Manges styrke
Fasteloven
Herren ga fasteloven for å velsigne sitt folk og sørge for en måte å ta seg av de trengende på. Han lærte de hellige å «dele [sine] midler med de fattige, … og de skal legges frem for min kirkes biskop … for å bli fordelt blant de fattige og trengende» (L&p 42:31, 34). Fasteoffer er en primærressurs for Herrens lagerhus. Kirkens medlemmer oppfordres til å gi et fasteoffer som minst tilsvarer verdien av de to måltidene de ikke spiser når de faster. President Spencer W. Kimball (1895–1985) ba medlemmene gi «mye, mye mer – ti ganger mer når vi er i stand til å gjøre det».1
Når vi forstår og etterlever fasteloven, får vi større kjærlighet til og medfølelse med de mindre heldigstilte. Faste, ledsaget av bønn, er en form for sann tilbedelse. Når vi adlyder fasteloven, får vi åndelig styrke, timelige velsignelser og et sterkere ønske om å tjene andre.
President Thomas S. Monson har sagt: «Begrepet fasteoffer forekommer så tidlig som på Jesajas tid, da han talte om sann faste og oppfordret folket til å faste og ”bryte ditt brød til den som sulter, og la hjemløse stakkarer komme i hus” [Jesaja 58:7]. Profeten Joseph Smith innførte praksisen med å samle inn fasteoffer er opprettet, ItsAboutLove.org.3 sendte De tolv apostlers quorum et generelt brev til Kirken, der de definerte ”fasteprinsippene” og sa: ”La dette være et eksempel for alle hellige, og det vil aldri mer bli noen mangel på brød. Når de fattige sulter, skal de som har, faste en dag og gi det de ellers ville ha spist, til biskopen så de fattige får det, og alle vil nyte overflod i lange tider… Så lenge de hellige vil etterleve dette prinsippet med glade hjerter og lyse åsyn, vil de alltid ha i overflod.“»2
Matproduksjon
Produksjon og bearbeiding av mat for å gi til de sultne har vært en hjørnesten i velferdsplanen siden den ble innført. Det som begynte som spredte kjøkkenhager og arbeidsprosjekter i Utah, ble til et stort nettverk på mer enn 1000 gårder og matproduksjonsprosjekter i Kirkens staver og menigheter. Velferdsgårder ble drevet i Nord-Amerika, Europa, Australia og Polynesia. I 1980-årene ble disse gårdene og produksjonsprosjektene slått sammen, utvidet og forbedret. Noen mindre prosjekter ble solgt.
Som i fortiden blir disse gårdene og prosjektene støttet av medlemmer av Kirken som står for det meste av arbeidet – alle som frivillige. Medlemmer bidrar med hundretusenvis av dager hvert år for å produsere, bearbeide og distribuere mat som vil gis til de trengende. Mer enn 45 millioner kg korn, bønner, kjøtt, frukt, grønnsaker og annen mat blir produsert hvert år og sikrer at biskopene har mat tilgjengelig til å hjelpe trengende. I områder der Kirken ikke har lagerhus eller slike ikke er lett tilgjengelige, bruker biskoper og grenspresidenter fasteofferet til å sørge for de nødvendige varer og tjenester.
Herrens lagerhus
Siden velferdsprogrammet ble innført i 1936, har medlemmer av Kirken arbeidet sammen for å lindre lidelse hos folk som er i nød. Økonomiske nedgangstider, naturkatastrofer, arbeidsløshet, sykdom og funksjonshemninger eller tider med tap har krevet at de siste-dagers-hellige har arbeidet sammen under prestedømmets ledelse for å sikre at behov blir dekket og at enkeltpersoner og familier blir hjulpet. I årenes løp har millioner av medlemmer villig gitt av sin tid og sine talenter for å hjelpe andre og erstatte, slik president Monson sier det, «svakheten til én person som står alene, [med] styrken til mange som arbeider sammen».3
Da president Heber J. Grant talte om velferdssystemet i 1936, så han for seg at «intet nytt maskineri i Kirken» ville være nødvendig, men at «stavs- og menighetsorganisasjonene, prestedømsquorumene, Hjelpeforeningen og de forskjellige hjelpeorganisasjonene [ville] bidra med den maksimale tjeneste [de] kunne fremskaffe for Kirkens generelle velferd».4 Herren hadde allerede etablert den nødvendige organisasjon for å velsigne de fattige og trengende – prestedømsquorumene var på plass, Hjelpeforeninger var organisert, og Guds prestedømme var på jorden.
Kirkens medlemmer, med arbeidet de viet til dette, med sine talenter og evner, ble en integrert del av Herrens lagerhus. I tillegg til fasteofferet som blir betalt til Kirkens fasteofferfond, kan prestedømsledere benytte alle medlemmenes tid, talenter, evner og krefter til å hjelpe de som er i nød.
Ved å akseptere anledningen til å hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon, viser vi vår kjærlighet til Gud og hans barn. Dette er velferd i det reneste lys, og når den praktiseres trofast, vil den oppløfte både giver og mottaker, slik profeter i vår tid har sett det for seg.
Som et tegn på den økte kraften vi får når vi forener oss for å tjene andre, hjelper prestedømsbrødre i Louisiana, USA til med å fjerne et tre som har falt ned etter orkanen Katrina i 2005.
Prosjekter som ferskenproduksjon sørger for forskjellige næringsrike matkilder som både opprettholder og lyser opp livet for dem som ellers ville ha sultet.
Fasteoffer, i likhet med dem som disse diakonene samler inn, er vesentlige for å hjelpe de trengende.
Som et ledd i en innsats som pågår for å dekke folks mest grunnleggende behov, samler unge kvinner i Hong Kong inn såpe og andre hygieneartikler til katastrofeofre.
Prosjekter for å hjelpe andre styrker båndene mellom oss og hjelper oss å utvikle Kristus-lignende egenskaper. Her vasker unge siste-dagers-hellige i Mexico, som deltar i forskjønnelse av et nabolag, et hjem.
Fra v.: Fotografier: Jed Clark, Howard Collett, Norman Burningham og Craig Dimond