Oppdra standhaftige barn

Av Lyle J. Burrup

Kirkens familiekontor

Hvor godt barn reagerer på tilbakeslag, avhenger i stor grad av hvor godt deres foreldre har hjulpet dem å utvikle de holdninger og ferdigheter som utgjør standhaftighet.

Livet er fullt av prøvelser. Herren sier at han har valgt oss “i lidelsens ovn” (Jesaja 48:10), at vi vil bli “prøvet likesom Abraham” (L&p 101:4) og at motgang vil “gi [oss] erfaring og være til [vårt] gode” (L&p 122:7). Dette høres ganske skremmende ut. Vi kan undres: Kan vi føle glede og fred midt i prøvelser? Skriftene lærer oss at vi kan (se 2 Korinterbrev 12:10; Hebreerne 5:7-8; L&p 127:2).

Mens jeg var rådgiver for misjonærer på opplæringssenteret for misjonærer (MTC) i Provo i Utah, la jeg merke til at den vanligste årsaken til emosjonelle problemer var mangel på standhaftighet. Når en intelligent, talentfull misjonær som ikke tidligere hadde hatt psykiske problemer, med ett begynte å slite, lurte prestedømsledere og andre ofte på hvorfor. I mange tilfeller hadde misjonæren bare ikke lært å takle utfordringer på en god måte. Foreldre kan hjelpe sine barn å unngå slike problemer ved å undervise i prinsipper som fremmer større standhaftighet.

Holdninger for standhaftighet

Den opprinnelige definisjonen av ordet standhaftighet hadde å gjøre med et materiales evne til å gjenoppta sin form eller stilling etter å ha blitt bøyd, strukket eller komprimert. I dag bruker vi vanligvis ordet til å beskrive vår evne til å reise oss etter motgang.

Vi vet to ting om motgang og standhaftighet: For det første: “Det finnes motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11). For det annet: Å oppnå noe av stor verdi krever ofte store ofre.

Når barn blir standhaftige, forstår og godtar de disse kjensgjerningene. De ser livet som utfordrende og stadig skiftende, men de tror at de kan takle disse utfordringene og forandringene. De ser på feil og svakheter som muligheter til å lære, og de aksepterer at de kanskje må tape før de kan vinne.

Etter hvert som barn utvikler standhaftighet, tror de at de kan påvirke og til og med kontrollere utfallet i sitt liv gjennom innsats, forestillingsevne, kunnskap og ferdigheter. Med denne holdningen fokuserer de på hva de kan gjøre, istedenfor på hva som er utenfor deres kontroll.

Et annet kjennetegn på standhaftighet er å se stor hensikt med og mening i livet og i mennesker. En følelse av hensikt vil hjelpe våre barn å unngå å gi opp, til tross for tilbakeslag og press til å gjøre det. Hvis våre barn blir mer standhaftige, vil de utvikle dype verdier som styrer dem: kjærlighet, dyd, integritet, ærlighet, arbeidsmoral og tro på Gud. De vil engasjere seg i det som skjer rundt dem, og velge å forplikte seg til verdier, snarere enn å føle seg fremmedgjort og unngå kamp.

Evangeliet lærer oss, og forsterker, disse verdiene og oppfatningene.

Perfeksjonisme undergraver standhaftighet

En ting som hindrer utviklingen av standhaftighet, er en misforståelse av befalingen om å være fullkommen (se Matteus 5:48). Denne misforståelsen er den vanligste faktoren jeg har sett undergrave standhaftighet i nye misjonærer. De ønsker å være fullkomne i alt fordi de elsker vår himmelske Fader og Jesus Kristus og ikke ønsker å skuffe dem. De forstår imidlertid ikke at Herren virker gjennom svake, enkle tjenere (se L&p 1:19-23), og at å strebe etter å være fullkommen ikke betyr at vi aldri gjør feil, men snarere at vi blir fullt utviklet eller fullendte gjennom Kristi forsoning når vi gjør vårt ytterste for å følge ham (se Matteus 5:48, fotnote b).

Denne misforståelsen kan også stamme fra det samfunnet lærer våre unge: At deres verdi avhenger av talent og prestasjoner. I skoler og lokalsamfunn, og noen ganger også i kirken eller hjemme, ser ungdom sine jevnaldrende få aksept, beundring, anerkjennelse og ros for å være dyktige i noe. Så de prøver å måle seg med dem. Når de gjør det, begynner de å frykte nederlag og feil. De velger hva de vil gjøre basert på hvor flinke de tror de vil være. De nøler når de ikke føler seg trygge. De bekymrer seg for hva andre vil tenke hvis de gjør feil. De frykter tap av anerkjennelse. De ser på sine resultater som målet på deres verdi. Deres perfeksjonisme blir en hard slavedriver, og den sliter ned deres standhaftighet.

