Å bearbeide svakheter, å skisse i tro
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Jeg måtte lære å stole på Frelseren for å overvinne mine svakheter og bygge videre på mine sterke sider, begge deler mens jeg forberedte meg til misjon og mens jeg tjente.
Det tok meg syv år å kvalifisere meg til å reise på heltidsmisjon. Første gang jeg snakket med min biskop, biskop Tapueluelu, om det, ga han meg noen retningslinjer jeg skulle strekke meg etter å følge. Han sa at hvis jeg fulgte dem og lærte å være lydig, ville jeg bli velsignet. De første retningslinjene – daglig skriftstudium og ukentlig tilstedeværelse i kirken – var ganske gjennomførbare. “Dette er enkelt,” tenkte jeg. Men jeg ble fornærmet da jeg ble bedt om å endre visse “verdslige” ting i livet mitt, og min stolthet og stahet tok overhånd over meg.
I håp om å finne en enklere utvei, flyttet jeg til fire forskjellige menigheter og snakket med fire forskjellige biskoper. Jeg gjenopptok til og med medisinstudiet. Så følte jeg meg tilskyndet til å slippe alt, og nok en gang forberede meg til å reise på misjon. Og det gjorde jeg. Jeg gikk tilbake til biskop Tapueluelu og ba ydmykt om hans hjelp. Jeg fikk vite at det var en vektgrense for misjonærer – og jeg innså at jeg var over grensen. Umiddelbart rotet motløshet og forlegenhet til tankene mine, men biskopen oppmuntret meg. Han uttrykte sin kjærlighet og tro på meg og sa: “Min dør er alltid åpen. Vi kan jobbe med det sammen! Én svakhet, én uke om gangen.”
Så jeg snakket med biskopen hver uke, og arbeidet med én svakhet om gangen. Jeg hadde ingen anelse om at jeg måtte vente i fire nye år bare for å kvalifisere meg til å reise på misjon.
Jeg måtte stole på Frelseren
Gjennom disse årene prøvde jeg å komme nærmere Kristus og anvende hans læresetninger i mitt liv. Når utfordringene kom, ble hans forsoning virkelig for meg. Jeg stolte på den kraft, trøst og styrke han ga meg ved sin forsoning da min beste venn døde, da familien vår mistet hjemmet vårt, og da jeg kom ut for en bilulykke. Da omstendighetene fikk meg til å miste mange av mine venner, ble jeg deprimert, men Frelseren hjalp meg ut av depresjonen. Mine fredagskvelder sammen med venner ble erstattet med trening på treningsstudio og studium om Jesu Kristi forsoning.
Jeg ba hver kveld for de menneskene jeg en dag skulle betjene, og til og med for mine fremtidige ledsagere!
Jeg klarte til slutt å kvalifisere meg, og ble kalt til å virke i New Zealand Auckland misjon, tonganskspråklig.
Gatekunst og Ånden
Da jeg kom til misjonæropplæringssenteret, skjønte jeg at det var mer å lære om Jesus Kristus og hans forsoning og meg selv. Selv om jeg er av tongansk avstamning, hadde jeg aldri vært på øyene i Syd-Stillehavet, og jeg strevde med det tonganske språk. Da jeg kom til New Zealand, hadde jeg ingen anelse om hva folk sa til meg på tongansk. Jeg hadde så mye å si, men fordi jeg ikke kunne snakke språket, var ordene mine få, enkle og gebrokne. Jeg nikket når noen stilte meg spørsmål. De lo av meg, og jeg lo med dem, men bak lukkede dører gikk latteren over i tårer av frustrasjon og motløshet. Jeg tenkte: “Har jeg arbeidet i syv år for å komme hit for dette?”
Så jeg ba til min himmelske Fader. I Ether 12:27 får vi vite at våre svakheter kan bli til styrke hvis vi stoler på ham. Jeg fortalte ham om mine svakheter og min tillit til ham, og jeg reiste meg igjen… og igjen… og igjen. Jeg begynte å stole enda mer på Kristus og også på mine sterke sider.
Jeg elsker dette evangeliet, og jeg elsker gatekunst, så jeg bestemte meg for å kombinere de to. Jeg pakket Skriftene, en skissebok, kullblyanter, tusj og bokser med spraymaling i ryggsekken min. Ledsagerne mine lo og spurte: “Hva skal du med spraymaling?” Jeg forklarte: “Jeg kan ikke snakke språket ennå, men jeg kan vise andre mitt vitnesbyrd.”
Resten av min misjon brukte jeg gatekunst – på papir, ikke på bygninger – og Ånden til å undervise andre om Kristus. Og selv om det høres sprøtt ut, virket det. Mange ønsket ikke å høre budskapet mitt, så jeg tegnet det. Dører og øyne åpnet seg da jeg fortalte dem at jeg laget graffiti. De trodde meg ikke. De tok tiden på meg i tre minutter, og jeg tegnet ordet tro mens jeg underviste dem om det. Det var mange blant dem som følte seg dømt og uelsket. Jeg kunne vitne om at med tro på Kristus kan vi føle hans kjærlighet og tilgivelse, og han kan hjelpe oss å forandre oss til det bedre. Det gjorde han for meg.
Syv år med forberedelser til min misjon hjalp meg å finne meg selv. Denne tiden gjorde meg i stand til å få et vitnesbyrd om Kristi forsoning og hans evne til å hjelpe meg å overvinne mine svakheter og bruke mine sterke sider til å dele det jeg visste med andre. Til syvende og sist var det verdt de syv årene.