Hjemmet – Livets skole

Av eldste Enrique R. Falabella

i De sytti

Lærdommer mottas i et hjem – stedet som kan bli et stykke himmel her på jorden.

Noen foreldre unnskylder seg for feil de har gjort hjemme, ved å si at årsaken til dette er at det ikke finnes en skole for foreldre.

I virkeligheten finnes det en slik skole, og den kan være den beste av alle. Denne skolen kalles hjemmet.

Når jeg reiser tilbake i tid i min egen hukommelse, husker jeg verdsatte øyeblikk jeg har opplevd sammen med min hustru. Når jeg deler disse minnene med dere, vil dere kanskje minnes egne erfaringer – både gode og dårlige. Vi lærer av dem alle.

1. Templet er stedet

Da jeg kom hjem fra misjon, møtte jeg en vakker ung kvinne med langt svart hår ned til midjen. Hun hadde nydelige, store honningfargede øyne og et smittende smil. Hun bergtok meg fra første stund jeg så henne.

Min hustru hadde satt seg som mål å gifte seg i templet, selv om nærmeste tempel den gangen innebar en reise på over 6400 km.

Vår borgerlige vielse var både gledelig og trist, fordi vi ble viet med en utløpsdato. Funksjonæren uttalte ordene: “Og nå erklærer jeg dere mann og hustru”, men straks etter sa han: “Inntil døden skiller dere ad.”

Så med offer sparte vi penger til en enveisbillett til Mesa Arizona tempel.

I templet, mens vi knelte ved alteret, uttalte en bemyndiget tjener de ordene jeg lengtet etter, som erklærte oss mann og hustru for tid og all evighet.

En venn tok oss med til Søndagsskolen. Under møtet reiste han seg og presenterte oss for klassen. På slutten av møtet kom en mann bort til meg, tok meg i hånden og la en 20-dollarseddel i den. Like etter kom en annen mann bort til meg, og til min overraskelse la han også en seddel i hånden min. Jeg så raskt etter min hustru, som var på den andre siden av rommet, og ropte: “Blanquy, håndhils på alle!”

Snart hadde vi samlet nok penger til å reise tilbake til Guatemala.

“I den celestiale herlighet er det tre himler eller grader.

Og for å oppnå den høyeste, må et menneske inngå i dette prestedømmets orden.”¹

2. Det skal to til for å krangle

Et av min hustrus slagord har vært: “Det skal to til for å krangle, og jeg skal aldri være en av dem.”

Herren har tydelig beskrevet egenskapene som skulle veilede vår omgang med andre mennesker. Dette er overtalelse, langmodighet, mildhet, ydmykhet og oppriktig kjærlighet.²

Fysiske overgrep i familien er noe som forekommer sjeldnere i visse samfunn, og vi gleder oss over det. Vi er imidlertid fortsatt langt unna å avskaffe følelsesmessige overgrep. Den skade som forårsakes av denne formen for overgrep, vedvarer i vår hukommelse, sårer vår personlighet, sår hat i vårt hjerte, reduserer vår selvfølelse og fyller oss med frykt.

Det er ikke nok å delta i seremonien for celestialt ekteskap. Vi må også leve et celestialt liv.

3. Et barn som synger, er et lykkelig barn

Min hustru har et annet slagord som hun nevner ofte.

Frelseren forsto viktigheten av hellig musikk. Etter at han hadde feiret påske sammen med sine disipler, forteller Skriftene: “Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.”³

Og gjennom profeten Joseph sa han: “For min sjel fryder seg ved hjertets sang, ja, de rettferdiges sang er en bønn til meg, og den skal bli besvart med en velsignelse på deres hoder.”⁴

Hvor rørende det er å høre et lite barn som har blitt lært av sine foreldre å synge “Jeg er Guds kjære barn”.⁵

4. Jeg trenger en klem

Ordene “Jeg er glad i deg”, “Tusen takk” og “Tilgi meg” er som balsam for sjelen. De forvandler tårer til lykke. De gir trøst til en nedtynget sjel og bekrefter de varme følelsene i vårt hjerte. Akkurat som planter visner når de ikke får dyrebart vann, vil vår kjærlighet vansmekte og dø hvis vi glemmer de kjærlige ordene og handlingene.

