Våre hjem, våre familier
Kraften i et rettferdig eksempel
I april 1992 bodde min familie og jeg i Provo i Utah. Vi hadde flyttet dit fra Canada slik at jeg kunne fullføre en universitetsgrad ved Brigham Young University. Min sønn Jase, som var 17, var blitt venner med en ung pike som het Krista.
På lørdagen i generalkonferansehelgen kom Jase inn i stuen og spurte om han kunne låne bilen for å ta med seg Krista og kjøpe en milkshake. Jeg kastet nøklene til ham, og han gikk inn på kjøkkenet for å ringe henne. Jeg kunne høre én del av samtalen, som lød slik:
«Hei, Krista, det er meg, Jase. Jeg lurte på om du har lyst til å bli med ut og ta en milkshake.» Stillhet. «Du mener etter prestedømsmøtet? Greit, jeg ringer deg da. Vi ses.»
Jase la på telefonen og kom inn i stuen igjen.
«Så skal du ut med henne?» spurte jeg.
«Hun sa at hun hadde lyst til det,» svarte han, «men hun ba meg ringe igjen etter at jeg har kommet hjem fra prestedømsmøtet.» Med et nedslått uttrykk lusket han inn på rommet sitt.
Noe slo meg kraftig. Jeg hadde vokst opp i det sydlige Alberta, nesten 130 km fra stavssenteret. Ingen hadde ventet at jeg, eller ikke engang mine foreldre, som hadde lederstillinger i grenen, skulle komme til konferansemøter, for ikke å snakke om prestedømsmøtet. Nå var det noen som regnet med det.
Hvordan skulle jeg reagere på min sønns triste uttrykk da han gikk inn på rommet sitt? Jeg visste at min avgjørelse ville skape presedens for fremtidige år.
Jeg kom meg opp av stolen og ropte nedover gangen til Jase og min andre sønn, som nylig var ordinert til diakon: «Skift klær. Vi har 10 minutter på oss til å komme til prestedømsmøtet i stavssenteret.» Jeg skyndte meg å bli ferdig, og da jeg kom ut fra soverommet, var begge guttene klare, og vi satte kurs mot bilen.
Jeg husker ikke talene så godt, men jeg husker at vi følte Ånden. Det føltes godt å være på prestedømsmøtet med mine sønner. Da vi kom hjem, var Jase fornøyd, noe som gjorde at jeg følte godt. Han ringte til Krista, og de dro ut for å kjøpe milkshakes.
I løpet av de to tiårene som har gått siden den dagen, har prestedømsbærerne i vår familie ikke gått glipp av et eneste prestedømsmøte under generalkonferansene. Fordi en rettskaffen ung kvinne sto frem for sin tro, fikk vår familie anledning til å forandre seg, og vi fortsetter å høre ordene fra profeter i de siste dager og føle Ånden under generalkonferansens prestedømsmøte.
Illustrasjoner: Roger Motzkus