Evangeliets klassikere
De siste-dagers-helliges oppfatning av ekteskap
Hugh B. Brown ble født 24. oktober 1883 i Granger, Utah. Han ble ordinert til apostel i 1958. Han var rådgiver for president David O. McKay i åtte år. Følgende artikkel er et utdrag fra hans bok You and Your Marriage.
Ekteskapet er og skulle være et sakrament. Ordet sakrament defineres forskjellig, men blant kristne betyr det en religiøs handling eller seremoni, helliget av en som har riktig myndighet. Det er et løfte, eller en høytidelig pakt, et åndelig tegn eller bånd mellom de forpliktende partene og mellom dem og Gud. At ekteskapet ble innstiftet og helliget av Herren selv kommer frem av følgende sitater:
«Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like …
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød» (1. Mosebok 2:18, 24).
Da Jesus dro fra Galilea og kom til Judea på den andre siden av Jordan, fulgte en menneske-mengde ham, og fariseerne stilte ham spørsmål angående skilsmisse.
«Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne,
Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød?
Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille» (Matteus 19:4–6).
Ekteskapet oppfyller Guds hensikter
Det er tydelig at Gud hadde til hensikt at mann og kvinne skulle være ett. Ved personlig å forrette ved denne første vielse helliget han ekteskapets institusjon. Det er en normal, sunn og ønskverdig tilstand, og ble innstiftet for å oppfylle Guds hensikt på jorden.
Det er det sentrale element i hjemmet. Det er mer enn en menneskelig institusjon som kun reguleres ved skikk og bruk og sivile lover. Det er mer enn en kontrakt som er godkjent av morallover. Det er eller skulle være et religiøst sakrament som får menn og kvinner til høytidelig å samarbeide med Gud i hans erklærte hensikt å gjøre jordelivet og dødeligheten tilgjengelig for hans åndebarn og tilveiebringe dem udødelighet og evig liv.
Det er noen som hevder at det beste, mest hengivne og mest ønskverdige liv kan oppnås utenfor ekteskapspakten. De ville med andre ord forby dem som søker den høyeste herlighet, å bli «besmittet med fysiske og dyrelignende forbindelser». Det er ingen hjemmel i Skriftene for en slik lære. I Ordspråkene leser vi: «Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren» (Ordspråkene 18:22) …
Og i Lære og pakter leser vi: «Og videre, sannelig sier jeg dere, at den som forbyr ekteskap, er ikke ordinert av Gud, for ekteskapet er gitt til mennesket av Gud» (L&p 49:15).
Tempelekteskap medfører sann lykke
Siste-dagers-hellige tror at for å oppnå det beste i livet og den største lykke i denne verden og i den neste må menn og kvinner bli viet i templet for tid og evighet. Uten tempelekteskapets beseglende ordinanser kan ikke mennesket oppnå en gudlignende stilling eller motta en fylde av glede …
For en siste-dagers-hellig er det bare én form for ekteskap som er fullt ut akseptabelt: tempelekteskap eller celestialt ekteskap, som kun forrettes i Kirkens templer. Templer blir reist og innviet i hellighet til Herren for å være et sted der åndelige og evige seremonier og ordinanser kan bli utført. Selv om vi anerkjenner vielser utført av prester i andre kirker og borgerlige vielser utført av lovlige vigselsmenn eller andre som har vigselsrett, tror vi at et ekteskap for tid og evighet bare kan forrettes i et Guds tempel, og da kun av en som har den myndighet som Kristus ga til Peter da han sa: «Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen» (Matteus 16:19).
Denne myndighet omtales i Skriftene som «nøklene til himlenes rike» (Matteus 16:19), og i et celestialt ekteskap åpner disse nøklene døren til dette riket.
Behov blir fullt ut dekket
Menneskene har visse grunnleggende behov – moralske, sosiale, biologiske og åndelige – og disse kan bare fullt ut dekkes i den Gud-gitte institusjon evig ekteskap.
For å ha et rikt liv her og evig liv heretter må menneskene elske og bli elsket, tjene og ofre, ha ansvar og utøve sine Gud-gitte skapende krefter. «Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod» (Johannes 10:10).
Men ekteskapets største verdi er kanskje ikke det som tilfaller den enkelte mann og kvinne. Formålet med deres ekteskap i begynnelsen tilkjennegis i Herrens bud: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere» (1 Mosebok 1:28). I et godt ekteskap har menneskene anledning til å realisere sin naturlige trang til å være skapende og produktiv. Dette kan man bare få fullstendig oppfylt og ha riktig glede av i et ekteskap, ved å få barn og oppdra barn. Foreldre skulle huske at barna de får – deres barn – også er Guds barn. Han er Far til deres åndelegemer, og i det førjordiske liv sørget han så viselig for at evig element og evig ånd skulle være uadskillelig forenet og motta en fylde av glede. Siste-dagers-hellige tror derfor at Gud virkelig er den tredje deltakeren i dette forholdet, og at å bringe barn til verden innen ekteskapets guddommelig godkjente institusjon er en del av hans plan for å tilveiebringe menneskene udødelighet og evig liv.
