Hvis jeg hadde visst da jeg var 19 …
det jeg nå vet, ville jeg som misjonær ha gjort noen ting annerledes.
Jeg var på misjon i det nordlige Tyskland fra 1975 til 1977. Dette var virkelig to av de mest minneverdige årene i mitt liv, men minnet bringer også med seg ytterligere innsikt. Siden etterpåklokskap er en fin gave, fremlegger jeg fire forslag som kan hjelpe dem av dere som forbereder seg til å reise på misjon.
1. Jeg ville gjøre det til min prioritering nummer to å bli glad i min ledsager.
Ledsagerne mine var av forskjellig form og størrelse med spesielle gaver og personligheter. Noen ble straks mine venner og har forblitt det gjennom årene. Andre hadde jeg ikke mye til felles med utover å banke på dører og undervise. Jeg skammer meg over å innrømme at jeg ikke hadde svært varme følelser for en eller to av dem. Faktisk var vi iblant rett og slett uvennlige mot hverandre.
Men jeg hadde i det minste én felles plattform med alle disse ledsagerne – begge ofret vi vår tid, våre midler og vår innsats for å utbre Jesu Kristi evangelium. Hvis jeg kunne gjøre det igjen, ville jeg gjøre mitt aller beste for å være hver ledsagers beste venn, uansett hvor godt vår personlighet eller våre interesser falt sammen. Jeg ville oppmuntre ham og prøve å være smittende entusiastisk uten å være kritisk.
Hvis det å være glad i min ledsager skulle være min prioritet nummer to, hva ville da være den første, spør du kanskje. Å være lydig. Å være glad i din ledsager betyr ikke at du skulle følge ham med hensyn til ikke å rette deg etter bud og befalinger eller misjonsregler. Heldigvis var ingen av mine ledsagere ulydige. Et par av dem var ikke så motivert som de kunne ha vært, men det de trengte mer enn kritikk eller småskjelling, var en som ville akseptere og styrke dem.
2. Jeg ville se etter mirakler. Jeg ville faktisk forvente dem.
Jeg husker at jeg etter endt misjon var på et vitnesbyrdsmøte i misjonshjemmet sammen med 13 eldster og én søster som også skulle reise hjem. Jeg husker ikke hva jeg sa. Jeg husker ikke hva de andre eldstene sa. Men jeg kommer aldri til å glemme søster Thorpes vitnesbyrd. Hun forklarte at hun i intervjuet med stavspresidenten 18 måneder tidligere hadde røpet et hemmelig ønske: «Jeg ønsker å oppleve mirakler på misjonen,» hadde hun betrodd ham. Dernest hadde hun nærmest unnskyldende spurt ham om det var galt å søke mirakler. Han hadde forsikret henne om at det ikke var galt. Etter at hun hadde fortalt oss om denne samtalen, vitnet hun: «Jeg har opplevd mirakler i løpet av min misjon.»
Jeg innså plutselig at jeg også hadde sett mirakler, men jeg hadde ikke søkt dem eller forventet dem. Jeg hadde bare latt dem skje. Fordi jeg ikke søkte dem og forventet dem, forhindret jeg trolig noen. Mirakler er et resultat av tro, og tro har noe å gjøre med at vi forventer at visse ting skal skje og aktivt arbeider for dette.
Hvis jeg skulle reise ut som misjonær i dag, ville jeg gjøre min del, men jeg ville også forvente at Herren skulle gjøre sin del i mitt arbeid som hans tjener. Han er i stand til å utføre mirakler, noe vi kan definere som ting han kan gjøre for oss som vi ikke kan gjøre selv. Jeg har kommet til å tro at han er mer villig til å utføre mirakler enn vi er til å motta dem. Å undervise ved Ånden er trolig den mest effektive måten en misjonær kan åpne døren for mirakler på. Dette innbyr Herrens innflytelse direkte inn i en undersøkers liv.
3. Jeg ville arbeide mer effektivt og hardere.
Min første distriktsleders motto syntes å være: «Arbeid mer effektivt, ikke hardere.» Jeg er ikke enig i den andre halvdelen av dette mottoet, men hvis jeg skulle gjøre det om igjen, ville jeg med sikkerhet prøve å arbeide mer effektivt. Min distriktsleder var ganske kreativ og fremgangsrik. Han organiserte for eksempel et volleyball-lag blant de unge i grenen, og de inviterte sine venner til å spille. Det var en morsom og enkel måte å hjelpe de unge å være misjonærer på. Denne uformelle metoden for å dele evangeliet med andre resulterte i anledninger til å undervise og i omvendelser.
Jeg var sannsynligvis for streng og restriktiv i min definisjon av hva Herrens arbeid skulle bestå i. Jeg betraktet meg som lat hvis jeg ikke var ute og banket på dører hele dagen eller underviste seriøse undersøkere. Men Herrens arbeid trenger ikke være hardt for å bli betraktet som arbeid. Hvis jeg var misjonær i dag, ville jeg, under misjonspresidentens ledelse, prøve å være mer oppfinnsom med hensyn til å finne mennesker å undervise.
4. Jeg ville ikke bli motløs om jeg ble avvist eller ikke lyktes.
På min misjon var det å bli avvist og mislykkes like mye en del av vår hverdag som å spise og puste. Det var lett å vente å bli avvist og regne med at våre undersøkere ville miste interessen for vårt budskap. Men fem uker i en bestemt by ga meg en verdifull lærdom. Det var en by der ingen hadde hatt mye fremgang. Men en eller annen glemte å fortelle dette til min ledsager og meg. Vi klarte oss utmerket. Vi arbeidet hardt. Og vi hadde det morsomt. Vi traff mange som var interessert i budskapet vårt. Vi hadde en vellykket undersøkerklasse hver søndag i denne lille grenen. Mirakler fant sted i folks liv. Og vi følte at vi bare skrapte i overflaten i denne gylne byen.
Hvorfor hadde vi så stor suksess der? Jeg tror Herren velsignet oss med suksess på grunn av vår holdning. Min ledsager og jeg elsket å arbeide sammen. Vi var forenet. Vi arbeidet hardt. Vi trodde oppriktig at byen var en gullgruve som bare ventet på å gi fra seg sine skatter. Innstilling er nært forbundet med tro. Tro er direkte forbundet med suksess. Og tro er smittende.
Jeg var dessverre sen til å forstå dette. Jeg så ikke forbindelsen mellom fruktene av vårt arbeid og måten vi arbeidet på. Derfor var jeg ikke i stand til å anvende dette prinsippet med like stort hell i mine neste to områder.
Det er sannsynligvis mange andre ting jeg ville gjøre annerledes hvis jeg fikk sjansen til å utføre misjonen om igjen, men disse fire står spesielt klart for meg. Hvis du betrakter disse ideene omhyggelig, vil du se at de faller inn under kvalifikasjonene Herren har angitt for sine tjenere: «Og tro, håp, kjærlighet og omsorg med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære, gjør ham skikket til arbeidet. Kom ihu tro, dyd, kunnskap, måtehold, tålmodighet, broderlig vennlighet, gudfryktighet, kjærlighet, ydmykhet og flid» (L&p 4:5-6).