Jeg ønsket desperat å slutte
Hvordan jeg overvinner min avhengighet av pornografi.
Min kamp med pornografi begynte da jeg var ung, da andre viste meg upassende stoff og adferd. Evangeliet betydde ikke mye for meg på den tiden. Familien min hadde gått i kirken gjennom alle mine Primær-år, men da jeg ble 13 eller 14, sluttet vi helt å gå. Derfor spilte egentlig ikke evangeliets læresetninger noen rolle for meg når jeg tok avgjørelser.
Det falt meg aldri inn å fortelle mine foreldre hva naboer og såkalte venner presenterte for meg. Jeg var for forlegen til å bringe på bane hva jeg hadde sett og opplevd. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle hanskes med det. I mange tiår forble min avhengighet av pornografi min hemmelighet.
Evangeliets innflytelse
Like før jeg ble ferdig med videregående skole, fant et tilsynelatende lite mirakel sted, en hendelse som kom til å få livet mitt til å gå i en annen retning. Tross avstanden mellom mine handlinger og evangeliets normer, fulgte jeg en søndag morgen en sterk tilskyndelse til å gå i kirken og betale tiende. Da jeg kom til møtehuset, spurte jeg etter personer jeg kjente. Ett av navnene jeg nevnte, var Unge menns president da jeg var diakon, den siste gangen jeg hadde vært i kirken. Nå var han biskop i menigheten.
Denne gode biskopen hjalp meg tilbake til Kirken. Jeg bekjente mine synder, og han hjalp meg å sette opp en plan for fremgang. Min omvendelse gikk over mange måneder. Jeg gikk fremover i prestedømmet. Jeg hadde et kall. Jeg klarte meg faktisk så bra at jeg ble kalt på misjon, og jeg hadde en periode på flere år da min avhengighet var under kontroll.
Fanget i nettet
Da jeg kom hjem fra misjon, strevde jeg ikke med pornografi. Jeg hadde ganske enkelt ikke tilgang til den. Dette forandret seg sent på 1990-tallet, da Internett gjorde seg stadig mer gjeldende. Tilfeldigvis kom jeg over noen pornografiske bilder på nettet, og jeg vendte tilbake til pornografiske steder gang på gang de neste månedene. Nettet hadde fanget meg.
Jeg ønsket å be noen om hjelp, men var ikke sikker på hvem – eller hvordan. Hvordan kunne jeg snakke med mine foreldre om dette? Hvordan kunne jeg innrømme for biskopen at selv om jeg hadde gjort så stor fremgang, kunne jeg ikke slutte å involvere meg i denne umoralske adferden? Jeg ønsket desperat å slutte, men jeg var for flau over min svakhet til å betro meg til noen, så jeg holdt min avhengighet for meg selv.
Jeg fortalte det ikke engang til min kone, som jeg giftet meg med i 2000. Jeg ønsket å fortelle henne om min kamp da vi hadde stevnemøter, men jeg var vettskremt for at hun skulle se ned på meg, eller enda verre, ikke ønske å gifte seg med meg. Så jeg løy. Og jeg fortsatte å gjøre det etter at vi var gift. Jeg snek meg omkring for ikke å bli oppdaget. Jeg gjemte bilder på datamaskinen min. Når min kone spurte meg om noen spesielle linker på Internett, sa jeg at jeg ikke visste hva hun snakket om. Avhengighet er slik. Den skaper store løgnere. Jeg visste at dette var årsak til et problem i ekteskapet og forvoldte henne stor smerte, men jeg ville ikke innrømme at jeg hadde et problem. Det som var viktigst for meg, var ikke min adferd, men hvordan folk oppfattet meg.
Mitt dobbeltliv – som førte til at jeg tapte Ånden – gjorde meg sårbar for stadig alvorligere synder, innbefattet utroskap. Min kone følte sterkt at noe var galt og fortalte meg det. Med stor anger innrømmet jeg hva jeg hadde gjort.
Dette var mitt laveste punkt, det punktet da jeg innså at jeg måtte forandre meg. Rett overfor meg satt den kvinnen jeg elsket. Hun elsket meg. Jeg hadde sviktet henne. Jeg bestemte meg der og da for å gjøre alt som skulle til for å redde vårt forhold og vår familie.
Helbredelse
Jeg begynte å snakke regelmessig med biskopen for å arbeide meg gjennom omvendelsesprosessen og disiplinering i Kirken. Han anbefalte at jeg skulle delta på møtene i Kirkens program for å overvinne avhengighet. Jeg hadde aldri hørt om programmet. Jeg fikk vite at gruppen holdt gratis, konfidensielle møter basert på de 12 trinnene til Anonyme alkoholikere, tilpasset Kirkens læresetninger og prinsipper.
Jeg innrømmer at jeg under de første møtene tenkte: «Jeg trenger ikke være her. Jeg har egentlig ikke et problem med pornografi. Jeg kan slutte når som helst.» Det var naturligvis ikke sant.
Med biskopens oppmuntring fortsatte jeg å delta. Min stolthet begynte å avta, og jeg begynte på trinnene i programmet: Ærlighet, håp, tillit til Gud, sannhet, bekjennelse, forandring i hjerte, ydmykhet, søke tilgivelse, tilbakeføring og forsoning, daglig tilregnelighet, personlig åpenbaring og tjeneste. For første gang på lenge førte jeg et «edruelig» liv, et liv fritt for pornografi. Helbredelsen blir egentlig aldri fullstendig, men jeg var blitt vist en ny grad av frihet. Den kom fordi jeg ved å delta i de 12 trinnene, forsto hva som lå bak min avhengighet.