Ekteskapets evige natur
Da Herren Jesus beskrev kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste som de to store bud, lovpriste han kjærlighet. Vi har faktisk blitt fortalt at Gud er kjærlighet. Siden Gud er evig, må derfor kjærligheten være evig, og dens frukter og velsignelser er ment å vedvare gjennom kommende evigheter. Men for å nyte godt av den evige kjærlighets privilegier og fordeler som mann og hustru, foreldre og barn, er ordinansen som sanksjonerer og helliggjør dette aller vakreste av alle forhold, ikke akseptabel hvis den inneholder begrensningen «inntil døden skiller dere ad». For at familieforhold og ekteskapelige forhold skal være evige, må ekteskapskontrakten offisielt inneholde ordene «for tid og all evighet».
Alle mennesker skulle forstå sitt ansvar overfor sine barn og paktene de inngår med tanke på disse. Da Herren sa: «Vi kan ikke bli fullkomne uten dem» (L&p 128:18), siktet han til en lenke med ledd som strekker seg inn i fremtiden så vel som til fortiden. Vi kan faktisk ha mer direkte ansvar for dem vi har blitt betrodd i dette liv, enn for våre forfedre. Vi kan ikke holdes ansvarlig for våre forfedres synder, hverken begåtte synder eller unnlatelsessynder, men han har advart oss og sagt at hvis våre etterkommere svikter, og dette kan tilskrives at vi har forsømt vår plikt overfor dem, da vil syndene komme på vårt hode.
Blant de velsignelser som gis dem som når den høyeste grad i det celestiale rike, er velsignelsen evig avkom, som bl.a betyr at menneskene også etter døden kan fortsette å samarbeide med Gud om å tilveiebringe menneskene udødelighet og evig liv.
Fremgang som evige ledsagere
De siste-dagers-helliges oppfatning av evig fremgang inkluderer evig utvikling, evig forøkelse av kunnskap, kraft, intelligens, årvåkenhet og alle de egenskaper og evner som utgjør guddommelighet. Men i Guds plan kan ikke menneskene nå denne tilstand med tiltagende fullkommenhet, i sin uferdige eller ugifte tilstand. Det må finne sted vekst og utvikling i hele mennesket – med andre ord, mennesket som har funnet og blitt forenet med sin andre halvdel.
Denne oppfatning av ekteskapet, med guddommelig perspektiv, gir ny mening og tilfører ekteskapet betydning, verdighet og ære. Med denne oppfatningen vil en tankefull person være mer omhyggelig og selektiv i sitt valg av en evig ledsager. Før menn og kvinner inngår en slik evig kontrakt, skulle de visselig være ydmyke og tankefulle og i bønn søke guddommelig veiledning.
Ekteskapets religiøse hellighet og stadfesting blir i stor grad styrket og verdsatt når paret, før ekteskapet inngås – og de må nødvendigvis være av samme tro – starter med samme mål i tankene. De må forberede seg og være verdige til å motta den hellige ordinansen i bygninger der bare de verdige kan komme inn. Her blir de belært, de inngår pakter og lover deretter ved alteret evig kjærlighet og troskap til hverandre, i Guds og englers nærvær. En slik oppfatning og praksis, med tilhørende forpliktelser, vil med sikkerhet føre til et stabilt hjem, til lovprisning av ekteskapet som institusjon og til menneskesjelenes frelse.
En troens handling
Et slikt ekteskap er i alt vesentlig en troens handling, høytideliggjort i nærvær av en guddommelig partner. Det kreves tro og mot for å gjennomføre det og holde ut til enden, tross vanskeligheter, prøvelser, skuffelser og leilighetsvise tap av kjære som man kan oppleve.
Når man aksepterer betingelsene i dette evige ekteskapet, må man innse at hvis man svikter her, svikter man totalt. Hvis man svikter når det gjelder å ivareta forpliktelsne forbundet med den evige pakt – uansett hvor godt man lykkes på andre felt – vil den forferdelige straff være tap av celestial herlighet, ledsaget av ansvaret for det tap de lider som man har inngått kontrakten med og som man er ansvarlig for.
«Ekteskapet er gitt til mennesket av Gud.
Derfor er det ifølge loven at han skulle ha én hustru, og de to skal være ett kjød, og alt dette for at jorden kan oppfylle sin skapelses mål,
og at den kan fylles med det antall mennesker som var skapt før verden ble til» (L&p 49:15–17).
Fotoillustrasjon: Jerry Garns
Øverst: Fotoillustrasjon: Jerry Garns. Nederst: Fotoillustrasjon: April Newman