Kristus & kulturen i Det gamle testamente
Et omhyggelig studium av dette viktige bind med hellig skrift vil hjelpe oss å verdsette høyere Frelseren, hans evige offer og dem som så frem til hans fødsel.
Når vi tar fatt på et studium av Det gamle testamente, må mange av oss kanskje overvinne vår tilvente tankegang som får oss til å betrakte dette rike bind med hellig skrift med vår egen kulturs øyne. Ellers vil det å benytte vår tids kulturelle oppfatning på et samfunn som eksisterte for tusenvis av år siden, få Det gamle testamente til å synes underlig eller avleggs.
Vår kulturelle tankegang kan få oss til å undres hvorfor det var vanlig i et bibelsk samfunn at den eldste søsteren skulle bli gift før den yngste søsteren (se 1. Mosebok 29:25-26), at kvinner bar vann og andre bører på skuldrene (se 1. Mosebok 21:14; 24:15), at folk gikk av sine kameler eller esler som tegn på respekt når de hilste på andre (se 1. Mosebok 24:64; 1. Samuel 25:23; 2. Kongebok 5:21), at personer bøyde seg for andre (se 1. Mosebok 18:2-3; 19:1; 23:7, 12; 42:6), at foreldre valgte brud for sin sønn (se 1. Mosebok 21:21; 24:4; 38:6), eller at gjester vasket føttene når de kom hjem til sine verter (se 1. Mosebok 18:4; 19:2; 43:24).
Vi kan ikke verdsette og forstå Bibelen hvis vi fjerner den fra dens sammenheng og plasserer den i vår tids kultur. Vi må heller forandre vår tenkemåte for å forstå livet i oldtiden bedre.
Det gamle testamente gir mye nyttig og interessant informasjon om kulturen til oldtidens profeter, folk og sivilisasjoner – informasjon om deres musikk, språk, kunst, litteratur, religiøse institusjoner, pengesystem, mat, klær, kalender, ekteskapspraksis osv. Denne informasjonen kunne bare være et interessant kulturelt og historisk studium, hvis Det gamle testamente ikke hadde tilbudt en langt større og mer livendrende belønning til dem som studerer dets somme tider utfordrende innhold – det som vil bringe dem til Jesus Kristus.
Det gamle testamente er det første testamente om Frelseren og inneholder et stort antall kulturelle og religiøse skikker som retter oppmerksomheten mot Kristus og hans forsoning, typologisk eller profetisk. Fem eksempler fra Det gamle testamente illustrerer utbredelsen av religiøse skikker som gir en større forståelse av Jesus Kristus, hans forsoning og vårt forhold til ham.
Som et lam til slakterbenken
Etter Jesu lidelse i Getsemane ble han møtt av Judas og «vaktstyrken og tjenerne fra yppersteprestene og fariseerne, [som] kom dit med fakler og lamper og våpen» (Johannes 18:3). Jesus underkastet seg krenkende behandling da han lot denne mobben ta ham og binde ham (se Johannes 18:12).
Johannes forteller ikke hvordan Jesus ble bundet, men eldste Bruce R. McConkie i De tolv apostlers quorum (1915-85) ga oss et mektig innblikk da han sa at Jesus deretter ble «ført bort med et rep rundt halsen som en vanlig forbryter».1 Denne detaljen finnes ikke i evangelienes beretninger og må derfor tilskrives profetisk forståelse hos en som er oppholdt som profet, seer og åpenbarer.
Repet rundt Frelserens hals forteller om skikken med å binde en vanlig forbryter. Det får oss også til å tenke på en vanlig skikk i dag i Det hellige land, der hvert får eller geit blir ført til slakteren med et rep rundt halsen. Denne skikken har sitt opphav i Det gamle testamentes verden. Det gamle testamentes skrifter forutså denne hendelse i Jesu liv da Jesaja profeterte at Messias «ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes» (Jesaja 53:7).
Flåing av offeret
3. Mosebok omtaler en religiøs skikk i forbindelse med å flå oksen etter at den var slaktet: «Så skal han slakte den unge oksen for Herrens åsyn, … Så skal han flå brennofferet» (3. Mosebok 1:5-6).
Å flå betyr åpenbart her å fjerne skinnet fra dyret. Etter at offerdyret var drept, ble det flådd av den som utførte offeret, eller en prest. Det hebraiske ord psht, oversatt med «å flå», betyr vanligvis «å rive av klær» (se 1. Mosebok 37:23; 1. Samuel 19:24; Esekiel 16:39; 44:19).
Flådde offerdyr var symboler på Jesus Kristus. Jesus ble uten omsvøp avkledd – klær og «kjortel» – før han ble korsfestet:
«Da nå soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men kjortelen var vevd i ett stykke ovenfra og helt ned.
