Fra misjonsmarken
Rørt av et vitnesbyrd
Michael Harken, Utah, USA.
Illustrasjon: Jim Madsen
I begynnelsen av min misjon virket jeg i en liten by i Syd-Korea. Én regnfull dag hadde vi ikke hatt mye fremgang, men vi ønsket å fortsette arbeidet til det var på tide å dra hjem. Min ledsager og jeg besluttet at vi ville banke på noen flere dører.
Ved én dør åpnet en kvinne, og min ledsager begynte å snakke med henne. Som ny misjonær, var det vanskelig for meg å forstå det som ble sagt, men etter noen minutter begynte hun å snakke til oss på engelsk. Vi fant ut at hun var fra Chicago i USA, og hadde flyttet hit sammen med familien sin. Hennes mann var predikant for et kirkesamfunn som ikke var vennlig stemt overfor vår tro.
Kvinnen var hyggelig, men ivrig etter å motbevise Mormons bok og overbevise oss om at vår kirke var feil. Jeg sto der sammen med min ledsager mens han prøvde å svare på hennes vanskelige spørsmål. Min ledsager prøvde å vitne for henne om at Mormons bok er sann og at den kunne hjelpe henne, men hun insisterte på å tro at han tok feil.
Etter ca 30 minutter med diskusjon ved døren, spurte hun min ledsager: “Hvor går vi hen etter dette livet?” Jeg skjønte at hun var ivrig etter å tilbakevise min ledsagers læresetninger, slik hun hadde vært før. Min ledsager vitnet om frelsesplanen og at vi kan leve sammen med våre familier for evig i det celestiale rike. Før han kunne fortsette, stoppet hun ham og ba ham om å gjenta det han nettopp hadde sagt om at familier kan være sammen. Han gjentok det han hadde sagt. Jeg følte Ånden så sterkt, og jeg kunne se i øynene hennes at noe hadde rørt henne også dypt. Etter dette korte, men sterke vitnesbyrdet, sluttet hun å argumentere med oss, tok imot en Mormons bok og ba oss om å komme tilbake for å snakke med henne og hennes mann om Mormons bok.
Jeg husker at jeg gikk hjemover sammen med min ledsager den kvelden, forundret over virkningen av min ledsagers vitnesbyrd. Jeg forsto da at et vitnesbyrd ledsaget av Ånden er den mektigste undervisningsmetoden vi har. Jeg vil aldri glemme min ledsager og hans vitnesbyrd den kvelden. Etter denne opplevelsen bestemte jeg meg for at jeg, selv med min begrensede evne til å snakke koreansk, ville prøve å bære mitt vitnesbyrd uansett. Etter hvert som jeg gjorde det, begynte jeg å føle Ånden mer og mer. Jeg lærte at den beste kommunikasjonen skjer når du underviser ved Ånden.