Jeg husker da vi pleide å sende kjærlighetsbrev via vanlig post, eller hvordan vi samlet noen mynter for å ringe våre kjære fra en telefonkiosk, eller hvordan vi tegnet og skrev kjærlighetsdikt på vanlig papir.

I dag høres alt dette ut som museumsgjenstander!

Teknologien i vår tid gjør oss i stand til å utrette underverker. Hvor lett det er å sende en tekstmelding om kjærlighet og takknemlighet! Ungdom gjør det stadig vekk. Jeg lurer på om denne og andre vakre vaner fortsetter når vårt hjem er etablert. En tekstmelding jeg fikk av min hustru nylig, lyder slik: “En klem som himmelen, et kyss som solen og en kveld som månen. En lykkedag, jeg elsker deg.”

Jeg kan ikke motstå følelsen av at jeg er i himmelen når jeg får en melding som dette.

Vår himmelske Fader er et fullkomment eksempel på å uttrykke kjærlighet. Da han presenterte sin Sønn, brukte han ordene “Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.”⁶

5. Jeg elsker Mormons bok og min Frelser Jesus Kristus

Jeg blir full av følelser når jeg ser min hustru lese Mormons bok hver dag. Når hun gjør det, kan jeg føle hennes vitnesbyrd bare ved å se gleden i ansiktet hennes når hun leser om igjen skriftstedene som vitner om Frelserens misjon.

Hvor kloke vår Frelsers ord er: “Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg.”⁷

Inspirert av dette spurte jeg mitt barnebarn Raquel, som nylig hadde lært å lese: “Hva med å sette deg som mål å lese Mormons bok?”

Hun svarte: “Men bestefar, det er så vanskelig. Det er en stor bok.”

Så spurte jeg om hun ville lese en side for meg. Jeg fant frem en stoppeklokke og tok tiden på henne. Jeg sa: “Det tok bare tre minutter, og den spanske versjonen av Mormons bok har 642 sider, så du trenger 1926 minutter.”

Dette kunne ha skremt henne enda mer, så jeg delte dette tallet på 60 minutter og fortalte henne at hun bare ville trenge 32 timer til å lese den – mindre enn en og en halv dag!

Så sa hun: “Det er så enkelt, bestefar.”

Til slutt tok det Raquel, hennes bror Esteban og våre andre barnebarn mer tid enn dette, for dette er en bok som må leses med bønn og meditasjon.

Med tiden, når vi lærer å glede oss over Skriftene, vil vi utbryte som salmisten: “Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn!”⁸

6. Det er ikke nok å være kjent med Skriftene, vi må etterleve dem

Jeg husker at da jeg kom hjem fra misjon og hadde gransket Skriftene flittig, trodde jeg at jeg visste alt. I forlovelsestiden pleide Blanquy og jeg å studere Skriftene sammen. Jeg brukte mange av mine notater og henvisninger for å dele min kunnskap om evangeliet med henne. Etter at vi giftet oss, kom jeg til en alvorlig erkjennelse da jeg lærte en viktig lekse av henne: Jeg hadde kanskje prøvd å lære henne evangeliet, men hun lærte meg å etterleve det.

Da Frelseren avsluttet Bergprekenen, ga han dette kloke rådet: “Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.”⁹

De som etterlever de celestiale prinsippene som finnes i Skriftene, trøster dem som lider. De gir glede til dem som er deprimert, veiledning til dem som er villfarne, fred til dem som er fortvilet, og sikker rettledning til dem som søker sannheten.

I korthet:

Templet er stedet.
Det skal to til for å krangle, og jeg skal aldri være en av dem.
Et barn som synger, er et lykkelig barn.
Jeg trenger en klem.
Jeg elsker Mormons bok og min Frelser Jesus Kristus.
Det er ikke nok å være kjent med Skriftene, vi må etterleve dem.

Disse og mange andre lærdommer er lært i et hjem – stedet som kan bli et stykke himmel her på jorden.¹⁰ Jeg vitner om at Jesu Kristi evangelium og vår himmelske Faders plan gir sikker rettledning i dette liv og løftet om evig liv, i Jesu Kristi navn. Amen.