De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! – for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg, og kastet lodd om min kjortel» (Johannes 19:23-24).
President Spencer W. Kimball (1895-1985) skrev: «Han må ha lidd forferdelig da [soldatene] krenket hans legeme ved å kle ham naken og henge på ham en rød kappe!»2
Flåingen av offerdyr forutsa også piskingen av Jesus. Da Jesus ble ført frem for den romerske landshøvding Pontius Pilatus, ble han hudstrøket og pisket så noe av huden ble flerret av (se Matteus 27:26). Kanskje Peter henviste til denne piskingen eller de etterfølgende naglegapene i Frelserens hender og føtter da han skrev at Jesus bar «våre synder på sitt legeme» (1. Peter 2:24). Jesaja hadde profetert om piskingen mer enn syv århundrer tidligere. Han skrev om Frelseren: «Min rygg bød jeg frem til dem som slo» (Jesaja 50:6).
Det gjennomborede brødet
Flere steder i Det gamle testamente nevnes en spesiell brødlignende matrett som ble spistav tempelbesøkende eller brent på alteret sammen med offeret (se 2. Mosebok 29:2; 3. Mosebok 2:4; 4. Mosebok 6:15). På hebraisk blir dette brødet kalt halah (flertall, halot), som antyder «gjennomboret» (fra den hebraiske rot hll, «å gjennombore»). Andre steder i Skriftene viser den hebraiske roten (hll) til gjennomboring, spesielt til en som er blitt gjennomboret av sverd eller pil (se 1. Samuel 31:3; Klagesangene 4:9).
Vi vet ikke hvorfor dette brødet ble kalt halah, men kanskje deigen ble gjennomboret eller stukket hull i før den ble satt i ovnen. Dette brødet kan svært gjerne være et symbol på Jesus Kristus, som blir kalt «livets brød» (Johannes 6:35) og som ble gjennomboret mens han hang på korset (se Johannes 19:34). Både Jesaja og salmisten profeterte at Jesus ville bli gjennomboret som en del av forsoningen: «Han ble såret for våre overtredelser» (Isaiah 53:5). «De har gjennomboret mine hender og mine føtter» (Salme22:17).
På samme måte som gjennomboret brød var en betydelig del av oldtidens offersystem, brukte de hellige i den første kristne tid og igjen bruker vi i vår egen evangelie-utdeling brutt brød til minne om Kristi offer. Vi husker at Jesus selv brøt nadverdsbrødet som et forvarsel om sitt brutte legeme. Matteus skrev: «Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme» (Matteus 26:26).
At det brutte brød er et symbol på Jesu brutte legeme er klart ut fra det profeter i nyere tid har sagt, innbefattet president John Taylor (1808-1887): «Jeg nyter å være sammen med de hellige. Jeg liker å bryte brødet sammen med dem til minne om vår Herre og Frelser Jesu Kristi sønderbrutte legeme, og drikke av kalken til minne om hans utgytte blod.»3
Olje av knust oliven
Oldtidens offersystem inneholdt flere bestemmelser angående olivenolje, eller «olje laget ved å banke eller knuse oliven i en morter».4 Det daglige offer ved templet omfattet for eksempel to lam, et drikkeoffer og mel blandet med olje av knuste oliven (se 2. Mosebok 29:40; 4. Mosebok 28:5–6). Disse tre ofre – lammene, drikkeofferet og mel- og oljeblandingen – ble ofret «hver dag … til et stadig brennoffer» (4. Mosebok 28:3).
Olje av knuste oliven ble også brukt i templets lysestake for å gi lys til dem som arbeidet i templet. Gud befalte Moses: «Du skal befale Israels barn at de skal la deg få ren olje av knuste oliven til lysestaken, så lampene alltid kan holdes brennende» (2. Mosebok 27:20).
I Mormons bok forkynte Abinadi: «Han er verdens lys og liv, ja, et lys som er uendelig som aldri kan fordunkles» (Mosiah 16:9). Derfor er det passende at olje av knust oliven ble brukt i lampene for å gi lys i templet, slik Kristus gir lys til hele verden.
Olje av knuste oliven har en annen tilknytning til Jesus Kristus. Olje av knuste oliven har blitt beskrevet som «fin og kostbar»5 og ble høyt verdsatt, mer enn olivenolje som ble produsert med andre metoder, som med olivenpresse. Olje av knuste oliven ble brukt fordi den symboliserer Frelseren på to viktige måter: Han er for det første Den salvede, eller den som er blitt salvet med olivenolje. Han kalles Kristus og Messias, som betyr den salvede (med olivenolje) på gresk og hebraisk. For det annet var olje av knuste oliven et forvarsel om det som skulle skje med Jesus Kristus noen timer før hans død på korset: Han ble også slått og knust. Matteus, Markus og Lukas gir følgende vitnesbyrd:
«Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttneven. Andre slo ham med stokker» (Matteus 26:67).
