Han bar mine sorger

Av Jane Bleak

«Sannelig våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret» (Mosiah 14:4).

Jeg kommer aldri til å glemme sommeren og høsten 2009. Den 9. juni døde min far etter å ha lidd av demens i mer enn 10 år. Den 25. juni døde vår 22 år gamle sønn plutselig, og mindre enn en måned senere døde mitt søskenbarn. Den 13. august gjennomgikk min 82 år gamle mor en hjerteoperasjon og innledet en langvarig rekonvalesenstid. Den 18. oktober døde min 41 år gamle bror. Den 31. oktober fikk min mann et kraftig hjerteanfall og var uten hjertefunksjon i åtte minutter. Brannmennene, førstehjelperne og en prestedømsvelsignelse bragte ham tilbake til oss.

Folk spurte meg ofte hvordan vi taklet alle disse hendelsene. Mitt svar var alltid at vi vendte oss til Frelseren, og han passet på oss. Han lot oss ikke være alene i våre prøvelser. Jeg følte at himlene betjente meg og holdt meg oppe. Han har «visselig båret [mine] sorger» (Mosiah 14:4).

Trøst kom også i form av familie, venner og medlemmer av menigheten og staven vår. De tok seg kjærlig av oss på utallige måter. Vårt 13 år gamle barnebarn, Krystal, skrev et brev til oss etter av vår sønn Michael var død. Hun minnet oss på at vi ikke var alene da hun skrev: «Gud bærer dere.» Hennes brev minnet meg på skriftstedet i Lære og pakter 84:88: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.»

Jeg hentet styrke ved å lese en tale av eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum med tittelen «Stol på Herren». Han sa: «Akkurat når alt synes å gå bra, kommer ofte utfordringene i flerfoldige doser, anvendt samtidig. Når disse prøvelsene ikke er en følge av ulydighet fra din side, er de tegn på at Herren mener du er beredt til å vokse mer. Han gir deg derfor erfaringer som stimulerer til vekst, forståelse og medfølelse med andre, og som polerer og foredler deg til ditt eget evigvarende beste. Å få deg fra det sted du er til det sted Han ønsker du skal være, krever en masse strekking, og det medfører normalt ubehag og smerte» (Lys over Norge, jan. 1996, 16).

Han sa at spørsmål som «Hvorfor må dette hende meg?» eller «Hvorfor må jeg lide dette nå?» fører oss på blindspor. Eldste Scott foreslår at vi heller stiller spørsmål som «Hva skal jeg lære av denne erfaringen?» «Hvem skal jeg hjelpe?» og «Hvordan kan jeg huske mine mange velsignelser i prøvens stund?»

Jeg har motstått fristelsen til å spørre: «Hvorfor?» I stedet har jeg bedt min himmelske Fader lede meg gjennom mine prøvelser. Han har velsignet meg med håp for fremtiden, hjulpet meg å helbrede mitt tunge hjerte, gjort meg mer oppmerksom på det gode rundt meg, gitt meg anledninger til å tjene, gitt meg større medfølelse for andre og styrket min kjærlighet til familie og venner.

Gjennom det hele har jeg fått et vitnesbyrd om at vår utfordring er å overlate vår vilje til vår himmelske Fader, for bare da kan vi personlig bli lutret og polert slik han har planlagt spesielt for hver enkelt av oss.

Hvordan takle sorg

Vi blir ikke latt alene med vår sorg, for Jesus Kristus – «en smertenes mann, vel kjent med sykdom» (Jesaja 53:3) – har båret våre sorger som en del av forsoningen.
Vi kan strebe etter å motstå fristelsen til å spørre: «Hvorfor?» I stedet kan vi be om Herrens veiledning.
Vi kan akseptere utfordringen det er å underkaste oss vår himmelske Faders vilje.

I Getsemane viste Jesus Kristus oss et fullkomment eksempel på tillit da han ba til sin Fader og sa: «Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!» Men deretter sa han: «Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (se Matteus 26:39-44).

Kristus i Getsemane, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.