Velsignet ved prestedømmet
Virginia Gillis, Massachusetts, USA
Jeg sluttet meg til Kirken som enslig mor i 1996, noen år etter at min tvillingsøster, Theresa, var blitt medlem. Da Theresa var døpt, sa en felles venn til meg: «Hvorfor ble hun medlem av den kirken? De lar sine kvinner komme i bakgrunnen.»
Jeg hadde vært sammen med medlemmer av Kirken og visste at min venns forståelse var uriktig – de ekteskapene jeg så blant Kirkens medlemmer var noen av de sterkeste og mest likestilte jeg noen gang hadde sett. Jeg visste at bare menn i Kirken hadde prestedømmet, men jeg følte at de brukte prestedømmet til beste for alle.
Denne sannheten ble styrket for meg da jeg fikk diagnosen brystkreft 11 år etter dåpen. Da jeg fikk nyheten, mottok jeg en åndelig tilskyndelse til at jeg skulle be om en prestedømsvelsignelse, noe jeg gjorde samme kveld. I velsignelsen ble jeg lovet at kreften skulle forsvinne fra kroppen min, at jeg ville bli helbredet og at Ånden ville veilede legene.
Denne velsignelsen var den første av mange jeg mottok de neste tre årene med behandling og operasjoner. Dette ga meg tro til å vite at helbredelsen ville skje fysisk hvis det var Herrens vilje, eller at den ville skje åndelig – og jeg ville motta styrke til å takle min prøvelse.
Jeg opplevde den andre form for helbredelse en natt etter en operasjon. Jeg husker jeg våknet av ekstrem smerte. Akkurat da fikk jeg denne tanken: «Du vet at du vil bli bedre. Du har blitt lovet at ditt legeme skal bli helbredet. Du vet at du vil komme gjennom dette.»
En annen gang våknet jeg midt på natten og var bekymret for fremtiden. «Hva kommer til å skje med meg?» undret jeg. Denne panikken varte et par timer, men det var den eneste gangen i løpet av min treårige kamp at jeg følte slik engstelse. Den fred som prestedømsvelsignelsene ga meg, holdt meg oppe og gjorde meg i stand til å komme gjennom ting jeg trodde jeg ikke kunne klare.
Prestedømmet fortsatte å styrke meg gjennom postoperativ infeksjon og alvorlig feber. En kveld i denne tiden kom min svoger til sykehuset og ga meg en velsignelse. Feberen hadde steget hele dagen, men etter velsignelsen avtok den jevnt. Jeg var forbløffet, men ikke overrasket.
Jeg så at løftet om at legene ville bli veiledet, ble oppfylt. Da jeg våknet etter en av operasjonene, kom kirurgen for å se til meg.
«Jeg var helt ferdig,» forklarte hun, «men noe sa meg at jeg skulle gå dypere, og jeg fant flere problemområder som jeg kunne fjerne. Vi er heldige som har funnet dem.»
Hun er ikke medlem av Kirken, men løftet i velsignelsen jeg hadde mottatt tidligere, var blitt oppfylt. Ånden hadde veiledet henne.
Jeg er takknemlig for de verdige prestedømsbærerne i menigheten min og for familie som har hjulpet meg og brukt prestedømmet for å velsigne meg. Jeg er takknemlig for deres hustruer som oppholder og støtter dem når de hedrer sitt prestedømme og bruker det til gavn for andre. Mest av alt er jeg takknemlig for at vår himmelske Fader har velsignet oss med sin kraft på jorden, en kraft som er til velsignelse for alle hans barn.