Der jeg tilhører
Dorota Musiał, Polen
Før jeg ble medlem av Kirken, var jeg ofte ulykkelig. Etter at mine foreldre ble skilt da jeg var syv år gammel, ble min far satt i fengsel. Mor var alkoholiker og mistet alt som var viktig for henne. Jeg ble sendt bort for å bo hos en fosterfamilie.
På grunn av alt dette utviklet jeg meg langt raskere enn mange av mine jevnaldrende. Jeg følte aldri helt at jeg kunne finne min plass, og derfor var jeg konstant i opprør. Mens jeg ennå var svært ung, begynte jeg å røke og gjøre andre ting som jeg nå forstår er i strid med Visdomsordet. Jeg var sikker på at jeg var dømt til å mislykkes.
Én ting jeg fant glede i, var å hjelpe folk – enten det var å gjøre rent sammen med dem eller lytte til deres livshistorier. Jeg ønsket desperat at folk skulle vite at de kunne stole på meg. Ett år reiste jeg på ferie og traff en eldre kvinne som jeg ønsket å hjelpe ved å lytte til henne. Hun var kristen og begynte å snakke med meg om religion.
Jeg hadde egentlig aldri trodd på Gud. Når jeg av og til hadde tenkt at han kanskje er virkelig, klandret jeg ham for alle vanskelighetene mine. Men da denne kvinnen beskrev hvor viktig tro på Gud er, ble jeg interessert. Før jeg forlot henne, sa hun noe som var spesielt interessant: “De siste-dagers-hellige følger Guds bud.”
Jeg hadde aldri hørt om de siste-dagers-hellige, så jeg dro hjem, gikk inn på Internett og søkte. Jeg fant Mormon.org og bestilte et gratis eksemplar av Mormons bok. Misjonærer kom med den noen dager senere.
Jeg var ikke sikker på om jeg kunne begynne å tro på Gud, men misjonærene hjalp meg å oppdage at jeg ikke bare kunne tro på ham, men også kjenne ham. Da jeg begynte å be og studere Mormons bok, befant jeg meg på en vakker reise der jeg fant lykke. Jeg sluttet å røke. Jeg sluttet å klandre Gud og begynte å takke ham for det gode i livet. Jeg fikk vite at hans Sønn hadde lidd for mine synder og for all den smerte jeg noen gang hadde opplevd. Den 28. oktober 2007 ble jeg døpt inn i Hans kirke.
Hvis jeg ikke selv hadde opplevd forandringen fra desillusjonering til lykke, ville jeg ikke trodd at det er mulig. I dag gleder jeg meg over mitt kall i Primær, og er takknemlig for anledningen jeg har hatt til å hjelpe til med å organisere et tjenesteprosjekt under en konferanse for unge enslige voksne i Polen. Å kunne hjelpe andre regelmessig gjennom Kirkens tjeneste har gjort den lykke jeg har funnet i Jesu Kristi evangelium, enda større. Alt jeg gjør nå, gjør jeg av ren kjærlighet på grunn av Jesus Kristus. Jeg tror at livet er vakkert, og at selv om vi har utfordringer, vil vi ikke gå tapt hvis vi følger Frelseren.
Kvinnen møtte jeg hadde rett: Å ha tro på Gud eravgjørende. Vi kan ikke finne vår plass i denne verden hvis vi ikke kjenner ham. Jeg er takknemlig for at jeg endelig har et sted der jeg vet jeg tilhører.