Hvordan hjelpe ungdom å ha åndelige opplevelser

Av Melissa Merrill

Kirkens tidsskrifter

Ingen kan tvinge de unge til å ha åndelige opplevelser, men som disse foreldrene og lederne oppdaget, er det veldig mange måter å fremme erfaringer på som fører til omvendelse.

Da Vyacheslav og Zoya Gulko fra Ukraina begynte å undersøke Kirken, var ikke deres 13 år gamle datter, Kira, begeistret. Hun nektet å delta i misjonærleksjonene, og når hun visste at eldstene skulle komme hjem til dem, “lukket hun demonstrativt døren til rommet sitt”, minnes hennes mor.

Bror og søster Gulko, som bestemte seg for å slutte seg til Kirken, mente at hvis de bare kunne sørge for en anledning for Kira til å føle Ånden, kunne hun bli rørt. Fordi søster Gulkos eget vitnesbyrd hadde startet da hun var tilstede ved en annens dåp, ba hun Kira komme til hennes dåp – bare for å hjelpe henne å skifte til tørt tøy etterpå. Til søster Gulkos overraskelse gikk Kira med på det.

“Det hendte!” minnes søster Gulko. “Vår himmelske Fader arbeidet på en svært mirakuløs måte.” Kira følte Ånden, og en uke etter foreldrenes dåp gikk hun med på å høre på misjonærene. Hun begynte å lese Mormons bok. Noen uker senere la søster Gulko merke til en papirlapp som hang over Kiras pult. Der sto ordene fra 2 Nephi 2:25. To og en halv måned etter sin egen dåp var ekteparet Gulko tilstede ved datterens dåp. Nå, 20 år senere, er Kira gift. Hun og hennes mann, Dave, har blitt beseglet i templet og oppdrar sine to sønner i evangeliet. Hun har virket trofast i mange kall og har hele tiden vært aktiv i Kirken.

Zoya sier at på grunn av denne erfaringen høstet hun en vesentlig lærdom som er like anvendelig for foreldre som har vært medlemmer av Kirken hele livet, som den var for henne og hennes mann som nye medlemmer: Foreldre og ledere kan ikke tvinge sine barn til å godta evangeliet, men de kan invitere dem til steder og skape erfaringer der de unge kan oppleve sine egne åndelige erfaringer. I sin tur kan disse erfaringene lede til omvendelse.

Men hva er så den beste måten å skape slike erfaringer på? Foreldre og ledere fra hele verden forteller hva som har fungert for dem.

Gi de unge anledninger til å tjene

Granja Viana menighet i São Paulo Brasil Cotia stav hadde stor aktivitet blant sine unge menn. Men lederne la merke til at noen av dem hadde personlige utfordringer og vanskeligheter med å oppfylle sine prestedømsplikter.

Etter at biskopsrådet og Unge menns ledere hadde rådført seg med hverandre, besluttet de å fokusere mer på tjenesteaktiviteter og ikke så mye på underholdning eller moro. Dette omfattet å besøke mindre aktive quorumsmedlemmer, delta i misjonærarbeid med heltidsmisjonærene og forrette nadverden for medlemmer av menigheten som var bundet til hjemmet. Disse aktivitetene ga de unge mennene anledning til å handle ifølge prinsippene de lærte i Seminar og på søndager (se 2 Nephi 2:26).

Med tiden “utgjorde disse åndelige aktivitetene hele forskjellen”, rapporterer en prestedømsleder.

“Vi ble forundret på en spesiell fastesøndag da alle våre unge menn bar sitt vitnesbyrd,” sier han. “Da de gjorde dette, var det mange av dem som med tårer mintes den gode ånden de hadde følt ved disse anledningene. En ung mann fortalte om erfaringen med å forrette nadverden for et eldre medlem av menigheten som hadde vært sengeliggende i tre år. Hans hustru, en trofast søster, mottok våre unge menn med glede og håp. Etter ordinansen fortalte hun dem om den lykke hun opplever i livet på grunn av evangeliet, til tross for de store problemer og utfordringer hun møter. De følte Ånden og innså hvor utslagsgivende evangeliet er i folks liv. Disse erfaringene er så kraftfulle at de vil huske dem i årevis fremover – kanskje for resten av livet.”

Han bemerker at han aldri hadde sett en slik reaksjon etter noen “fotballkamp eller morsom GUF-kveld”. I stedet, sier han, lærte denne erfaringen ham hvor viktig det er å fremme den slags opplevelser der de unge kan føle Ånden.

