President Monson ønsker å se deg
George Sharkey, Skottland
For ca. 15 år siden fikk jeg diagnosen Parkinsons sykdom. Fire år senere ble helsen min stadig dårligere, og jeg brukte rullestol. Jeg var ytterst frustrert over min situasjon, for hele livet hadde jeg vært svært aktiv.
Omtrent på den tiden dro jeg til en konferanse i Dundee i Skottland, der president Thomas S. Monson, som da var rådgiver i Det første presidentskap, var tilstede. Etter møtet kom et medlem bort til meg.
«Bror Sharkey?»
«Ja?»
«Kom foran i salen for å hilse på president Monson.»
Jeg hadde ikke til hensikt å gjøre det, men noen minutter senere kom mannen tilbake.
«Bror Sharkey,» sa han, «president Monson venter på deg.»
«Men han kjenner meg ikke,» svarte jeg.
«Han venter likevel på å hilse på deg. Han har hørt om sykdommen din.»
Jeg gikk med på det og gikk for å hilse på president Monson. Han hilste varmt på meg og spurte om jeg ønsket en prestedømsvelsignelse. Jeg sa at det ønsket jeg.
Vi fant et rom, og president Monson spurte hvem jeg ville skulle salve meg. Jeg spurte om vi kunne be biskopen komme. Da en gikk for å finne ham, minnet en i president Monsons reisefølge ham om at hvis de ikke dro snart, ville de ikke rekke frem til Edinburgh flyplass i tide.
President Monson smilte, henviste til seg selv og meg, og svarte: «Når du er i vår alder, lærer du å prioritere. Vi vil komme tidsnok.»
Da biskopen kom, salvet og velsignet han og president Monson meg. Velsignelsen som president Monson ga meg, var ikke for å bli helbredet. Den handlet om at jeg skulle takle min situasjon og lidelsene som fulgte med. Det var også en velsignelse for at min familie skulle være i stand til å hjelpe meg å takle sykdommen.
Nå, ti år senere, har jeg fremdeles Parkinsons, men i en alder av 74 klarer jeg meg bra. Jeg har virkelig funnet måter å takle sykdommen på. Jeg føler meg bra, og jeg har ikke brukt rullestol siden den dagen jeg mottok velsignelsen. Legen kaller meg sin «stjernepasient».
Jeg vil alltid være president Monson takknemlig for hans godhet, for at han snakket med og velsignet en mann han ikke kjente. Men jeg vil også være takknemlig for det han lærte meg om å bruke prestedømmet.
Vi har forskjellige nøkler og embeder i Kirken, men vi har det samme prestedømme. President Monsons gode gjerning lærte meg at prestedømmet ikke dreier seg om hvem som har det, men om hvordan vi bruker det til velsignelse for vår himmelske Faders barn.