“Herre, jeg tror!”
Erkjenn ærlig deres spørsmål og deres bekymringer, men blås først og alltid på troens flamme, for alt er mulig for dem som tror.
Ved en anledning kom Jesus over en gruppe som kranglet heftig med hans disipler. Da Frelseren spurte om årsaken til denne ordstriden, kom faren til et lidende barn frem og sa at han hadde spurt Jesu disipler om en velsignelse for sin sønn, men de var ikke i stand til å gi den. Mens gutten fortsatt gnisset tenner, frådet om munnen og kastet seg i bakken foran dem, appellerte faren til Jesus med det som må ha vært den siste utveis fortvilelse i stemmen:
“Men om du kan gjøre noe,” sa han, “ha medynk med oss og hjelp oss.
Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.
Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!”1
Denne mannens innledende overbevisning, innrømmer han selv, er begrenset. Han har imidlertid et presserende, klart ønske på vegne av sitt eneste barn. Vi vet at dette er godt nok som utgangspunkt. “Selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro,” erklærer Alma, “la dette ønske virke i dere inntil dere tror.”2 Uten annet håp igjen, bedyrer denne faren den tro han har og bønnfaller verdens Frelser: “Om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.”3 Jeg kan knapt lese disse ordene uten å gråte. Flertallspronomenet oss er tydeligvis brukt med hensikt. Denne mannen sier i praksis: “Hele familien ber deg. Vår kamp slutter aldri. Vi er utmattet. Vår sønn faller i vannet. Han faller i ilden. Han er stadig i fare, og vi er stadig redde. Vi har ingen annen å henvende oss til. Kan du hjelpe oss? Vi vil være takknemlige for hva som helst – en delvis velsignelse, et lite glimt av håp, en liten lindring av byrden denne guttens mor bærer hver dag.”
“Om du kan gjøre noe,” sier faren. “Om du kan tro,” svarer Mesteren.4
“Straks,” sier skriftstedet – ikke sakte eller skeptisk eller kynisk, men “straks” – roper faren ut i sin usminkede foreldresmerte: “Jeg tror! Hjelp min vantro!” Som følge av ny, men fortsatt delvis tro, helbreder Jesus gutten, og vekker ham nesten bokstavelig fra de døde, slik Markus beskriver hendelsen.5
Med denne gripende historien fra Skriftene som bakteppe, ønsker jeg å tale direkte til de unge i Kirken – unge i alder, unge i år med medlemskap eller unge i år med tro. Uansett bør dette omfatte de fleste av oss.
Det første jeg legger merke til ved denne beretningen, er at når han står overfor utfordringen med tro, bedyrer faren først sin styrke, for så å erkjenne sin begrensning. Hans første erklæring er bekreftende og uten å nøle: “Jeg tror!” Jeg vil si til alle som ønsker mer tro: Husk denne mannen! I øyeblikk med frykt eller tvil eller urolige tider, hold på det terreng dere allerede har vunnet, selv om det er begrenset. I den vekst vi alle må oppleve i jordelivet, vil det åndelige motstykke til denne guttens lidelse eller denne farens fortvilelse komme til oss alle. Når disse øyeblikkene kommer og problemer dukker opp som ikke har en umiddelbar løsning, hold fast på det dere allerede vet, og stå sterkt til ytterligere kunnskap kommer. Det var om denne hendelsen, dette miraklet, at Jesus sa: “Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere.”6 Størrelsen på deres tro eller graden av deres kunnskap er ikke spørsmålet – det er integriteten dere viser overfor den tro og den sannhet dere allerede har.
Den andre observasjonen er en variant av den første. Når problemer oppstår og spørsmål dukker opp, innled ikke deres søken etter tro ved å si hvor mye dere ikke har, og dermed lede an med deres “vantro”. Det er som å prøve å fylle en kalkun gjennom nebbet! La meg være tydelig på dette punktet: Jeg ber dere ikke påberope dere en tro dere ikke har. Jeg ber dere om å være tro mot den tro dere har. Noen ganger kan vi opptre som om en ærlig erklæring av tvil er en større tilkjennegivelse av moralsk mot enn en ærlig erklæring av tro. Det er det ikke! La oss derfor alle huske det klare budskap i denne beretningen i Skriftene: Vær så ærlige om deres spørsmål som dere trenger å være – livet er fullt av dem om ett eller annet emne. Men hvis dere og deres familie ønsker å bli helbredet, må dere ikke la disse spørsmålene hindre troen i å bevirke sitt mirakel.
