Hvordan en gatekunstner-misjonær viste sin tro
Da jeg til slutt klarte å kvalifisere meg til å tjene en heltidsmisjon, ble jeg kalt til å virke i New Zealand Auckland misjon, tonganskspråklig. Selv om jeg er av tongansk avstamning, strevde jeg med det tonganske språket. Jeg hadde så mye å si, men fordi jeg ikke kunne snakke språket, var ordene mine få, enkle og gebrokne.
Jeg elsker dette evangeliet, og jeg elsker gatekunst, så jeg bestemte meg for å kombinere de to. Jeg pakket Skriftene, en skissebok, kullblyanter, tusj og bokser med spraymaling i ryggsekken min. Ledsagerne mine lo og spurte: “Hva skal du med spraymaling?” Jeg forklarte: “Jeg kan ikke snakke språket ennå, men jeg kan vise andre mitt vitnesbyrd.”
Resten av min misjon brukte jeg gatekunst – på papir, ikke på bygninger – og Ånden til å undervise andre om Kristus. Og selv om det høres sprøtt ut, virket det. Mange ønsket ikke å høre budskapet mitt, så jeg tegnet det. Dører og øyne åpnet seg da jeg fortalte dem at jeg laget graffiti. De trodde meg ikke. De tok tiden på meg i tre minutter, og jeg tegnet ordet tro mens jeg underviste dem om det. Det var mange blant dem som følte seg dømt og uelsket. Jeg kunne vitne om at med tro på Kristus kan vi føle hans kjærlighet og tilgivelse, og han kan hjelpe oss å forandre oss til det bedre. Han hjalp meg.
År med forberedelse for min misjon lot meg få et vitnesbyrd om Kristi forsoning og hans evne til å hjelpe meg å overvinne mine svakheter og bruke mine sterke sider til å dele det jeg visste med andre. Til syvende og sist var det verdt de syv årene.