For eksempel, ettersom misjonærer på MTC ikke kan velge hva de skal gjøre eller ikke gjøre som en del av sin opplæring, gjør de feil når de lærer å snakke et nytt språk, undervise i evangeliet og utføre andre misjonæroppgaver. De gjør disse feilene foran fremmede, og hvis de ikke har oppnådd en viss standhaftighet, blir de stresset og overveldet.

Hjelp barna å utvikle standhaftighet

Hvordan hjelper vi så våre barn å utvikle standhaftighet? Vår Fader i himmelen gir modellen. Han behandler oss med stor kjærlighet og respekt, også når vi gjør feil. Han minner oss på våre muligheter (se Moses 1:39) og vår store verdi (se L&p 18:10), som er basert på vår identitet som hans sønn eller datter. Han gir oss lover, slik at vi vet hva han forventer (se L&p 107:84), lar oss ta valg (se 2 Nephi 2:15-16) og respekterer våre valg (se L&p 130:20). Han åpner for læring og undervisning for å rette feil (se L&p 1:25-26), og for omvendelse og vederlag for å korrigere synd (se L&p 1:27-28).

Her er noen anbefalinger for hvordan vi kan anvende disse prinsippene i vårt hjem:

Be om å forstå barnas sterke sider og hvordan du kan hjelpe dem med deres svakheter.
Vær tålmodig og innse at barn trenger tid til å utvikle standhaftighet.
Bestreb deg på å forstå at feil og nederlag er muligheter til å lære.
La naturlige, logiske konsekvenser sørge for disiplineringen.
Respekter barns beslutninger, selv om deres dårlige valg fører til tapte privilegier.
Avstå fra å irettesette barn for å bryte reglene.
Motvirk ikke innsats ved å kritisere hardt.
Istedenfor å gi ros for resultatet, skulle du oppmuntre og rose innsats.
“Ros dine barn mer enn du irettesetter dem. Ros dem selv for de minste prestasjoner” (president Ezra Taft Benson [1899-1994], “Kvinnens ærefulle plass,” Lys over Norge, april 1982, 191).

Når vi ydmykt utfører det krevende arbeidet med å oppdra standhaftige barn, vil Herren velsigne oss med den veiledning og inspirasjon vi trenger for å hjelpe dem å få den emosjonelle og åndelige styrke til å takle livets utfordringer.

Anbefalinger for å oppdra dyktige, standhaftige barn

Selv om barneoppdragelse krever en personlig tilnærming til hvert barn, synes noen prinsipper å være nesten universelle. Følgende prinsipper har vist seg effektive.

I stedet for å gjøre dette …	gjør dette …	og få dette resultatet …
Sett tilfeldige eller vilkårlige regler og konsekvenser.	Diskuter regler og sett logiske konsekvenser som er rimelige, knyttet til adferden, og viser respekt for både foreldre og barn.	Barna vet hva de kan forvente, og de lærer at valg har konsekvenser.
La barna unngå konsekvensene av sine valg.	La barna oppleve naturlige og logiske konsekvenser av sine valg.	Barna lærer ansvarlighet og ansvar for sine valg.
Gi mest irettesettelse.	Gi mest ros. Feire små skritt i riktig retning.	Barna lærer hva foreldrene ønsker. De føler seg oppmuntret, verdifulle og verdsatt.
Være vilkårlig og inkonsekvent med hensyn til å kreve lydighet.	Konsekvent tilby attraktive belønninger for handlinger og adferd du ønsker å forsterke.	Barna lærer at de ikke trenger å ønske å gjøre vanskelige ting, de må bare gjøre dem.
Rose bare resultatene.	Rose for innsatsen uavhengig av resultatet.	Barna føler seg oppmuntret, trygge og mer villige til å ta utfordringer.
Sender meldingen til barna om at deres egenverd avhenger av resultater.	Forteller barna at de i seg selv har stor verdi fordi de er sønner eller døtre av Gud og har guddommelige muligheter.	Egenverd vil være knyttet til barnets evige muligheter i stedet for midlertidig suksess eller fiasko.
Snakk og omtale av nederlag eller suksess som om de er koblet til flaks eller talent.	Definere nederlag som noe midlertidig og en mulighet til å lære. Definere suksess som et produkt av hardt arbeid og offer.	Barna blir mindre mismodige av eller redde for tilbakeslag, og er mer villige til å være iherdige.
Prøve å løse barnas problemer ved å gi dem alle svarene.	Hjelpe barn (1) å finne ut hva som skjedde, (2) å analysere hva som bidro til utfallet og (3) å finne ut hva de kan gjøre for å unngå dette problemet neste gang.	Barn som utvikler en oppfatning av at de kan, vil møte og løse sine problemer, og vil se at de har kontroll over livet og kan overvinne utfordringer.
Få barn til å føle seg dumme ved å kritisere dem, deres innsats og deres prestasjoner.	Lytte og være støttende og oppmuntrende slik at barna vil ønske å komme til deg igjen for å få hjelp.	Barna føler seg mer komfortable med å snakke om sine feil og problemer med deg.

Fotoillustrasjoner: Craig Dimond og Cody Bell