Fortell oss om din kirke
Shauna Moore, Virginia, USA
På en tur for å besøke min bror fikk jeg plass bak i flyet der flyvertinnene sitter. De to radene med seter i det området er vendt mot hverandre.
Jeg presenterte meg for de andre rundt meg og nevnte deretter at jeg skulle studere ved Brigham Young University. En mann som satt overfor meg, sa at hans datter hadde en god venn som nettopp hadde reist på heltidsmisjon. Hans datter visste litt om Kirken, men han visste nesten ikke noe. Flyvertinnen erklærte straks at hun ikke ville tilhøre “den kirken”, for den undertrykket kvinnene. Mannen sa at han hadde hørt noe lignende – at siste-dagers-hellige kvinner ble betraktet som mindre verdige enn menn, at de ikke kunne ha prestedømmet eller presidere på møter, og at Kirken var mannsdominert.
Så vendte han seg til meg og spurte: “Hva synes du om det?” Alle de syv personene så på meg og ventet.
Hjertet mitt begynte å hamre. Som barn hadde jeg lært trosartiklene utenat nettopp for å kunne takle en slik situasjon, og som tenåring og ung voksen hadde jeg øvd meg på å bære vitnesbyrd om Joseph Smiths syn og Mormons bok. Men jeg hadde ikke den ringeste anelse om hvordan jeg skulle besvare mannens spørsmål. Jeg ba stille om at min himmelske Fader ville hjelpe meg.
Deretter sa jeg det første som falt meg inn: “Dere vet bare ikke noe om Hjelpeforeningen.” Ansiktene deres viste at det stemte.
“Prestedømmet fungerer sammen med kvinnene, og alle kvinnene er medlemmer av Hjelpeforeningen,” forklarte jeg. “Vi har en kvinnelig president for Hjelpeforeningen, og hun leder aktivitetene for kvinner i Kirken over hele verden. Kvinnenes ansvar er å tilføre medlemmene godhet og nestekjærlighet i livet og spesielt i familienes liv.”
De som satt rundt meg, lyttet oppmerksomt.
“Vi lever i en merkelig tid da noen kvinner ønsker at kvinner skal handle og tenke og være som menn. Men vi tror at Gud deler på oppgavene. Vi venter at kvinner skal være ledere blant kvinnene og likeverdige ledere i hjemmet. Mennene støtter seg veldig til oss for å få råd på disse områdene. Det er en rettferdig balanse. Det gjør at vår kirkes organisasjoner og våre hjem lykkes. Og vi tror virkelig på at mannen ikke er noe uten kvinnen og kvinnen ikke noe uten mannen i Herren (se 1 Korinterbrev 11:11). Vi tror at vi ikke er fullstendige uten hverandre. Vi tror ikke at vi ble skapt for å konkurrere med hverandre, men for å utfylle hverandre.”
Jeg følte at jeg var blitt velsignet da jeg avsluttet. Jeg visste at det jeg hadde sagt, kom fra Ånden. Alle syntes fornøyd med min forklaring. Så sa mannen: “Fortell oss mer om din kirke.”
De neste to timene hadde jeg så den gledelige anledning å snakke om gjengivelsen, besvare spørsmål og bære vitnesbyrd om det evangelium jeg elsker.