Jeg lærte at de fleste som strever med avhengighet, har tatt i bruk en slags «selvmedisinering» for å fylle tomrommene i livet. Smerte, sorg, ensomhet, frykt eller andre former for ubehag kan være triggere som frister folk til å bruke denne selvmedisinering for å føle seg bedre. Noen bruker reseptbelagte medisiner. Andre bruker ulovlige stoffer. Andre bruker alkohol. For meg ga pornografi den kortvarige, kunstige «hurtigfikseren» jeg mente jeg trengte.
Å vite hva som trigget min avhengighet var én ting. Å unngå omgivelser som bidro til min avhengighet, var noe annet. Dette krever at jeg er på vakt 24 timer i døgnet, syv dager i uken resten av livet. Jeg kan ikke bruke Internett «bare for å titte litt». Hvis jeg er alene, bruker jeg faktisk ikke Internett i det hele tatt. Jeg kan ikke se på en annonse og la tankene oppta meg. Vi har ikke kabel-TV hos oss. Når jeg kjører frem og tilbake til arbeid, unngår jeg bestemte veier, for jeg vet at det er plakater der som kunne trigge upassende tanker. Hvis jeg begynner å bli sløv og tankene begynner å vandre, vender jeg meg til min kone, min biskop og til bønn for å hente styrke.
Min avhengighet påvirker hver minste del av mitt liv, men disse forholdsreglene er verdt det. Jeg kan ikke forsømme disse forsvarsverkene, for jeg vet hva min avhengighet kan gjøre med meg og med dem jeg er glad i.
Tillit til Guddommen
Men det gjelder ikke bare å unngå det som er dårlig. Jeg må også gjøre en konstant, bevisst innsats for å vende meg til det som er godt. Flere av de 12 trinnene har hjulpet meg med dette ved å bringe meg nærmere Gud.
Hver dag når jeg våkner, går jeg ned på mine knær og takker min himmelske Fader for at han har gitt meg anledning til å omvende meg fra mine synder og komme til ham gjennom hans Sønns, Jesu Kristi forsoning. Jeg ber ham la meg vite hans vilje, så jeg kan gjøre den. Jeg ber ham lede meg bort fra fristelse. Jeg ber som om jeg er avhengig av min himmelske Fader hvert minutt på dagen – fordi jeg er det – og jeg har denne bønnen i mitt hjerte hele dagen. Jeg ber igjen hver kveld. Jeg tilbringer også noe tid med Skriftene hver dag, slik at jeg kan rette mine tanker mot det som er dydig. Hvis jeg ikke gjør alt dette til en vane, har jeg ikke Ånden med meg. Hvis jeg blir overlatt til meg selv, er jeg ikke sterk nok til å stå imot fristelse.
Lenge trodde jeg at jeg kunne overvinne min adferd når som helst jeg ønsket ved hjelp av min egen viljestyrke. Men jeg mislyktes helt. Etter en stund ble jeg trett av å gjøre det på egenhånd, spesielt når «på egenhånd» ikke virket. Jeg innså at jeg ikke kunne gjøre det jeg trengte å gjøre uten Herrens hjelp. Ether 12:27 hjalp meg å forstå dette bedre. Herren sa til Moroni: «Min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.»
Straks jeg gikk til Ham og fremdeles gjorde alt jeg kunne gjøre (se 2 Nephi 25:23), innså jeg at jeg kunne gjøre det langt bedre og bli mye mer med hans hjelp enn jeg noensinne kunne drømme om ved å stole på egen fortjeneste (se Alma 7:14).
Min hustru og jeg hjelper nå til under møtene i Kirkens program Overvinn avhengighet. Hun har lært – og hjelper andre å forstå – at forsoningen ikke bare gjelder dem som arbeider for å overvinne avhengighet, men også for dem som uten selv å ha valgt det er blitt berørt av avhengigheten. Hvis vi vender oss til Frelseren, kan hans nåde virke for oss alle.
For dem som strever med avhengighet og for personene de er glad i, kan jeg vitne at det finnes håp. Det finnes alltid håp i Jesu Kristi evangelium.
Håp i Frelseren
Jeg er Jesus Kristus dypt takknemlig fordi han i bokstavelig forstand reddet meg fra syndens lenker. Avhengighet er som å bli holdt i lenker som «binder menneskenes barn, så de blir tatt til fange og ført ned til elendighetens og smertens evige svelg» (2 Nephi 1:13). Da jeg innså at jeg var i vanskeligheter, visste jeg ikke hvor jeg skulle søke hjelp. Jeg var fortvilet, for jeg kunne ikke befri meg selv fra min vanskelige stilling. Men Herren kunne befri meg. Da jeg vendte meg til ham, var han der for å hjelpe.
Jeg kan si med Ammon: «Ja, jeg vet at jeg ikke er noe. Hva min egen styrke angår, er jeg svak. Derfor vil jeg ikke rose meg selv, men jeg vil rose meg i min Gud, for i hans styrke kan jeg gjøre alle ting» (Alma 26:12). Jeg vet at Gud kan hjelpe oss å gjøre alle ting, også overvinne avhengighetens lenker.