Skulle jeg velge arbeid eller Kirken?
Kenya Ishii, Japan
Min hustru og jeg ble viet i 1981 i Tokyo Japan tempel. Vårt liv etter at vi hadde giftet oss, var ikke lett i begynnelsen. Jeg var takknemlig for at jeg hadde jobb, men vi hadde problemer med å klare våre utgifter. Vi ba vår himmelske Fader om hjelp og gjorde alt vi kunne for å få endene til å møtes og betale tiende. Vi visste at hvis vi stolte på Herren, ville han sørge for oss.
En uke ga både min hustru og min venn meg det samme lille utklippet fra avisen. Det var en annonse der det ble søkt etter en engelsk-lærer på heltid.
Jeg sendte CV-en min til firmaet og ble bedt om å komme til et intervju. I slutten av intervjuet sa intervjueren: “Du skrev i CV-en din at du har vært involvert i frivillig arbeid som misjonær i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det betyr at du går i kirken på søndager, stemmer det? Hvis du måtte velge mellom å gå i kirken eller på arbeid på søndager, hva ville du velge?”
Det var et vanskelig spørsmål, for jeg trengte en bedre jobb. Men etter å ha tenkt meg om, svarte jeg: “Jeg ville gå i kirken.”
Med et lite smil sa intervjueren: “Jeg forstår.” Deretter sa han farvel med et løfte om at firmaet skulle ta en avgjørelse innen samme kveld, og at jeg skulle ringe for å finne ut hva de hadde besluttet. Da jeg gikk ut, trodde jeg at jeg ikke hadde lykkes.
Da det senere samme kveld var på tide å ringe, var jeg veldig nervøs da jeg slo nummeret til firmaet.
“Hva ble resultatet av intervjuet?” spurte jeg sekretæren. “Stemmer det at jeg ikke lyktes?”
Jeg ble nesten stum, men veldig glad da hun svarte.
“Vi vil gjerne be deg arbeide hos oss,” sa hun.
En måned senere fikk jeg vite hvorfor jeg fikk jobben. Sekretæren forklarte at intervjueren bodde ved siden av siste-dagers-hellige heltidsmisjonærer. Han hadde ofte sett misjonærene sykle raskt av gårde til sitt arbeid om morgenen.
“Han trodde at du, som tilhører samme kirke, vil arbeide like hardt for oss som misjonærene arbeidet for sin kirke,” sa hun. “Så heldig for deg!”
Siden da har familien vår alltid hatt det vi har trengt.
Hver gang jeg tenker på denne erfaringen og dette valget, blir jeg oppmuntret og trøstet. Jeg vet at Gud ofte bruker andre til å velsigne sine barn. Jeg kan ikke i tilstrekkelig grad gi uttrykk for den takknemlighet jeg føler overfor min hustru og min venn som ble inspirert til å gi meg denne avisannonsen, overfor de hardtarbeidende misjonærene og deres gode eksempel, og vår barmhjertige, kjærlige og omsorgsfulle himmelske Fader, som har en mirakuløs kraft til å gjøre at våre erfaringer bringer oss noe godt.