«Og noen begynte å spytte på ham. De tildekket hans ansikt, slo ham med knyttneven … Og tjenerne slo ham i ansiktet» (Markus 14:65).
«Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet ham og slo ham.
De kastet et klede over ham og spurte ham og sa: Spå nå! Hvem var det som slo deg?» (Lukas 22:63-64).
President Kimball skrev om denne hendelsen: «I stille, behersket, guddommelig verdighet sto han der da de spyttet ham i ansiktet. Han mistet ikke fatningen. Det kom ikke et eneste sint ord fra hans lepper. De slo ham i ansiktet og på kroppen. Likevel sto han der rolig og uten å la seg provosere.»6
Jesaja hadde profetert om denne dårlige behandlingen av Jesus Kristus syv århundrer tidligere: «Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt» (Jesaja 50:6).
Hender ble lagt på offerets hode
At hender ble lagt på hodet til noen offerdyr var en betydningsfull del av oldtidens offersystem. Forskjellige personer deltok i denne handlingen, bl.a:
-
Enkeltpersoner blant israelittene: «Når noen av dere vil bære frem for Herren et offer … skal [han] legge hånden på brennofferets hode, så vil Herren ha velbehag i det og la det bli til soning for ham» (3. Mosebok 1:2, 4).
-
Eldster: «Og menighetens eldste skal legge hendene på oksens hode for Herrens åsyn» (3. Mosebok 4:15).
-
Høvdinger: Høvdingen «skal legge hånden på bukkens hode» (3. Mosebok 4:24).
-
Noen av folket: «Dersom det er noen av folket … skal [han ]legge hånden på syndofferets hode» (3. Mosebok 4:27, 29 ).
-
Yppersteprester: «Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode» (3. Mosebok 16:21).
-
Levitter: «Så skal levittene legge hendene på oksenes hoder … for å gjøre soning for levittene» (4. Mosebok 8:12).
Herren befalte at hender skulle legges på hodet ved forskjellige ofringer, inkludert brennoffer, fredsoffer og syndoffer (se 3. Mosebok 1:4; 3:1-2; 4:3-4; 24:10-16).
At hender ble lagt på offerdyrene lærer oss om loven om stedfortredere, eller at man har fullmakt til å handle på vegne av en annen. I dette tilfellet symboliserer det at folkets synder blir overført til dyrets hode. Eller, som en bibelforsker har uttalt, at håndspåleggelsen «identifiserer synderen med offerdyret som skal slaktes, og symboliserer at han ofrer sitt eget liv».7 Symbolikken i håndspåleggelsen i forbindelse med ofringene forklares i 3. Mosebok 16:21-, der ypperstepresten overførte Israels synder og misgjerninger til bukkens hode:
«Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode …
Og bukken skal bære alle deres misgjerninger.»
Dyreofringen var naturligvis symboler på Jesus Kristus, som bar våre synder og misgjerninger før sin død på korset.
Å forstå kulturen i Det gamle testamente kan hjelpe oss å avdekke den fulle betydning av Det gamle testamentes skrifter. Dette gjelder spesielt det som peker hen til og dreier seg om Jesus Kristus. Et omhyggelig studium av dette viktige bind med hellig skrift vil hjelpe oss å verdsette Ham, hans evige offer og dem som så frem til hans fødsel, høyere.
Foto: Jed claRk; Kristi bilde, av heinRich hoFmann, med tillatelse fra c. haRRison conRoy co., kopiering ikke tillatt
Venstre: Judas forråder Kristus, av Ted Henninger, illustrasjon av David Malan; Høyre: Moses i sivet funnet av faraos datter, av George Soper; Gutten Samuel kalt av Herren, av Harry Anderson; Daniel foran kong Nebukadnesar, av Simon Vedder, med tillatelse fra kirkens historiske museum
LeVenstre: Detalj fra korsfestelsen, av Carl Heinrich Bloch; illustrasjon av David Malan; Høyre: Josef tilkjennegir seg for sine brødre, av Ted Henninger; Rut samler kornaks på markene, av Judith Mehr, kopiering ikke tillatt. Illustrasjon av Dan Burr
Venstre: Illustrasjon av Dan Burr og David Malan; Høyre: Hanna presenterer sin sønn Samuel for Eli, av Robert T. Barrett.