Dessuten har dere mer tro enn dere tror, på grunn av det Mormons bok kaller “de store bevis”.7 “På fruktene skal dere kjenne dem,” sa Jesus,8 og frukten av å etterleve evangeliet er tydelig i siste-dagers-helliges liv overalt. Som Peter og Johannes en gang sa til sine tilhørere i oldtiden, sier jeg i dag: “Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt,” og det vi har sett og hørt, er at “et åpenbart tegn er skjedd” i livet til millioner av medlemmer av denne kirken. Det kan ikke fornektes.9
Brødre og søstre, dette er et guddommelig arbeid med dets tilkjennegivelser og velsignelser på alle kanter, så vær så snill å ikke hyperventilere om det fra tid til annen oppstår problemer som må granskes, forstås og løses. Det gjør de, og det vil de. I denne kirken vil det vi vet, alltid overgå det vi ikke vet. Og husk at i denne verden skal alle vandre i tro.
Vær tålmodige med menneskelig skrøpelighet – deres egen så vel som deres som tjener sammen med dere i en kirke ledet av frivillige, jordiske menn og kvinner. Bortsett fra hans eneste fullkomne, enbårne Sønn, er ufullkomne mennesker alt Gud alltid har hatt å arbeide med. Det må være fryktelig frustrerende for ham, men han takler det. Det samme skulle vi. Og når dere ser ufullkommenhet, husk at begrensningen ikke ligger i verkets guddommelighet. Som en begavet forfatter har sagt, når den uendelige fylde blir utøst, er det ikke oljens skyld om noe går tapt fordi begrensede kar ikke helt kan romme alt.10 Disse begrensede karene er dere og meg, så vær tålmodige og vennlige og tilgivende.
Siste observasjon: Når tvil eller vanskeligheter kommer, ikke vær redde for å be om hjelp. Hvis vi ønsker den like ydmykt og ærlig som denne faren gjorde, kan vi få den. Skriftene uttrykker slike oppriktige ønsker som at vi har “ærlig hensikt”, søker noe “av hele [vårt] hjerte [og] ikke viser falskhet og hykleri for Gud”.11 Jeg vitner om at som svar på den slags bønn, vil Gud alltid sende hjelp fra begge sider av sløret for å styrke vår tro.
Jeg sa jeg talte til de unge. Det gjør jeg fremdeles. En 14 år gammel gutt sa nylig litt nølende: “Bror Holland, jeg kan ennå ikke si jeg vet at Kirken er sann, men jeg tror den er det.” Jeg klemte denne gutten til øynene hans bulet ut. Jeg fortalte ham med all glød i min sjel at tro er et dyrebart ord, en enda mer dyrebar handling, og at han aldri trengte å be om unnskyldning for “bare å tro”. Jeg fortalte ham at Kristus selv sa: “Frykt ikke, bare tro,”12 en setning som forresten førte unge Gordon B. Hinckley ut på misjonsmarken.13 Jeg fortalte denne gutten at tro alltid var første skritt mot overbevisning og at de definerende artikler om vår kollektive tro ettertrykkelig understreker ordene “Vi tror”.14 Jeg fortalte ham også hvor stolt jeg var av ham for hans ærlige søken.
Med den fordel som nesten 60 år gir meg siden jeg var en nylig troende 14-åring, erklærer jeg noen ting jeg nå vet. Jeg vet at Gud til alle tider og på alle måter og i alle tilfeller er vår kjærlige, tilgivende Fader i himmelen. Jeg vet at Jesus var hans eneste fullkomne barn, hvis liv ble gitt kjærlig og villig av både Faderen og Sønnen for å forløse alle oss andre som ikke er fullkomne. Jeg vet at han sto opp fra denne død til liv igjen, og fordi han gjorde det, vil dere og jeg gjøre det samme. Jeg vet at Joseph Smith, som erkjente at han ikke var fullkommen,15 likevel var det utvalgte redskap i Guds hånd til å gjengi det evige evangelium til jorden. Jeg vet også at ved å gjøre dette – særlig ved å oversette Mormons bok – har han lært meg mer om Guds kjærlighet, Kristi guddommelighet og prestedømmets kraft enn noen annen profet som jeg noensinne har lest om, kjent eller hørt gjennom et helt livs søken. Jeg vet at president Thomas S. Monson, som går hengivent og spenstig mot 50-årsjubileet for sin ordinasjon som apostel, er den rettmessige etterfølger til denne profetkappe i dag. Vi har sett denne kappen på ham igjen under denne konferansen. Jeg vet at 14 andre menn som dere oppholder som profeter, seere og åpenbarere, oppholder ham med sine hender, sitt hjerte og sine egne apostoliske nøkler.
Disse tingene erklærer jeg med den overbevisning Peter kalte det enda fastere profetiske ord.16 Det som en gang var et lite frø av tro for meg, har vokst til livets tre, så hvis deres tro blir satt litt på prøve nå eller når som helst, støtt dere til meg. Jeg vet at dette arbeidet er selve Guds sannhet, og jeg vet at vi utsetter oss for fare hvis vi lar tvil eller djevler trekke oss bort fra denne veien. Fortsett å håpe. Fortsett videre. Erkjenn ærlig deres spørsmål og deres bekymringer, men blås først og alltid på troens flamme, for alt er mulig for dem som tror. I Jesu Kristi navn. Amen.