“Sosiale aktiviteter er viktige,” fortsetter han. “Men åndelige erfaringer er helt nødvendige for å hjelpe de unge å bygge opp sitt eget vitnesbyrd.”

Hver søndag i Rennes menighet, Angers Frankrike stav, hadde søster Delphine Letort, Unge kvinners president, med seg et kort til hver ung kvinne som var tilstede, og ba henne velge en jevnaldrende som ikke var i kirken, og skrive til henne. De unge kvinnene skrev om leksjonen de hadde den uken – hva de lærte eller hva som inspirerte dem – samt en vennlig, personlig hilsen. Deretter sendte søster Letort eller en av hennes rådgivere kortene til dem som ikke var tilstede i kirken.

Aktiviteten var enkel, men effektiv, sier hun, ikke bare for å la dem som ikke var tilstede, få vite at de ble husket, men også for å la dem som skrev kortene, være mer oppmerksomme på hverandre.

“Ved små og enkle ting vil store ting skje,” sier hun (se Alma 37:6). “Vi har sett dette skje. De unge kvinnene har blitt oppmuntret, og denne erfaringen har bidratt til å styrke deres vitnesbyrd.”

Sett de unge i forbindelse med Guds ord

Alma sa at å forkynne Guds ord har en kraftfull virkning (se Alma 31:5). David Elmer, en leder for Unge menn i Texas, USA, visste dette og ønsket å gi de unge mennene han ledet på en spennende speidertur, en meningsfylt erfaring som ville hjelpe dem å forberede seg til fremtiden.

Bror Elmer overveiet ydmykt hva han kunne fortelle dem, og han følte at han ble ledet til en tale av eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum. I løpet av turen underviste bror Elmer fra dette budskapet, innbefattet den historien eldste Andersen fortalte om Sidney Going, en rugbystjerne på New Zealand, som utsatte en idrettskarriere for å reise på misjon. “Deres misjon vil være en hellig anledning til å bringe andre til Kristus og forberede Frelserens annet komme,” sa eldste Andersen.¹

Erfaringen var kraftfull, sier bror Elmer, fordi han underviste fra en levende profets ord. Ved avslutningen av andakten skrev alle de unge mennene og lederne sitt navn på rugbyballer som et løfte om å reise på misjon og som en håndgripelig påminnelse om det de hadde lært og følt. Mange av fedrene og lederne satt lenge oppe den kvelden og snakket med de unge mennene om hvordan deres misjon hadde påvirket livet deres.

“Vi har en personlig Gud. Han kjenner sine unge,” sier bror Elmer. “Han er oppmerksom på dem, på deres liv og utfordringer og på hva som skjer med disse unge. Man vet aldri hvordan han har virket i deres liv. Så vi som er ledere, forbereder og sørger for en atmosfære der de kan føle Ånden. Man kan gjøre dette gjennom Skriftene og gjennom profetenes ord, men det er Herren, ikke vi, som virker i deres hjerte.”

Vær konsekvent

Bror Elmer sier at han ønsker de unge mennene skal huske noe annet om turen: deres evangeliestudium var konsekvent.

“Jeg følte at en del av mitt ansvar var å gi dem erfaringer med å føle Ånden, og hvis jeg ønsket at det skulle skje, måtte jeg gjøre min del for å planlegge det,” sier han. “Eldste David A. Bednar har talt om å skape åndelige mønstre i livet, mønstre som skriftstudium og bønn og familiens hjemmeaften.² Mens vi var der den uken, opprettholdt vi våre åndelige mønstre. Vi holdt bønn sammen som en gruppe. Vi ga unge menn i oppdrag å holde en 10-minutters andakt om morgenen, og deres ledere og fedre forberedte andakter for kvelden.

Poenget var at selv om vi var hjemmefra og våre aktiviteter var annerledes enn de vanligvis er, ble ikke våre åndelige mønstre forstyrret. De unge mennene husker kanskje eller husker ikke bestemte leksjoner, men jeg håper de vil huske mønsteret vi opprettholdt med hensyn til andakter og bønn og skriftstudium.”

Myra Bocobo Garcia fra Filippinene kjenner også verdien av å være konsekvent, og hun vet at dette starter i hjemmet. Søster Garcia og hennes mann, Edwin, har tre sønner og seks døtre i alderen fra 8 til 22 år. Alle er de involvert i forskjellige gode aktiviteter. Selv om dette kan bety at mange går i mange forskjellige retninger, går familien hardt inn for at de konsekvent spiser middag sammen.

