Ved et veiskille med mine venner
Av Stephen W. Owen
Unge menns generalpresident
Jeg oppdaget at jeg gjentatte ganger forsvarte mine venner overfor mor og far, og forsvarte mor og far overfor mine venner.
Illustrasjoner: Christopher Thornock
Da jeg var 14 år, tok jeg en avgjørelse som forandret alt. Jeg gikk langs gaten sammen med noen venner på en fredagskveld, og vi hadde det hyggelig, akkurat som vi pleide. Men i kveld var det et problem, og jeg visste at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg var bare ikke sikker på om jeg kunne.
De siste par årene hadde vennene mine begynt å eksperimentere med sigaretter og alkohol. Det gikk sakte i starten, det skjedde bare én eller to ganger, men da vi var kommet til denne fredagen, røykte og drakk de jevnlig når vi var ute alene.
Jeg tenkte at så lenge jeg bare holdt meg ren, kunne jeg fortsatt ha det hyggelig sammen med vennene mine. Mor og far skjønte naturligvis at det var noe som ikke stemte med vennene mine. Og vennene mine skjønte at mor og far ikke var fornøyd med dem. Dette gjorde at jeg befant jeg meg på det ubehagelige stedet midt mellom barken og veden: Jeg forsvarte ofte mine venner overfor mor og far, og jeg forsvarte mor og far overfor mine venner.
Så der var vi den fredagskvelden, og gikk langs gaten. Vennene mine begynte å drikke og røyke, og til slutt gikk det opp for meg hvor ubehagelig jeg syntes oppførselen deres var. Så jeg tok et valg.
Jeg gikk til den andre siden av veien.
Vennene mine lo av meg. De kalte meg et “dydsmønster”. Og de sa at hvis jeg ble værende der borte, ville jeg ikke lenger være deres venn.
Vi kom til enden av veien. Vennene mine gikk til venstre, og jeg gikk til høyre. Jeg var tre kilometer hjemmefra, og det var de lengste tre kilometerne jeg noensinne hadde gått. Man skulle kanskje tro at jeg ville føle godt ved å ha tatt et så modig valg, men akkurat da følte jeg meg forferdelig. Jeg våknet opp neste morgen til den skremmende erkjennelsen av at jeg hadde mistet vennene mine, og at jeg nå var alene. For en 14-åring var det overveldende.
En ny venn
Ikke så mange dager senere fikk jeg en telefon fra et medlem av Kirken jeg kjente, som heter Dave. Han spurte om jeg hadde lyst til å komme hjem til ham på lørdag kveld. Han inviterte meg på middag hos ham og familien hans dagen etter. Det hørtes mye mer moro ut enn jeg da hadde det uten noen venner, så jeg takket ja.
Dave og jeg hadde det hyggelig sammen – og det var naturligvis ingen sigaretter eller alkohol. Da jeg hørte Daves far holde bønnen før middag, føltes det så godt. Jeg begynte å tenke at kanskje – bare kanskje – begynte ting å bli bedre.
Dave og jeg ble bestevenner. Vi spilte fotball sammen, gikk på skolen sammen og hjalp hverandre å reise på misjon. Da vi kom hjem, var vi romkamerater på universitetet. Vi hjalp hverandre å finne de rette kvinnene å gifte oss med, og holdt hverandre på den snevre og smale sti hele veien til templet og videre. Alle disse årene senere er vi fortsatt gode venner. Og det hele begynte med en enkel telefonsamtale, akkurat da jeg trengte det.
En mors innflytelse
Det var i det minste slik jeg trodde det hele hadde begynt. Tenk hvor overrasket jeg ble da jeg mange år senere fant ut at det var mor som hadde arbeidet bak kulissene for å tilrettelegge vennskapet vårt! Kort tid etter at jeg mistet mine gamle venner, la hun merke til at noe var galt med meg, så hun ringte Daves mor for å se om de kunne finne en måte å hjelpe på. Daves mor overtalte så Dave til å kontakte meg og invitere meg hjem til seg. Noen ganger kommer tilskyndelser til å hjelpe noen i nød fra Den hellige ånd. Noen ganger kommer de fra en engel – som en mor – som “taler ved Den Hellige Ånds kraft” (2 Nephi 32:3).
Jeg har ofte lurt på hvordan livet kunne ha vært annerledes – for meg og for Dave – hvis mor ikke hadde oppfattet min kamp og gjort noe med det. Minner ikke dette deg om hvordan vår himmelske Fader velsigner oss? Han kjenner alle våre behov, og han sender “velsignelser… ved dem som vandrer på [hans] vei” (“Alt godt som gjøres her på jord,” Salmer, nr. 172).
Vi vandrer sammen
Til syvende og sist er vi alle ansvarlige for våre egne valg. Som president Thomas S. Monson har sagt gjentatte ganger: “Valgene våre avgjør vår fremtid,”1 og mange av disse valgene må tas personlig og individuelt. Våre avgjørelser gjør ofte at vi føler oss isolerte eller ensomme. Men vår himmelske Fader sendte oss ikke hit alene.
Avgjørelsene jeg tok i viktige øyeblikk, velsignet og veiledet resten av mitt liv. Men disse avgjørelsene var inspirert og muliggjort ved min mors ydmyke innsats og av Daves støtte og vennskap.
Den prøve vi kaller jordelivet, er forskjellig fra prøvene vi ofte tar på skolen – hvor du må konsentrere deg om din egen prøve, og ikke har lov til å hjelpe sidemannen. Nei, i denne prøven kan og må vi hjelpe hverandre. Det er faktisk en del av prøven. Så selv om valgene dine til tider kan føre deg til den ensomme siden av veien, kan du vite at langs denne veien er det andre som har tatt sine egne vanskelige avgjørelser for å være på Herrens side. De vil gå sammen med deg, og de trenger at du går sammen med dem.