Seil trygt hjem
Selv om livets hav kan være barskt til tider, vet siste-dagers-hellige tenåringer i Visakhapatnam i India at hjemmets havn er en fredens havn.
Hver dag seiler fiskerne i Visakhapatnam i India ut på sjøen. De fleste dagene er bølgene svake og havet vennlig, og båtene kommer tilbake lastet med fisk. Men til tider er sjøen opprørt. Himmelen blir mørk, truende bølger stiger, og fiskerne er glade bare de kommer seg trygt tilbake til havnen.
Hver dag setter siste-dagers-hellige unge i Visakhapatnam kursen ut i verden. De fleste dager behandler livet dem bra. De får kunnskap og nye venner, og kommer hjem fylt av glede over livet. Men til tider er verden tøff. Nedtrykthet slår som bølgene, fristelsene er store, og tvil gjør den åndelige himmel mørk. På slike dager er de glade når de vender trygt tilbake til fredens havner, havner de kaller hjem.
Bilder på veggen
To av disse siste-dagers-hellige tenåringer, Naga Bushan Ratnam og Pavani Kotala Ratnam, bor sammen med sine foreldre i en liten leilighet langt unna byen, men i nærheten av stålverket der deres far arbeider. Av bildene i leiligheten kan man se hva de prioriterer. Familiebilder fyller en bokhylle nær inngangsdøren, og der de sover, pryder bilder av Frelseren, templet og Det første presidentskap veggene.
«Når jeg våkner, er disse bildene det første jeg ser,» sier Pavani. «Når jeg sovner om kvelden, er de det siste jeg ser.»
Pavani tror at vi alle kan skape fredens havner i våre hjem. «Det er derfor jeg holder det rent rundt meg,» sier hun. «Det er én måte å gjøre det behagelig for Ånden her.» På skolen har jeg alltid Til styrke for ungdom med i skolevesken, så hver gang jeg tar frem en bok, ser jeg den.»
Samtaler med søsteren får Naga til å føle fred. «Selvfølgelig snakker vi med våre foreldre og søker deres råd om mange ting,» sier han. «Vår far er disktriktspresident, så vi snakker med ham hele tiden, både offisielt og uoffisielt. Og vi elsker å snakke med vår mor. Men det er noe spesielt ved å kunne dele noe med min søster.» Når Naga blir irritert, roer Pavani ham. Naga er litt reservert, så Pavani hjelper ham å bli mer utadvendt.
«Men mest av alt styrker vi hverandre når det gjelder å holde normene,» sier Naga. Pavani ber for eksempel Naga om råd med hensyn til sømmelige klær. «Hvis han mener at de ikke samsvarer med Kirkens normer, bruker jeg dem ikke,» sier hun. Og de snakker ofte om å gjøre tjenester, både i Kirken og i nærmiljøet. Slike samtaler er delvis grunnen til Nagas drøm om en dag å bli kardiolog (hjertespesialist). «Jeg ønsker at mitt arbeid skal være en annen måte å gjøre tjeneste på,» sier han.
Ratman-tenåringene forklarer at å ha prestedømmet i hjemmet også styrker familiens velbefinnende. De mimrer om hvordan deres far førte resten av dem inn i Kirken for åtte år siden, også da de måtte reise – alle fire – 40 kilometer hver vei på én motorsykkel bare for å komme til møtene. De forteller om troens bønner for Pavani da hun var syk den dagen far ble døpt, om prestedømsvelsignelsen far ga til alvorlig syke Naga under eksamen og om den måten som far alltid rådfører seg med mor, med dem og i bønn med vår himmelske Fader på når store avgjørelser skal tas.
«Jeg har sett positive forandringer etter hvert som familien har utviklet seg i evangeliet,» sier Pavani. «Mine foreldres og min brors eksempel har veiledet meg som er den yngste i familien. Jeg vet at Jesus Kristus har hjulpet meg gjennom hele livet. Jeg har folk rundt meg som hjelper meg og er glad i meg, og jeg har Frelserens kjærlighet. Denne kjærligheten er viktigere for meg enn alt annet.»
Slik kjærlighet kom tydelig til uttrykk da familien reiste til Hong Kong Kina tempel for å bli beseglet. På jorden, sier Naga, er templet den aller tryggeste havn: «Det er et hellig sted. Bare det å tenke på det gjør vårt hjem til en helligdom.» Og dette gjør familien Ratnams leilighet til et godt sted å være.
Sikkerhet i Skriftene
Hepsiba, Sandeep og Sujith Batha, som bor sammen med sine foreldre midt i byen Visak (som innbyggerne kaller byen), sier at Skriftene er et anker i deres fredens havn. «Ved å lese i Skriftene innbyr vi Ånden til å lede oss på riktig sti, å ta gode avgjørelser i livet,» sier Hepsiba. «Vi innbyr også Ånden til vårt hjem når vi har familiens hjemmeaften og familiebønn.»
Sandeep sier at moren faktisk minner dem på «å be hver dag når de drar ut og kommer inn. Når hun sier: “Vær takknemlig,” får det meg til å ønske å være takknemlig for alt.»
Sujith sier at i tillegg til deres hjem er grenens møter et annet fredens sted, der medlemmer lærer evangeliet sammen og alle er velkomne til å delta, og i aktiviteter der unge med samme normer kan styrke og oppbygge hverandre. «Herren sier at vi er verdens lys,» sier Sujith (se Matteus 5:14). «Når vi er sammen, får vi dette lyset til å brenne klart og føler oss mer vel med å dele det med andre.»
Vel hjemme
Det var ved å dele slik evangeliet ble bragt til familien Butty. Søstrene Sandhya og Sudha Butty og deres mor og far kan nesten ikke slutte å smile – de er så ivrige etter å fortelle hvordan de ble kjent med Kirken.
«Vi sluttet oss til Kirken som en familie,» forklarer Sandhya. «Vi hadde lett etter den sanne kirke i lang tid. Vi visste at vi trengte å bli døpt. Så den dag fikk vår far øye på to eldster. På navneskiltene sto det: ”Jesu Kristi Kirke”, og han visste at han måtte snakke med dem.»
Samtalene begynte for alvor. «Vi lærte at for å gjøre Faderens vilje led Jesus Kristus for oss, utførte forsoningen og gjorde det mulig for oss å vende tilbake til vår himmelske Fader ved å følge ham,» sier Sudha. Med dette vitnesbyrdet trygt på plass var det å slutte seg til Kirken som å seile hjem gjennom rolig sjø, og familien Butty har frydet seg over sin avgjørelse helt siden da.
Hver dag seiler fiskebåtene ut fra Visakhapatnam. Hver dag setter de unge i Visakhapatnam første og annen gren og Gajuwaka gren kursen ut i verden. Alle kan vende trygt tilbake til en familiehavn. Men for de siste-dagers-hellige er det en havn som ikke bare er trygg nå, men også i evigheten.
Fotografier: Richard M. Romney
Kirken og familien er trygge havner for familien Ratnam (forrige side) og for (med urviserne fra øverst t.v.) Sujith, Sandeep og Hepsiba Batha; Pavani og Naga Ratnam; familien Butty og andre unge fra Visakhapatnam, som har tre grener.