“Matlaging og det å glede oss over å tilberede mat og spise sammen er en av de beste måter vi kan samle våre barn på,” sier Garcia. Hun sier at måltidene er en tid for fornyelse, for å snakke sammen og takke for Herrens velsignelser.

Øs av eksisterende anledninger for å undervise og lytte

Jocelyn Fielden fra Nova Scotia, Canada, sier at de viktigste lærdommer hun mottok av å oppdra seks barn, som nå er i alderen fra 20 til 30, ikke bare dreier seg om direkte undervisning, men også om “å skape omgivelser der barn selv kan lære sannheter”.

“Vær ikke rask med å ta alle deres valg eller besvare alle deres spørsmål,” sier hun. I stedet anbefaler hun å be barna gå “til Skriftene eller veiledning fra vår profet for å bli rettledet og finne svar”. Hun tilføyer: “Og vær klar til å drøfte det de finner.” Når hun får spørsmål fra sine barn, besvarer hun dem dessuten noen ganger ved å stille spørsmål selv: “Hva mener du at du skulle gjøre?”

“Ha tillit til at de vil treffe riktige valg,” sier hun. “Når vi hjelper våre barn å gjenkjenne Ånden i sitt liv gjennom de mange undervisningsøyeblikkene vi har hver dag med dem, og når de vet hvordan Ånden føles, vil det være en katalysator for dem til å søke flere åndelige erfaringer, og derved styrkes deres vitnesbyrd om at vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, virkelig lever. Det skaper en bølgeeffekt: Jo mer de føler det lys og den trøst Ånden bringer, jo mer vil de ønske dette og gjøre sitt ytterste for å gjøre det som vil gjøre at de føler Ånden i større grad.”

Hun er rask til å påpeke at de prinsipper som har vært effektive i familien for henne, er de som Kirkens ledere stadig har forkynt. Hun sier for eksempel at selv om noe undervisning kan finne sted i formelle drøftinger, som under familiens hjemmeaften, familiens skriftstudium og familiebønn, kan foreldre blir ledet av Ånden til å være oppmerksomme på undervisningsøyeblikk.³

“Å gå tur, kjøre til aktiviteter, spille basketball, ha måltider sammen som familie, arbeide sammen, synge og hjelpe andre er bare noen av de aktiviteter da undervisning i evangeliet har funnet sted i vår familie,” sier hun. “Å snakke om evangeliet skjer ofte helt naturlig når vi er engasjert i andre aktiviteter.”

Arbeid sammen mot et felles mål

Like etter at KaYan Danise Mok hadde tatt eksamen ved Brigham Young University-Hawaii, reiste hun hjem til Hong Kong og ble kalt til Unge kvinners president. Samtidig som hun tilpasset seg livet hjemme, tok fatt på et yrkesliv og fortsatte med avsluttende studier, ba hun oppriktig om inspirasjon til å hjelpe de unge kvinnene hun arbeidet med, så de kunne utvikle vitnesbyrd som ville forberede dem til fremtiden.

En søndag mens hun underviste om et evig perspektiv, ble søster Mok tilskyndet til å lese Mormons bok sammen med en spesiell ung kvinne, som var den eneste i kirken den dagen.

“Min rådgiver og jeg reagerte raskt ved å sette oss som mål å lese hele Mormons bok sammen med den unge kvinnen,” sier søster Mok. “Hun aksepterte utfordringen uten å nøle siden vi gikk inn for å nå dette målet sammen.”

Siden da har søster Mok, hennes rådgiver og denne unge kvinnen startet et “kompis-system” på Facebook og via tekstmeldinger for å minne hverandre på å lese og dele med hverandre det de lærer.

Søster Mok sier at hun så en betydelig forandring i denne unge kvinnens liv på grunn av skriftstudiet. Og når søster Mok leser i Skriftene under sin daglige pendling med toget, finner også hun velsignelser for seg selv. “Jeg følte også Ånden og mottok svar på mine bønner etter hvert som jeg fortsatte med livet,” sier hun.

“Jeg har erfart at noen unge er bekymret og føler seg usikre på om de kan motta et vitnesbyrd og få åndelige erfaringer slik andre får,” fortsetter hun. “Ved å arbeide sammen forsikrer vi dem med vår handling om at dette virker, og at vi er der for å støtte dem på hvert steg på veien.”