Fra misjonsmarken
Åndens tegn
Jeg var på heltidsmisjon i Den dominikanske republikk og var nettopp blitt forflyttet til et nytt område som hadde ord på seg for å være et sted hvor det var vanskelig å finne noen å undervise. Da jeg kom dit, hadde vi bare én undersøker. Han het Oriviades. Han hadde vært i kirken før, men fordi han var døv og kommuniserte med tegnspråk, hadde tidligere misjonærer ikke vært i stand til å undervise ham.
En dag bestemte min ledsager og jeg oss for å faste og be om et mirakel som ville gjøre det mulig for oss å undervise Oriviades. Vi gjorde en avtale med ham på et tidspunkt da en i hans familie kunne hjelpe til med å oversette, for hverken min ledsager eller jeg kunne tegnspråk.
Men da vi kom til Oriviades, var ingen av hans familiemedlemmer der. Da Oriviades forsvant et øyeblikk for å finne en stol, benyttet min ledsager og jeg anledningen til å be om at Ånden ville lede oss. Før vi avsluttet bønnen, følte jeg sterkt Åndens tilstedeværelse.
Oriviades begynte å gjøre tegn, men vi forsto ham ikke. Vi bare smilte til ham, så på hverandre og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for å skrive en beskjed med forslag til neste avtale og håpe på at vi da ville ha en oversetter. Men plutselig følte vi begge sterkt at vi skulle bli værende og prøve å undervise ham. «La oss i hvert fall prøve – Ånden vil hjelpe oss,» sa jeg til min ledsager.
Vi prøvde å bruke tegninger og enkle tegn mens vi underviste i leksjonen. Etter hvert begynte vi å forstå Oriviades’ tegn og kunne svare ham med tegn. Det syntes som han forsto oss fullt ut.
Vi følte oss tilskyndet til å bære vitnesbyrd for ham. Vi viste ham et bilde av Det første syn, og jeg skrev på et stykke papir: «Jeg vet det er sant.»
Oriviades svarte med tegn: «Jeg vet det er sant – Gud har fortalt meg det. Jeg har bedt og vet at det er sant.»
Min ledsager og jeg forlot ham med tårer i øynene. Jeg visste at Gud hadde latt oss vitne om det gjengitte evangelium for denne undersøkeren, og at Den hellige ånd hadde bragt vårt budskap inn i hans hjerte (se 2 Nephi 33:1). Jeg lærte at vi ikke trenger å snakke fullkomment eller være veltalende når vi forkynner evangeliet – noen ganger trenger vi ikke snakke i det hele tatt.
Det er utrolig hvordan enkle ting som faste, bønn og tro kan utrette store mirakler for oss og for dem vi tjener.
Illustrert av dilleen marsh