Ungdom
Bønn og fred
En kveld kranglet jeg med min mor og følte at det var ille. Så jeg bestemte meg for å be. Selv om jeg var i dårlig humør og ikke ønsket å være “åndelig”, visste jeg at bønn ville hjelpe meg å bli gladere og mindre kranglelysten. Da mor hadde gått ut av rommet, begynte jeg å be. “Kjære himmelske Fader, jeg vender meg til deg i kveld fordi …” Nei. Jeg åpnet øynene og løsnet armene. Det lød så klønet. Jeg prøvde igjen. “Himmelske Fader, jeg trenger …” Det hørtes også rart ut. Jeg følte at Satan oppfordret meg til å gi opp å be min himmelske Fader om hjelp.
Plutselig ble jeg tilskyndet til å si takk! Det gjorde jeg, og tankene begynte å strømme på om alle de mange ting jeg kunne takke min Fader i himmelen for. Da jeg var ferdig med å takke ham, drøftet jeg det aktuelle problemet.
Etterpå følte jeg en herlig fred, den varme, åndelige følelsen av at jeg vet at vår himmelske Fader og mine foreldre er glad i meg, og at jeg er et Guds barn. Jeg ble i stand til å be mor om unnskyldning og godta hennes unnskyldning.