sirkler. «Dette er vennskapsarmbånd. Ta det på rundt håndleddet, og hver gang dere ser på det, kan dere huske å være en god venn.»
Kanskje vennskapsarmbånd ville hjelpe! Kanskje Megan og jeg kunne få like armbånd. Da kurven ble sendt rundt i klassen, lente jeg meg over mot Megan. «Hvilken farge vil du ha?» spurte jeg.
Megan trakk på skuldrene. «Kanskje gult.»
«Jeg også,» sa jeg.
Caitlin valgte et blått armbånd. Så sendte hun kurven til Megan. Megan fingret med noen bånd, så valgte også hun et blått. Jeg stirret på henne. Blått? Hun skyndte seg å gi kurven til meg. Jeg stirret ned i den og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var bare gule bånd igjen. Langsomt trakk jeg ut ett.
Megan og Caitlin kniste og rakte frem armene ved siden av hverandre og beundret de blå båndene som var like. Jeg følte at jeg fikk en klump i halsen. Tårene sved i øynene. Jeg bet tennene sammen for ikke å gråte. Jeg skulle ikke gråte så de så det.
* * * *
Jeg kastet meg i mors armer straks vi kom hjem fra kirken. «Hva er i veien, vennen min?» spurte mor da jeg begynte å gråte. Gjennom tårene fortalte jeg henne hva som hadde hendt. Hun satt ved siden av meg på sengen min og holdt fast rundt meg. «Så vondt å høre, Angie,» sa hun.
«Vil ikke Megan være venninnen min mer?» spurte jeg.
Mor strøk meg i håret. «Noen ganger vet vi ikke hvorfor folk gjør slike ting,» sa hun. «Jeg er lei for at det skjedde.»
«Søster Crawford sa i dag at vi skulle prøve å være snille mot alle, slik Jesus var. Men jeg har ikke lyst til å være snill mot Megan.»
«Jeg forstår det,» sa mor. «Men jeg er også enig med søster Crawford. Det kan være vanskelig, men vi skulle prøve å være snille selv om noen sårer oss. Jesus sa at vi skulle tilgi andre.»
«Hvordan kan jeg gjøre det?» spurte jeg. Jeg tenkte på hvordan Megan og Caitlin hadde ledd, og jeg merket denne tomheten igjen.
Mor pekte på en liten figur på nattbordet mitt av en pike som knelte i bønn. «Hver gang noen sårer meg, ber jeg min himmelske Fader hjelpe meg å tilgi vedkommende. Jeg ber ham gjøre meg og den andre personen mer ydmyke og vennlige.»
«Virker det?» spurte jeg.
Mor smilte og kysset meg øverst på hodet. «Jeg føler meg alltid bedre når jeg har snakket med min himmelske Fader,» sa hun.
Da jeg holdt bønn den kvelden, takket jeg min himmelske Fader for vennskapet med Megan. Så ba jeg ham hjelpe meg å tilgi henne. Jeg lukket øynene hardt og tenkte. «Vær så snill å hjelpe Megan og meg å bli venner igjen,» sa jeg.
Jeg ba om det samme de neste dagene. Lørdagen husket jeg i huskestativet vårt da Megan kom gående opp til huset vårt. Jeg stoppet husken. Vi så på hverandre, men sa ikke noe. Til slutt strakte Megan ut hånden og la noe i min hånd.
«Denne er til deg,» sa hun. Jeg åpnet hånden og så et blått vennskapsarmbånd.
«Har du lyst til å leke?» spurte Megan. «Caitlin kommer hjem til meg. Vi skal leke at vi er prinsesser, og Noodle skal være dronningen.»
Noodle var Megans gråspraglete katt. Jeg kniste da jeg så for meg Noodle med krone på hodet. Jeg merket at tomrommet inni meg ble mindre. «Ja, jeg har lyst til å bli med,» sa jeg. «Takk!»
Jeg smilte til henne, og denne gangen smilte Megan tilbake.
«Hver av dere kan være en venn for noen, selv om det bare er ved å smile… La solskinnet dere har i deres hjerte, vises i deres ansikt.»
President James E. Faust, annenrådgiver i Det første presidentskap: «Deres lys – et banner for alle nasjoner», Liahona, mai 2006, 113.